Drømmen om president Hillary Rodham Clinton
Hvis Hillary Rodham Clinton vinner den demokratiske nominasjonskampen mot Bernie Sanders kan hun bli den første kvinnelige presidenten i USA. Jeg er uenig med Hillary Clinton i mange ting, på samme måte som jeg ikke er 100 % enig med Bernie Sanders. Likevel er jeg svak for Hillary, som jeg kaller henne. Hun har levd gjennom og bidratt til en radikal omveltning av kvinners plass i samfunnet, en revolusjon som begynte med stemmerettskampen. Jeg får frysninger på ryggen når jeg hører talen fra den demokratiske kongressen i 2008 hvor hun sier “My mother was born before women could vote. But in this election my daughter got to vote for her mother for president”. Hillary ble selv født før kvinner kunne gå på eliteuniversitet, bli valgt til senatet eller stille som presidentkandidat.
En feministisk førstedame
Hillary var allerede kjent som advokat, aktivist og mest sjokkerende av alt, en politikerhustru med egen karriere og egne meninger, da hun flyttet inn i det hvite hus i 1992. I valgkampen ble hun spurt hvorfor hun hadde beholdt advokatjobben samtidig som ektemannen Bill var guvernør i Arkansas. Hillary svarte “I suppose I could have stayed home and baked cookies and had teas, but what I decided to do was to fulfill my profession” og utløste en storm av protester. Tenk å være så nedlatende mot hjemmeværende mødre!
Mange av Bill Clintons rådgivere var bekymret for at Hillary ville presse mannen til venstre, kanskje med god grunn. Da hun ledet arbeidet som skulle gi alle amerikanere tilgang på helsetjenester, “Hillarycare”, fikk hun et hardt møte med en kongress dominert av republikanere. Det radikale forslaget ble aldri godkjent av kongressen og det politiske tapet betydde en kjapp retur til tradisjonelle plikter i det hvite hus for Hillary. For et innblikk i denne perioden av Hillary sitt liv – sjekk ut “Dear Socks, Dear Buddy: Kid`s letters to the first pets”.
Hun minnet om den “den første eks-kona som står utenfor skifteretten”, en vits alle de (mannlige) deltagerene i panelet lo godt av.
En studie i sexisme
Kanskje fordi hun er et så synlig symbol på kvinners nye rolle i samfunnet har hatet mot Hillary blitt et eget fenomen. Når hun stilte som kandidat i det demokratiske partiets primærvalg 2008 sa kommentatorer fra hele det politiske spekteret de utroligste ting. Hun minnet om den “den første eks-kona som står utenfor skifteretten”, en vits alle de (mannlige) deltagerene i panelet lo godt av. I en diskusjon på CNN kom det fram at noen hadde kalt Hillary “bitch”. Alex Castellanos svarte med en gang, “And some women, by the way, are named that and it’s accurate.”. Hvis du har god tid anbefaler jeg denne nettsiden, hvor sexisistiske utsagn om Hillary er sortert på utseende, kløft, for feminin, for mannlig, latter, stemme, for å ha for mange følelser, for å ikke ha følelser og diverse.
Nå når hun igjen prøver å bli president, bobler sexismen opp igjen. Igjen roper hun for mye (Sanders gjør ikke det?). Bernie vs Hillary memet er en studie i sexistiske forestillinger om Bernie som kul og autentisk, og Hillary som “flink pike” og inautentisk.
“Ingen sexisme her”
Inautentisk flip-flopper?
For å være valgbar, eller kanskje bare for å unngå det intense presset fra amerikanske medier, har Hillary prøvd å tilpasse seg. Michelle Goldberg, journalist hos Slate, skriver “She’s contorted herself so many times to meet the shifting demands our culture makes of women in public life. I understand why so many now see her as someone who can’t be trusted. But I’ve also come to understand the forces that made her that way”.
For å ikke miste stemmer fra hjemmeværende kvinner etter kontroversen om småkaker gikk Hillary med på en bakekonkurranse mellom førstedamekandidatene. Da hun giftet seg med Bill Clinton skuffet hun både mor og svigermor når hun insisterte på å beholde sitt eget etternavn Rodham. Da Bill tapte gjenvalget som guvernør i Arkansas mente hans politiske rådgivere at den moderne Hillary var en del av forklaringen. Neste gang Bill stilte til valg het kona hans Hillary Rodham Clinton. Vi kan godt kritisere henne for å ha gjort disse valgene – men hvis hun ikke hadde gjort dem hadde hun fremdeles jobbet på et advokatkontor i Arkansas.
