I en kronikk 23. Desember 2015 lurer Inger Merete Hobbelstad på om skolen har blitt for feminin siden guttene har størst andel frafall på videregående og ellers får dårligere karakterer enn sine kvinnelige medelever.

Grunnen som oppgis for å bekrefte dette er at det er en større andel kvinnelige lærere enn mannlige.

Det er sikkert og visst at dette kan ha innflytelse på mellommenneskelige forhold mellom lærerne og elevene med tanke på forbilder i kjønnsroller, men det kan overhodet ikke utgjøre en så stor forskjell at utdanningssystemet kan betegnes som feminin.Det å bruke ordet feminin som et negativt ladet begrep er farlig,unyansert og en forenkling som begge kjønn kan ta skade av.

Utdanningssystemet kan selvsagt  forbedres men det har kommet til et punkt hvor det må rett og slett endres på grundig vis. Et utdanningssystem hvor jenter blir presset til karakterjag og får prestasjonsangst, og hvor gutter trives dårlig har mistet sitt opprinnelige samfunnsmandat.

I Norge er skolens samfunnsmandatet festet i Opplæringsloven § 1-1, den ble sist revidert i januar 2009 og lyder slik:

• 1-1. Formålet med opplæringa Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.
         Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.
         Opplæringa skal bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon.
         Opplæringa skal gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding. Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.
         Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.
         Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad.
         Skolen og lærebedrifta skal møte elevane og lærlingane med tillit, respekt og krav og gi dei utfordringar som fremjar danning og lærelyst. Alle former for diskriminering skal motarbeidast.

 Loven er full av gode intensjoner, men i praksis opplever lærerne å miste mye av sin arbeidstid til kontraktstyring og skjemavelde som gjør det utfordrende for de å utøve god læring. Dermed blir forvaltning av paragrafen utvannet. De siste årene har det vært veldig mye fokus på testing av læring blant elevene, noe som politikere har bestemt gjennom Kunnskapsløftet. Kunnskapsløftet er læreplanens generelle del som utdyper formålsparagrafen i opplæringsloven, angir overordnede mål for opplæringen og inneholder det verdimessige, kulturelle og kunnskapsmessige grunnlaget for grunnskolen og videregående opplæring. De siste årene har politikerne fokusert mest på det kunnskapsmessige grunnlaget og på å finne styringsverktøy for å sørge for at barna får nok faglig stoff for å kunne “klare seg i samfunnet”.

Vi har mistet de delene av loven som kunne bidra til utvikling av barna som mennesker, nettopp verdiskapning og kritisk tenkning.

Så tilbake til hypotesen om at skolen er blitt for feminin. Her kan en fin blanding av vitenskap, filosofi og politikk samarbeide i skjønn forening for å kunne få til et bredere forståelse rundt hvorfor gutter (og mange jenter) ikke finner seg til rette i dagens skolesystem.

Utdanningssystemet vårt svikter barna. Både jenter og gutter.

Utdanningssystemet vårt, godt utviklet av politikere som aldri har vært klassestyrere, og noen akademikere som vurderer skolemiljøet bak en pult, har utviklet seg til et stort monster hvor formålet i praksis er blitt å produsere stille og ettergivende medarbeidere. Dette gjøres med at barna må følge regler, sitte stille stort sett hele dagen og jobbe hardt med å utvikle forskjellige ferdigheter som sies å være nødvendige for å klare seg i samfunnet. Dette med store doser av fragmenterte og usammenhengende stoff, servert i skolebøker som halvferdige sannheter.
intensjonen bak formålet i opplæringsloven er god, men skolen har dessverre blitt til et arena av politisk maktkamp med stadig unødvendige reformer og kutt på kommunalt nivå som svekker menneskelige ressurser.

Vi har mistet de delene av opplæringsloven som kunne bidra til utvikling av barna som mennesker, nettopp verdiskapning og kritisk tenkning.

Det at guttene er skadelidende av skolesystemet bør ikke være en overraskelse. Det er like mange jenter som blir syke av prestasjonsangst og karakterjag for å tilfredsstille voksne og et system som skal godta dem som ansvarlige medborgere senere i livet. Utdanningssystemene vi har skapt jobber mot menneskets natur.

Saken er enkelt i bunn. Utdanningssystemet må endres. Dette er ikke en sak om å sette en time ekstra med fysisk aktivitet i skoletiden, men faktisk det å basere læringen på barnas naturlige nysgjerrighet. For at et makrosystem som utdanningssystemet skal være nyttig for menneskene, må det anerkjennes at det trengs balanse blant individene som bruker systemene, blant annet lærerne, foreldrene, elevene og mellommenneskelige bånd mellom dem. Det er helt klart ugunstig å ha for stor andel av kvinnelige lærere for at skolen skal gjenspeile mangfoldet i samfunnet, men bør vi ikke heller prøve å endre skolen for at den skal spille på lag med våre barn? Barna våre kan få tilbake mestringsfølelsen, annerkjennelse som individer og respekt for mangfoldet vi alle lever i. Dette kan gjøres ved å spille på lag med vår egen menneskelig natur.

Frafall på skolen er ikke en kjønnskrig

Overnevnte kronikken i Dagbladet lar døra stå åpen for en kjønnskrig ved å påstå at skolen er for feminin. Dette gjelder ikke forskjeller mellom kvinner og menn men de firkantede og trange rammene vi har skapt. Barn blir behandlet som en stor menneskelig masse fordelt kronologisk bortover systemet, når virkeligheten viser hvor komplekse og forskjellige vi mennesker er. Innstramming av pedagogiske metoder, nedprioritering av menneskelige ressurser og fokus på testing og kartlegging resulterer i at barna blir en produkt istedenfor å bli sett som mennesker i utvikling. Det er virkelig synd at guttene betaler en såpass høy pris for våre sosiale eksperimenter.

