Voldtekt er aldri offerets skyld
Det er til stadighet menn og kvinner som gir uttrykk for at dersom offeret for en voldtekt “ble med vedkommende hjem frivillig” eller “var beruset” så har personen seg selv å takke for at overgrepet etterpå fant sted. Holdningsskapende arbeid er noe som må jobbes med hver eneste dag og her har offentlige institusjoner et særlig ansvar.
Det er ikke til å stikke under stol at det fremdeles er mange nordmenn, både kvinner og menn, som oppriktig mener at det er den som har blitt voldtatt sin skyld at han/ hun ble utsatt for overgrepet, dersom vedkommende ble med inn på soverommet til overgriperen. At dersom den voldtatte viste interesse, men så skulle ombestemme seg, er det vedkommendes skyld at h*n ble voldtatt. At dersom vedkommende la seg i samme seng som gjerningspersonen, og dagen etterpå våkner og har blitt voldatt, er den voldtatte medskyldig. Dette undergraver totalt det som burde være en selvfølge – at det skal være gjensidig samtykke til sex. Sex uten samtykke er voldtekt.
Det er viktig at gutter og jenter lærer om respekt for grenser og grensesetting fra de er små. At ungdommer lærer at er du usikker på om du går for langt, så går du sannsynligvis for langt. Og at man lærer at det er mye bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. Det skal være lov å ombestemme seg.
Holdningsskapende arbeid er noe som det må jobbes med hver eneste dag, og her har offentlige institusjoner et særlig ansvar. Allerede i barnehagen bør barna lære at de har grenser som skal respekteres. For eksempel må man sørge for at de vet at andre skal respektere det om de ikke alltid har lyst til å gi klem. Også skoleelver bør bli tatt på alvor når de sier nei, og ikke få høre at det bare er uskyldig lek og flørting når deres intimgrense ikke respekteres av klassekamerater. Det handler om hvilke holdninger vi videreformidler til neste generasjon ungdom og voksne.
Det skal være gjensidig samtykke til sex. Sex uten samtykke er voldtekt
Det er til stadighet menn og kvinner som gir uttrykk for at dersom offeret for en voldtekt “ble med vedkommende hjem frivillig” eller “var beruset” så har personen seg selv å takke for at overgrepet etterpå fant sted. Mange ellers så fornuftige mennesker mener helt oppriktig at det er ens eget ansvar ikke å bli voldtatt. Det er lett å bli provosert av slike utsagn. Samtidig er vi som samfunn nødt til å ta menneskene som mener dette på alvor. Hvorfor? Fordi slike holdninger dessverre kan være med på å skape en debatt der spørsmålet ofte blir “hva kan kvinner gjøre for ikke å bli voldtatt” istedenfor det som reelt sett er problemet, nemlig at noen faktisk voldtar. Spørsmålet vi som samfunn bør stille oss er derfor ikke hva den som ble voldtatt gjorde feil, men hva overgriperen gjorde feil.
Som samfunn er vi nødt til å nedkjempe holdninger som sier at dersom du blir med en fremmed mann hjem, har du gitt fra deg retten til å bestemme over egen kropp. Vi er nødt til å lære gutter og jenter, kvinner og menn, at det er bedre å forsikre seg om at det under seksuelle handlinger er gjensidig samtykke, enn å risikere å “misforstå signalene”.
Noen av de som begår voldtekt, har aldri ønsket å bli en overgriper, og man kan også i media lese om personer som ikke før i ettertid har skjønt at de har vært utsatt for et overgrep. Derfor håper jeg at vi som samfunn sammen kan ta et oppgjør med usikkerheten mange unge føler rundt egne og andres grenser og vise hverandre at det er du og kun du som bestemmer over din egen kropp. Ingen skal komme og fortelle deg hvordan du skal leve ditt liv for at andre skal respektere dine grenser. Da blir premisset helt feil. Premisset bør være at ingen skal voldta.
Statistikk viser at ca. 1 av 10 kvinner og 1 av 100 menn (og her er det sannsynligvis store mørketall) har blitt voldtatt og det er tydelig at det trengs flere og bedre tiltak for å forhindre slike overgrep. Selv om det bare er en del av løsningen, er holdningsskapende arbeid viktig.
Carolina Pasten-Millan er leder i Bærum SU og vara i Bærum kommunestyret.