Disse valgene er umulige å navigere uten å fremstå inautentisk eller miste troverdiget, noe som er Hillarys hovedutfordring i dette valget. Sady Doyle beskriver det slik “Clinton absolutely cannot express negative emotion in public. If she speaks loudly or gets angry or cries, she risks being seen as bitchy, crazy, dangerous But if Hillary avoids emotions—if she speaks strictly in calm, logical, detached terms—then she is cold, robotic, calculating”. Hvordan er det da mulig for Hillary å være seg selv?
Kanskje er det også forestillingen om at Hillary ikke er autentisk nok som bidrar til å gjøre Sanders til en tiltrekkende kandidat.
Ingen republikaner i forkledning
Kanskje er det også forestillingen om at Hillary ikke er autentisk nok som bidrar til å gjøre Sanders til en tiltrekkende kandidat. Men politisk er de ganske like. En misvisende infografikk fra Bernie Sanders kampanje fremstiller Hillary som en republikaner i forkledning. Det stemmer rett og slett ikke med virkeligheten.
Da de satt i sentatet samtidig stemte de likt i 93% av tilfellene. En bloggpost på “Fivethirtyeight” oppsummerer det slik, “Clinton was one of the most liberal members during her time in the Senate. According to an analysis of roll call votes by Voteview, Clinton’s record was more liberal than 70 percent of Democrats in her final term in the Senate. She was more liberal than 85 percent of all members”. De fleste oversikter plasserer Hillary til venstre for, eller på samme sted som Obama.
Når det kommer til utenrikspolitikk er det lettere forstå hva som er grunnen til at mange på norsk venstreside rynker på nesen. Hillary står for en fortsettelse av den tradisjonelle amerikanske politikken. Hun er enn hauk, ingen fredsdue. Samtidig er det ikke slik at Bernie hadde sklidd rett inn i internasjonalt utvalg i SV heller.
Clinton møter Støre
Sanders og Clinton er like på flere måter. De har deltatt på hver sin måte i borgerrettighetskampen – i denne valgkampen har de blitt utfordret av #Blacklivesmatter – aktivister som ikke synes svart-hvitt bilder fra 60-tallet er gode svar på utfordringene i dagens samfunn. Det er fascinerende å se hvordan de begge strever for å snakke om politivold mot svarte amerikanere eller transpersoners rettigheter, og også lykkes med det til en viss grad. Hvis norske elitepolitikere hadde gått gjennom den samme transformasjonen hadde jeg vært sjeleglad.
Hillary snakker om rasistisk motivert vold, Twittermelding fra Hillary om transpersoners rettigheter, Twittermelding fra Bernie om transpersoners rettigheter. Jeg anbefaler også denne podcasten, med tittelen “Hillary Clinton gets intersectional”, (også litt om Bernie).
De presser også hverandre til venstre – Hillary tvinger Bernie til å gå lenger på våpenkontroll, Bernie tvinger Hillary til å si nei til frihandelsavtaler. Hillary har bedre politikk og retorikk på reproduktive rettigheter, noe som utfordrer Bernie til å være mer konkret.
Clinton forsvarer reproduktive rettigheter i det amerikanske senatet:
–
Notorisk ambisiøs?
Hillary er unektelig en del av en den politiske eliten. Hun har venner på Wall street, holder foredrag for millionhonorarer og tar i mot donasjoner fra de aller rikeste menneskene i USA. På mange måter er dette dypt ironisk. Den politiske eliten Hillary er medlem i, er også en elite som ikke inkluderer kvinner på en god måte. Kvinner, selv hvite rike middelklassekvinner, er underrepresenteret i amerikansk politikk. I den amerikanske kongressen er kun litt under 20% av medlemmene kvinner. I hele det amerikanske senatets historie har det vært én afroamerikansk kvinnelig senator.
Kvinner, selv hvite rike middelklassekvinner, er underrepresenteret i amerikansk politikk.
