Av en eller annen grunn har jeg for vane å komme lett i snakk med fremmede. Eller, det er vel de som har for vane å komme i snakk med meg. Tidligere kunne noen av disse møtene opprøre meg. Jeg innbilte meg rett som det var at det lå noen rasistiske mekanismer bak og hadde et stort behov for å syte og klage om det. Til manges ubehag. Etter nok avfeielser og bagataliseringer av mine beretninger, og i frykt for å ende opp som hun slitsomme venninna, bestemte jeg meg for å ta til meg det jeg ofte får høre (“de mener det vel ikke sånn, ikke tenk på det”). Begynne å se annerledes på disse møtene. Hvordan mente de det, da? Er det ikke noe å dvele ved?

Ta for eksempel han som, da jeg stod utenfor Cinemateket, kom bort og lurte på om jeg var gift. Jeg svarte nei, og ble så spurt om jeg hadde lyst på selskap. Vi kunne jo “kose litt” om jeg ville. Dessverre ble samtalen avbrutt før jeg fikk svart, da kinoselskapet jeg ventet på hadde ankommet. Men så fint at noen passet på at jeg ikke var ensom mens jeg ventet!

Eller hun jeg satte meg ved siden av på bussen som vennlig kunne opplyse meg om at jeg “stinka fælt”. Jeg byttet sete og var nøye på å komme meg fortest mulig hjem mens jeg holdt meg så langt unna folk som mulig. Tenk så ubehagelig om jeg uvitende illeluktende hadde fortsatt min ferd rundt i byen til bry for andre mennesker?

Jo, og så han gamle mannen da. Han som fulgte meg til t-banen en dag jeg var på vei til jobb. Han var så interessert i hva jeg gjorde, så jeg rakk å fortelle litt om forskningsprosjektet jeg jobber på innen vi stod på perrongen. Før banen min kom, dro han meg til seg og tilbudte meg jobb med å vaske og stelle hjemme hos seg. For, måtte jeg skjønne, han var så glad i afrikanere, og hun forrige hadde akkurat sluttet å komme til ham. Så hvis jeg ville kunne jeg godt få ta over. Kjempesnilt!

For ikke å snakke om bilen med ungdommer som slakket på farten da de kjørte forbi meg slik at de var sikre på at jeg fikk med meg apelydene de hang ut vinduet og lagde. Jeg jobber fortsatt med å tolke dette, ungdom nå til dags har jo så mye rart for seg. Nei, faen heller. Apelyder er ikke greit å lage mot noen!

Det er ikke alltid like lett å “ikke tenke på det”, selv om jeg gjerne vil tolke andres handlinger i beste mening. Og jeg forstår at de som ber meg om det mener det godt, jeg prøver jo selv ofte å vinkle andres vanskelige situasjoner i et så positivt lys som mulig. Det er nok ubehagelig å bli konfrontert med at slike hendelser langt ifra er noe vi er ferdig med. Jeg som er såkalt godt integrert (og kanskje attpåtil en smule privilegert) kan vel ikke faktisk oppleve at dette skjer?  Dessverre vil mange av oss erfare ubehagelige situasjoner som andre ikke kjenner seg igjen i eller begriper. Da er det fint å bli hørt. Jeg skal selv bli flinkere til å lytte uten å bortforklare, til å prøve å forstå når andre forteller meg om sine opplevelser, uansett hvor lite håndgripelige og vanskelige de er å sette i ord. 

Bilde: Autumn in Oslo | Tore Bustad | CC BY-NC-ND 2.0