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Related Posts
-
7 grunner til at (også) Norge trenger en samtykkebasert voldtektslovgiving
September startet ut med en historisk dag her i Danmark. Regjeringen presenterte et lovforslag om å endre voldtektslovgivningen til å bli samtykkebasert. En lov som […]
En mann forsvarer seg i pressen
I Heidi Helene Sveens bok Det var ikke voldtekt. Ti menn forsvarer seg i retten. skriver hun om hvordan menn forsvarer seg og blir forsvart […]
Et veldig bra innspill til debatten som fortjener honnør. Jeg savner nå bare ett element i debatten. Debatten om hva en skal gjøre med det faktum at det i verden finnes en gruppe mennesker som ikkeevner å føle empati. Denne gruppen kan vi så mye vi bare ønsker å forholde oss til som alle andre mennesker, men det vil aldri hjelpe da disse ikke er vanlige mennesker. Hvordan unngår vi å bli fysisk forulempet av denne kategorien mennesker?
Artikkelforfatteren skal først ha honnør for en relativt kjønnsnøytral fremstilling av dette, hvor hun vedkjenner at også gutter og menn er ofre for seksuelle overgrep, og kvinner også er overgripere.
Hvilken statistikk viser at 1 av 10 kvinner og 1 av 100 menn utsettes for voldtekt?
Voldtektsstatistikken i Norge viser at det anmeldes ca. 1100 voldtekter årlig og av disse leder ca. 100 til domfellelse for voldtekt. Det vil med andre ord si at antallet voldtekter man med en viss grad av sikkerhet kan fastlå begås i Norge årlig er ca. 100.
Ofrene i disse sakene er ikke bare norske kvinner som aldri har blitt voldtatt tidligere.
Her er utenlandske statsborgere sterkt overrepresentert, likeså enkelte miljøer, som prosittusjonsmiljøet, hvor enkelte utsettes for gjentatte overgrep.
Det fødes ca. 30 000 av hvert kjønn i Norge årlig. Dette øker i den voksne befolkningen, for vi har netto innvandring til Norge.
For at 1 av 10 kvinner i Norge skal bli voldtatt, må det altså begås langt i overkant av 3000 voldtekter årlig, med et nytt kvinnelig, norsk offer for hver voldtekt.
Det anmeldes som nevnt ca. 1100 voldtekter årlig, og blandt disse er det både mannlige og kvinnelige ofre, norske og utenlandske.
Antakelig anmelder noen flere voldtekter og har anmeldt voldtekter tidligere, og noen av anmeldelsene ender også med dom for falsk anmeldelse.
Svært mange av anmeldelsene ender med henleggelse fordi det ikke er tilstrekkelig bevis for at en voldtekt har funnet sted.
Vi kan altså ikke legge til grunn at alle anmeldelser representerer en reell voldtekt, og langt ifra anta at hver anmeldelse representerer en reell voldtekt begått mot en norsk kvinne som aldri tidligere er voldtatt.
Gjør vi likevel det, ender vi altså uansett opp med et tall på ca. 1 av 30, ikke 1 av 10, når vi tar utgangspunkt i anmeldeslesstatistikken.
Tar vi utgangspunkt i domfellelsesstatistikken, som vi må for å luke ut de aller verste feilkildene, ender vi opp med at ca. 1 av 300 er voldtatt, og da har vi fortsatt ikke utelukket andelen av disse ofrene som er menn, utenlandske eller som har vært ofre for overgrep tidligere.
Statistikken viser med andre ord at langt færre enn 1 av 300 norske kvinner voldtas.
Det er meg bekjent ingen statistikker som viser at ca. 1 av 10 norske kvinner og ca. 1 av 100 norske menn er voldtatt, og det er svært misvisende å fremstille det slik.
Noen sterkt kritiserte forskningsrapporter indikerer slike tall, men det kan ikke beskrives som statistikk.
Rapportene er altså sterkt kritiserte blant annet fordi de benytter svært upresise metoder og ender opp med antagelser om voldtektsforekomsten som er himmelvidt høyere enn grunnlagsdataene gir støtte for.
Det er mørketall rundt voldtekt, med de er altså mørketall, ukjente, og kan ikke omtales som statistikk. Det er netopp fraværet av disse i statistikkene som gjør dem mørke.
