Telefonen på overvåkningen ringte. Det var operasjonsstua. «Gro, kan du ta i mot neste pasient?» Jeg nikket til koordinator. Gjorde meg klar, sjekket overvåkningsutstyret og suget, spritet hendene. Gjorde klart utstyr. Jeg kikket på pasienten som kom trillende i sengen, flankert av anestesi- og operasjonssykepleiere. På puta lå et litt slitent ansikt. Øyne som hadde sett mye. Akkurat nå vitnet de om smerte. Han så urolig ut, pustet raskt, pulsen gikk fort. Beinet var gipset opp til låret og støttet opp på puter. Et komplisert brudd, så operasjonen hadde tatt noen timer. Jeg tok ham i hånda og presenterte meg. Han nikket svakt, forsøkte å presse fram et hei mellom knusktørre lepper.

Jeg hentet morfin og kvalmestillende. Ga først en dose. Det hjalp ikke. Så en til, og en til. Vi endte opp med mange doser morfin. Han unnskyldte seg. Forsøkte å forsikre meg om at han virkelig hadde vondt. Det var ikke så vanskelig å se at han snakket sant. «Du trenger ikke forsikre meg om det», sa jeg.

Vi endte opp med mange doser morfin. Han unnskyldte seg. Forsøkte å forsikre meg om at han virkelig hadde vondt.

I det han ble kjørt ut av recovery-avdelingen to og en halv time senere, tok han meg i hånden. Han satte øynene sine i meg og sa alvorlig: «Takk. Takk for at du behandlet meg som et menneske.»

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. Jeg mumlet bare noe, og smilte. Ønsket ham god bedring og lykke til. Men i ettertid har jeg tenkt ofte på ham. Rusmisbrukeren. For meg var han en pasient på overvåkningen, en pasient som alle andre. Vi sjekker at de puster skikkelig. At narkosemidlene er ute av kroppen. At blodtrykket, væskebalansen og pulsen er normal. At det er fravær av ubehag, kvalme eller smerter. Kvalme behandles med kvalmestillende. Smerter behandles med smertestillende. Det fikk han også. Han trengte riktignok fire ganger så mye smertestillende som den forrige pasienten jeg hadde, men jeg driver ikke rusbehandling eller avvenning. Jeg er intensivsykepleier. Jeg driver smertelindring og forebygger komplikasjoner.

Moralisering og fordommer også blant helsepersonell

Rusavhengige er en gruppe mennesker som er vant til å bli behandlet som annenrangs i samfunnet. De er vant til å bli jaget og behandlet brutalt. I en doktoravhandling fra 2013 skriver Ida Nafstad at rusmisbrukere blir minnet på hvordan samfunnet ser på dem så og si daglig. Helsevesenet er langt fra noe unntak. Rusmisbrukere blir avvist på legevakta. De blir sendt ut til ingenting, noen ganger blir de kastet ut av helseinstitusjoner. Gjerne på grunn av ulovlig rusmisbruk. De får ikke lindret angst. I stedet møter de moralisering og fordommer. Og når de opereres får de ofte ikke nok smertestillende.

En studie utført av Rita Li m.fl. (2012) viser at et mindretall av helsepersonell bruker smertekartleggingsverktøy når de møter rusavhengige i sykehus. Samtidig oppgir mindretallet at de tror på pasientens egenrapportering når det gjelder smerte. Det vil si at helsepersonells holdninger trekker pasientens troverdighet i tvil samtidig som tilgjengelig verktøy for kartlegging av smerter ikke benyttes. Det er oppsiktsvekkende. Særlig når helsepersonell har et spesielt ansvar for denne pasientgruppen. Hvis ikke sykepleiere anerkjenner de rusavhengige og ser dem som medmennesker – hvem skal gjøre det da? For som min pasient er mange slett ikke vant til å bli sett som «lik alle andre».

Opplevelsen av å høre til

En rusavhengig jeg kjenner fortalte meg en historie om da han var i rusbehandling. Han hadde vært ute og gått i nærområdet sammen med flere av de andre han delte behandlingssted med. De hadde gått til et sted ved sjøen, et typisk friluftsområde hvor det også var en sandvolleyballbane. Der hadde en gruppe studenter invitert dem med til å spille. «Vet du – det var så fint», sa han. «Jeg følte meg som en del av samfunnet. Det har jeg ikke opplevd på mange år».

Det er vanskelig å skulle leve et normalt liv når du forventer at miljøet rundt deg ser på deg som en som ikke hører til.

Tenk på det. At det skal være noe spesielt å føle seg som en del av samfunnet. At over alt hvor du går, forventer du å bli behandlet som noe annerledes, som en belastning, som noe andre helst tar avstand fra. En helt elementær men enormt viktig ting som folk flest ser på som mer eller mindre en selvfølge. I stedet lever følelsen av mindreverdighet og utenforskap. Ved frokostbordet, når du går til bussen, når du står i kø på Rema 1000, når du ser noen som trenger hjelp over gaten men du ikke tør å nærme deg fordi du vet at du vil bli avvist. Og når du blir syk.

Hildegunn Olsen i Tyrili Forskning og utvikling sier at mange rusmisbrukere sliter med dette også etter at behandlingen er ferdig. De føler at det står «narkoman» i panna deres. Det gjør det vanskelig å møte samfunnet etter endt behandling. Mange faller tilbake til rusen på grunn av dette. Det er vanskelig å skulle leve et normalt liv når du forventer at miljøet rundt deg ser på deg som en som ikke hører til.

Jeg vet ikke hvordan det gikk med pasienten min. Om han lever, om han har kommet seg ut av livet med rus, om han bor trygt eller om han ikke har et ordentlig hjem. Jeg håper han har det bra. Og at noen inviterer ham med til å spille volleyball om han skulle komme gående forbi.

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen i spalten Gryr i Norden tirsdag 2.februar 2016

Bilde: Orit av Saul Davis CC BY-NC-2.0