Det som skulle ha vært en tidlig kveld krøp seg mot stengetid. Vi ble kastet ut av en sliten bartender, praten fortsatte utenfor og vi som hadde vært på samme sted ble stående i en klynge. Samtalen fortsetter, noen tar en røyk. Jeg skal gå hjemover, jeg bor et par kvartaler unna. En annen i flokken skal samme vei.

Det har blitt glatt, og vi ler mens vi kjemper oss oppover veien. I vårt nabolag er det en slags hobby å følge med på hvem som har flyttet i hvilket hus og vi sladrer om at her bor det jo en tidligere Ap-statssekretær, og i det huset har en tidligere Vålerenga-spiller flyttet inn osv.

Han jeg tar følge med peker og sier ”Her bor Arne og jeg”. Jeg sier hade, men han vil gjerne følge meg siste stykket. Jeg ser ikke helt behovet, men han insisterer på å følge meg ned bakken. “Jeg har en søster – og jeg vil at noe skal følge henne hjem når det er sent”.

Vi er i godt humør, og sladrer videre om hvem som har flyttet til hvilke hus helt til jeg står utenfor huset mitt. Jeg takker for følget, og i det jeg låser meg inn porten, sier han:

– Ikke alle somalske menn er voldtektsmenn.

– Eh, nei, det tror jeg ikke heller.

– Men du må si det videre.

– Javel.

Og kvelden er over og jeg legger meg inntil kjæresten min og er veldig glad for at jeg ikke trenger å tenke på at noen har sånne fordommer mot oss. Og kanskje skal jeg fortelle historien om denne hyggelige mannen fra nabolaget videre en dag.

Bilde: Night Street | Roman Boed | CC BY 2.0