I august fikk jeg mitt første barn. Dagen før hun ble født så var jeg nøye med å barbere leggene. På tross av stor mage så gikk det fint, det var sommer og leggene hadde blitt barbert ofte. En fødsel er en voldsom hendelse for alle involvert. Men likevel: innimellom rier, epidural, jordmor og to fødselsleger så blafret det forbi i hodet mitt idet en jordmor holdt opp foten min slik at jeg kunne presse (altså barnet ut): Jeg er glad jeg barberte leggene. Og tro meg, det ville ikke gjort noe særlig fra eller til på lekkerhetsskalaen om de leggene hadde hatt stubber.

Det er vinter og de har de siste ukene vært sprengkulde i Oslo. Rørene våre frøys, og alle gikk rundt i Kari Traa ullundertøy og latet som om de var påkledd. Etter at rørleggeren fikk rørene våre igang igjen så tok jeg en dusj. Før jeg klarte å stoppe meg selv, så hadde jeg igjen tenkt tanken: Jeg må få se til å barbere de leggene.

Leggene mine var nemlig dekket av svart mørkt, og for å være ærlig, ganske stritt hår.

Vi ser jo naturlig mindre til leggene på vinteren. Det er mørkt når vi står opp, og mørkt når vi legger oss, ellers så har vi stillongs. Det er rasjonelt sett direkte meningsløst å barbere leggene på vinteren. Selv mannen min har jo ikke sett at leggene mine har fått pels, eller at de har hatt det den siste måneden. På tross av alt dette så kjenner jeg altså et intenst behov for å ta vekk nettopp dette håret.

«Vi har et usunt kroppspress» skrives det i alle avisene. Med megetsigende bilder av Sophie Elise som illustrasjon. De unge er for opptatt av at de skal bli perfekte. Si’det spalten i Aftenposten oversvømmes av unge som føler kroppspresset.

Det kommenteres og det ristes litt på hodet av alle de unge som vil ha restylane i leppene. Men de aller aller fleste kvinner barberer armhuler på jevnlig basis. De fleste barberer leggene, ihvertfall når de skal ut på vift (leggene altså, ikke dama nødvendigvis) og om sommeren. Det er visstnok ingenting som er så pent som sommerbrune bare legger, men heller ingenting så stygt som hårete solbrune legger.

Så hvor kommer dette syke fokuset på kvinners kroppshår fra? Eller mer bestemt fokuset på at det ikke skal eksistere. Menn har mye større frihet til å ha hår både i ansikt og på brystet selv om det også her er en utvikling for å ta det vekk, mens kvinner ikke engang kan ha hår på en så lite sentral kroppsdel som leggene. Selv ikke om de lever i en postapokalyptisk verden.

Jeg vil derfor slå et slag for å beholde legghårene, i hvert fall så lenge det er kaldt. Så for å understreke forpliktelsen illustrerer jeg posten med mine egne legger. Selv om jeg synes det er ubehagelig… som 30-åring… med mann, og barn…. og hund.