Radikal feminisme er best?

Jeg skremmer mange. Jeg er en radikal politiker og jeg er feminist. Jeg er derfor en av de radikale feministene. Jeg blant de som mange er redd for å bli definert som en av. Men hva er egentlig forskjellen på oss, de radikale feministene og de andre? Det har jeg tenkt en del på i uken som har gått.

Jeg leser en del blogger for å koble litt av og drømme meg bort. Bloggere er veldig mye på turer til storbyer og til syden. Det er faktisk overraskende hvor ofte noen bloggere er i syden. De er også mye på kafé, på restaurant og spiser god mat, de er på spa og de har mange fine ting. Jeg liker også å reise på ferie, ha det behagelig og ha fine ting. Ofte er det derfor en herlig adspredelse å legge seriøse avisartikler, politiske blogger og rapporter til side og heller scrolle litt gjennom disse nettsidene med fine bilder. Men jeg har lenge klødd i fingrene etter at bloggerne skal mene noe. De deler veldig mye fra livene sine, men fremstår ikke som hele mennsker. For mange virker det som om det er helt ok å legge ut bikinibilder av deg selv, men at det å si hva du mener om flyktninge- eller klimakrisen er for personlig og kontroversielt. For meg er det veldig omvendt, jeg legger gjerne ut en politisk tekst på nettet, men ikke bilder av meg selv i undertøyet.

Ny trend: mene noe

Til min store glede og overraskelse har det nå endelig blitt en trend at bloggerne våre skal mene mer. Jeg tror det begynte med Sophie Elise og hennes kampanje mot palmeolje i påskeeggene til Freia, og hun har fulgt opp med å ta debatten om kroppspress og utseende. Hun kaller seg også feminist på bloggen sin. Det er en veldig interessant utvikling, og hun er ikke alene.

Superstjerna og artisten Beyonce er feminist, vår egen DJ og programleder Charlotte Thorstvedt er feminist, gjenbruksdronninga Jenny Skavlan feiret 8. mars i år ved å gå i tog og la ut 10. jentebud på bloggen sin. Bloggeren Voe erklærte på kvinnedagen i år at hun er feminist. Jeg tror at det sitter litt langt inne for flere av dem å kalle seg feminister. For det er veldig mange som kvier seg for det. Det er en liten redsel der ute rettet mot slike som meg. De radikale feministene. Vi skremmer folk unna og folk vil ikke defineres som en av oss.

Slik jeg ser det, er den største trusselen mot likestilling faktisk enkelte feminister og kvinner i seg selv

– Caroline Berg Eriksen

En grense for feminismen

På kvinnedagen i år kunne vi lese på NRK ytring og senere på bloggen, at Caroline Berg Eriksen “Fotballfrue”  kvier seg for å kalle seg feminist, og mener at «sure kjerringer» er et problem. Hun går så langt som å si “Slik jeg ser det, er den største trusselen mot likestilling faktisk enkelte feminister og kvinner i seg selv.”

Vel, for å sitere en venn av meg på facebook:

“Nei. Den største trusselen mot likestilling er ikke “sure kjerringer”. Den største trusselen er, og har alltid vært, personar, _uavhengig av kjønn_, som mener det er helt greit å undertrykke, diskriminere eller på annet vis forskjellsbehandle sine medmennesker på grunnlag av kjønn. Man kan også trolig med rette hevde at alle de mennene som mener det er helt innafor å steine, tvangsgifte, syredynke, voldta, omskjære eller ta livet av sine kvinnelige medmennesker, utgjør en større trussel mot likestillinga sånn GLOBALT. Men men kan selvfølgelig velge å være “ei nærsynt nepe”, og hevde at det er “sure kjerringer” som er samfunnsbremsen.”

Hvis det er vanskelig å avgrense feminismen, så synes jeg i alle fall at dette representerer en grense. For feminisme handler ikke om hvordan kvinner behandler hverandre. Det handler om hvordan vi som fellesskap behandler kvinner, menn og transpersoner forskjellig, også handler det om hvordan vi som samfunn kan endre på det.