Utdanningssystemene vi har skapt jobber mot menneskets natur.

Da er det på tide å slutte å peke på hverandre og heller kreve omfattende endringer som kan komme barna våre til gode. La oss lage et skolesystem som spiller på lag med menneskets natur. La oss ta skolesystemet tilbake. Sammen.

Alternativer som kan fungere for våre barn og for en verden i endring

Ludvigsen-utvalget presenterte i juni 2015 sin sammenligning av dagens læreplaner, kompetansemål og fagstruktur opp mot de kompetansebehovene som ble belyst i første delutredning. Utvalget besto av seks høyutdannede menn og fem høyutdannede kvinner som gikk gjennom læreplanene og tok for seg fire hovedmomenter for å planlegge hva våre barn trenger å lære i fremtiden. Utvalget valgte å fortsette med kjernefag og øke bruk av metakognisjon i klasserommet, de valgte også at barna skal lære seg å kommunisere og delta i større grad med økt bruk av teknologi og de mente at skolen skal legge til rette for at barna kan utforske og skape ut ifra sin egen nysgjerrighet og kreativitet med kritisk sans. Utvalget hadde hjelp underveis av to ressursgrupper som kom med innspill, den ene besto av representanter fra utdanningssektoren mens den andre besto av forskersektoren. Elevene og lærere- som faktisk er- på skolen hver dag fikk ikke noe form for deltakelse mens utvalget jobbet. Hvordan kan en skape fremtiden uten de som faktisk skal leve det?

Det var nok en gang gode intensjoner, men dette er bare krydring av det nåværende systemet med høyere bruk av teknologi og introduksjon av selvbevisste prosesser om læring. Det som er kritisk er at de fortsatt holder på å jobbe med kjernefag som gir en fragmentert visjon av verden til våre barn, noe som vanskeliggjør forståelse av verden som en helhet. Så nok en gang skal skolen styres av fag istedenfor av verdier etter hva slags verden vi vil at barna våre skal skape for fremtiden.

Hvordan kan et nytt verdibasert utdanningssystem se ut? Uten at det er en utopi, finnes det pedagogiske idealer som har vært utprøvd i mindre skala basert på elevens selvstyring og ønskelige kjerneverdier som frihet, rettferdighet og fred.

Både anarkist Ferrer i Guàrdia med hans forslag om frie skoler, hele veien gjennom Steinerpedagogikk og Unschooling til Summerhill av E.S. Neill, alle har som hovedbudskap å gi barna frihet til selvregulering av atferd, personlig ansvar for faglig utvikling, frihet og omsorgsfull forståelse av hverandre. Selv om flere av disse skolene har mottatt kritikk oppover årene på grunn av sine alternative pedagogiske plattformer, har de fortsatt et sterkt budskap som er ønskelig å prøve i større grad for våre barn.

Fram til nå har skolen blitt styrt av faglige mål valgt ut av voksne som vil skape et samfunn med ukritiske lydige mennesker som produserer uten ytterligere spørsmål. Det finnes selvsagt sosiale mål i dagens skole, men med utfordringer vi opplever med mobbing, psykiske vansker og isolering blant elevene i vestlige skoler, bør vi oppfatte det som et sterkt signal om at vi svikter våre barn.

De overnevnte didaktiske alternativene satt emosjonelle og kjerneverdiene som mål for skolering. Dette er også kjent fra andre sosiale linjer blant urbefolkning, hvor grunnlaget for utdanningen er å fremheve den kollektive støtten, samarbeid for å oppnå større sosiale mål og inkludering av barn for sine ressurser og ferdigheter som mennesker.

Hvordan kan et nytt verdibasert utdanningssystem se ut? Uten at det er en utopi, finnes det pedagogiske idealer som har vært utprøvd i mindre skala basert på elevens selvstyring og ønskelige kjerneverdier som frihet, rettferdighet og fred.

For meg er det klart at for at både gutter og jenter skal klare seg på skolen, må faglige mål underordnes emosjonelle og sosiale mål. Alle som har vært borti barn vet at de er nysgjerrig av natur. De vil lære, de stiller spørsmål, de undrer  over verden de lever i. Jeg er ikke bekymret for fag som fysikk, matematikk eller norsk. Barnas naturlige nysgjerrighet kan bli ivaretatt i klasserommene gjennom prosjektutvikling valgt av elevene, noe som kan belyse forskjellige aspekter gjennom forskjellige kjernefag. Noen kan sikkert tenke at dette kan bli kaotisk, men det er faktisk ikke tilfellet. Når rammene for samarbeid mellom lærerne og elevene endres, kan en slik tilnærming oppfordre til mer kreativitet og engasjement blant elevene i tillegg til å verdsette hver enkeltes ferdigheter og egenskaper i gruppen. Akkurat nå eier ikke elevene innholdet i skolesystemet, men for at barn og ungdom skal trives og lære, er det nødvendig å gi dem mer ansvar ved å gi dem muligheten til å velge.

Dette kan være en fin øvelse til senere deltakelse i voksenlivet. Vi ønsker kritiske, kreative, omsorgsfulle og empatiske voksne som kan stå for kjerneverdier i verden. Utdanningssystemet er et speil av samfunnet, og akkurat nå gir barna oss et signal om at verdiprinsippene både i utdanningssystemet og verden er råtne i bunnen. Når markedsliberalistiske verdiprinsipper styrer utdanningssystemet, må dette byttes og bygges på nytt. Så la oss fokusere på å skape ansvarsfulle engasjerte individer som samarbeider for et bærekraftig, mangfoldig og fredelig samfunn.