Så vet vi endel om hva som forårsaker mørketall, og det vi vet om dette tilsier ikke at vi skal ha vesentlig høyere mørketall om dette i Norge enn andre steder. Tvert imot.
Konklusjonene spriker vildt slik at enkelte rapporter indikerer at så mye som mellom 8000 og 16000 voldtekter begås årlig i Norge, noe som skulle tilsi at 25 – 50 % av den kvinnelige befolkningen voldtas (tall som bringer oss på linje med de verste områdene i verden for kvinner) og dette er helt usannsynlige tall.
Folk som skal drive med politikk må først forstå seg på samfunnet og samfunnsforskningen som ligger til grunn.
Statistikk er en kilde til forskning, men denne kilden viser altså ikke det artikkelforfatteren hevder. Antagelser om voldtekstforekomsten som artikkelfofatteren her presenterer som statistikk, er fremkommet som følge av at forskere har tatt seg svært store friheter.
Konklusjonene deres er etter alt å dømme grovt feilaktige, og å fremstille dem som “statistikk” blir riv ruskende galt.
Dette med “victimblaming” har vi lest artikkel opp og ned om, uten at det står klart for meg hvem som gjør dette eller hvilke alvorlige konsekvenser det har. Hvem er det som “skylder på offeret” når det begås overgrep?
Når man diskuterer voldtekt og seksuelle overgrep, er det vel først og fremst for å forsøke å redusere omfanget av dette problemet. Selv om omfanget etter alt å dømme er svært lavt i Norge, er ett overgrep ett for mye, og vi har faktisk sett en markert økning i anmeldelser i senere år.
Det har vist seg lite effektivt å gjenta i det uendelige at folk ikke skal forgripe seg på andre, og at offeret aldri har skylda. Dette er sant, men altså ikke effektivt når man skal forsøke å begrense omfanget av overgrep.
Folk som begår voldtekter kan deles inne i to grupper – de overlagte og de uaktsomme.
Overlagte voldtekter er få i antallet men forårsaker stor frykt. Dette er typisk overfallsvoldtekter, voldtekter i taxi, voldtekter på fest begått av fremmede osv. Folk som begår slike voldtekter har et holdningsproblem, men de er desverre svært lite mottakelige for velmenende formaninger fra det etablerte samfunnet.
De opplever seg gjennomgående på utsiden av det etablerte samfunnet og det beste vi kan gjøre for å avverge slike overgrep er å inkludere så mange som mulig. Så lenge vi ikke klarer å inkluderer alle, vil en visse mengde mennesker være tilbøjelige til å begå slike overgrep, uansett hva vi måtte mene om saken, og da er det siste vi kan gjøre å ta våre forholdsregler slik at vi ikke blir offer for slike.
Den andre kategorien, og den klart største, er overgrep begått i uaktsomhet av folk som i utgangspunktet er velfungerende medlemmer i det etablerte samfunnet. Denne kategorien overgrep er stor og har økt betraktelig. Årsakene til det er mye som følge av alkoholkulturen i Norge, og spesielt jenter og kvinners inntog i denne kulturen, hvor norske kvinner drikker og fester nesten like mye som menn og langt mer enn kvinner i de fleste andre land.
Det som skjer er da at man ender opp på fest med noen, på sofaen med noen, i seng med noen hvor begge er svært påvirket av alkohol og det seksuelle samspillet som skjer mellom folk i slike situasjoner kommer ut av kontroll.
Her skulle man kanskje tro at holdningsskapende arbeid burde fungere, men det viser seg altså at selv folk med de aller beste holdninger mister gangsynet når de blir svært beruset, og det beste man kan gjøre her er vel å oppfordre sterkt til å avstå fra overstadig beruselse så langt som mulig og skille klart mellom fyll og fest og seksuell samkvem.
Så lenge dette skillet ikke er klart, vil antakelig stadig flere havne i situasjoner hvor de gjør ting de angrer på i fylla.
Selv har jeg alltid voktet meg vel mot å gå til sengs med folk i fylla, uansett, og det er nok et prinsipp begge kjønn med fordel bør adoptere, uten at det kan karakteriseres som “victimblaming”.
Det er nok heller ikke så gjevt å bli anklaget og muligens dømt for voldtekt, og begge parter kan fort anses som offer i en slik situasjon.