Dersom vi ønsker å bedre kvinnesynet må vi være bevisste på hva som faktisk er nedverdigende mot kvinner, og heller bidra til å føre fremtiden i riktig retning

– Emilie Nereng

Vi kan ikke snu oss vekk

Derfor ble jeg så glad over å lese teksten til Emilie Nereng, aka Voe, på kvinnedagen. For hun vil kalle seg feminist i motsetning til fotballfrue, og hun innser at det er noen viktige kvinnesaker, bare hør her:

“Og hvorfor ligger det fremdeles noe negativt i å være feminist? Jeg anser meg selv som feminist. Nei, jeg hater ikke menn, de aller fleste feminister gjør ikke det! For meg handler det ikke om å være radikal på ting, men rett og slett å engasjere seg litt ekstra i kvinnesaker. Det skjer voldtekt og seksuell trakassering hver dag, og i de aller fleste situasjoner skjer det mot kvinner. Vi kan ikke snu oss vekk fra dette, og late som om vi ikke har et problem med undertrykking av kvinner.

(…) Dersom vi ønsker å bedre kvinnesynet må vi være bevisste på hva som faktisk er nedverdigende mot kvinner, og heller bidra til å føre fremtiden i riktig retning.

Å bedre holdninger mot kvinner tror jeg vil skape ringvirkninger – jeg tror det vil føre til flere kvinnelige ledere i arbeidslivet, større respekt av kvinner som autoritet, og ikke minst, har jeg en drøm om at det kan føre til færre voldtekter og mindre seksuell trakassering.”

Jeg satt foran skjermen hjemme, nikket og bare: Word ass!

Vi radikale feminister vil være mer opptatt av at den individuelle frigjøringen ikke er nok, at det som er nødvendig er å gjøre strukturelle endringer i samfunnet

Feminisme på blogg, ass. Lite slår det.

Heia feministene

Selv om jeg nok er en av de radikale feministene, så heier jeg høylydt på de som kaller seg for feminister. Og det er her jeg kommer til hovedpoenget: Jo flere som i stort er enige om at folk skal behandles likt, og ha like muligheter, uavhengig av kjønn, jo lettere er det å få til en endring i samfunnet. Dette er det overordnede målet, det jeg tenker at feminister må være enige om i stort. Men det betyr ikke at vi trenger være enige om alle delmålene eller om hva som er viktigst innen feminismen. Noen er mest opptatt av økonomisk selvstendighet andre om seksuell frigjøring og noen andre igjen av frihet fra skjønnhetstyranniet.

Vi trenger overhodet ikke være enig om alle virkemidlene heller. Noen er opptatt først og fremst av den individuelle frigjøringen, som er helt nødvendig. Mens vi radikale feminister vil være mer opptatt av at den individuelle frigjøringen ikke er nok, at det som er nødvendig er å gjøre strukturelle endringer i samfunnet. Vi trenger en kollektiv mobilisering og politiske grep. Men for å få til den kollektive mobiliseringen er vi nødt til at folk definerer seg som feminister, og da er vi tilbake til der jeg begynte. Jeg heier på alle de som kaller seg for feminister!

Det er veldig gøy å være feminist for tiden

Vi er i vinden og vi vokser. En av årsakene til dette kan være at vi har så mange sterke og tydelige feministiske forbilder som ikke bare er politikere, slik som Hilary Clinton, men forbilder som tilhører populærkulturen. Jeg heier på Beyonce når hun har tøffe musikkvideoer med tydelige antirasistiske og feministiske budskap med sterke, tøffe kvinner. Selv om hun seksualiserer kvinnekroppen 24/7, så står hun for at kvinner skal være økonomisk selvstendige, ta ansvar for egen liv og være uavhengig av menn. Hun er  kanskje det mest kjente feministiske forbildet vi har i verden i dag.

Jeg heier på Lena Dunham bak serien Girls og boken «Not that kind of girl». Og her hjemme i Norge heier jeg på folk som Jenny Skavlan, Charlotte Thorstvedt, Sophie Elise, Emilie Nereng og alle andre kjendiser som står på for å slå fast at vi trenger feminisme både i Norge og i verden i dag.

Også heier jeg aller mest på alle i kvinnebevegelsen som ikke bare tar jobben med å være forbilder og si at vi må ha likestilling, men også tar jobben med å kjempe for tiltakene som faktisk fungerer.
Bilder:
Anarcha feminists do it better, Andy Carloff, (CC BY-SA 2.0)

Blog, Thomas Hawk, (CC BY-NC 2.0)