Det er vanskelig for meg å se hvordan Hillary kunne ha kommet dit hun er i dag uten å være elite, uten å stemme likt med majoriteten i det demokratiske partiet i utenrikspolitikk, uten å ta i mot donasjoner fra Wall street og andre pengeinteresser – det er veien til det hvite hus. Obama overtok alle donorene til Hillary da han vant over henne i 2008. Det er en av grunnene til at han greide å vinne mot republikanerne. Det er veldig bra at Bernie har satt dette på agendaen. Men jeg synes ikke det er mer problematisk når Hillary gjør det enn når andre gjør det.
Pute fra kampanjebutikken til Hillary
Det er derfor veldig fascinerende for meg at mange hevder at de ikke vil stemme på Hillary, men de kunne godt stemt på Elizabeth Warren. Men Warren er hvit, rik middelklassekvinne og en del av den politiske eliten – bare uten utenrikspolitisk erfaring. Hun måtte også ta i mot donasjoner for å vinne sitt sete i senatet. Selv Sanders har tatt i mot penger fra partikassa til demokratene for å komme dit han har gjort, en kasse Wall street hjelper til å fylle.
I bloggposten Cracking the Glass Ceiling: Hillary Rodham Clinton and U.S. presidential politics skriver statsviter Hilde Restad, “Both Clinton and Palin were faced with the so-called ”double bind”: If you are too feminine, you are judged incompetent; if you are competent, you aren’t seen as feminine enough (Jamieson, 1995; Carlin & Winfrey, 2009)”. Ann Friedman peker på at tallene faktisk støtter denne tolkningen. Hillary har aldri vært så populær som når hun har tapt, og slik kunne være feminin og svak. Hennes høyeste popularitet noen sinne ble målt da det ble avslørt at Bill Clinton hadde vært utro, og når hun ga opp til fordel for Obama.
Jeg ville kanskje ikke stemt på henne, men jeg greier ikke å la være å like henne. Hun minner meg om mange andre damer i hennes generasjon – kvinner som ikke brøt barrierene ved å snakke om revolusjon, men med hardt arbeid og realpolitikk.
Hun er mest upopulær når hun vil bli president. Så kanskje er det slik at det verste Hillary har gjort er at hun faktisk har skikkelig lyst til å bli president? Christopher Hitchens tenkte vel at han fornærmet Hillary da han kalte henne en “a notoriously ambitious woman”. Jeg lurer på om han mente at de mennene som har prøvd å bli president har vært så grunnleggende uambisøse. Som feminister bør vi være forsiktige med å støtte den abstrakte ideen om en kvinnelig president – men å mislike akkurat hun som har en realistisk mulighet til å bli det, fordi hun har gjort det som kreves for å være en realistisk kandidat.
Valgkampvideo:
–
Ville jeg stemt på Hillary?
Jeg vet at kvinner og barn over hele verden lider under den amerikanske utenrikspolitikken. Jeg vet heller ikke om det er bra at USA utvikler den typen politiske familier som Bush og Clinton. Dette er viktige innvendinger og det finnes mange flere.
Jeg ville kanskje ikke stemt på henne, men jeg greier ikke å la være å like henne. Hun minner meg om mange andre damer i hennes generasjon – kvinner som ikke brøt barrierene ved å snakke om revolusjon, men med hardt arbeid og realpolitikk.
Les “Hillary Clinton – Nepotist eller feminist?” på Maddam
Jeg liker Hillary fordi hun er “notorisk” ambisiøs. Jeg liker henne fordi hun utfordrer og endrer de samme sexistiske strukturene som har formet hennes politiske liv, og livet til millioner av kvinner i USA. En del av meg greier derfor ikke å la være å håpe at hun vil vinne nominasjonen mot Sanders, vinner presidentvalget i USA og at verdens mektigste person ikke lenger vil være en mann.
THE END
Mer interessert i Hillary?
For en veldig striglet men likevel interessant framstilling av Hillary sitt liv se den offisielle biografien.
Boken Big girls don’t cry: The election that changed everything for american women, Rebecca Traister.
***
Forsidebilde: Hillary Clinton in Hamton, NH fra Marc Nozel (CC BY 2.0)
GIF: Hillary Clinton-gif, fra Giphy
Meme: Hillary vs. Bernie, fra slate.com
Bilde: Clinton møter Støre, fra Utenriksdepartementet UD (CC BY-ND 2.0)
Bilde: Hillarypute, fra hillaryclinton.com
Teksten er skrevet av Klara Furuberg
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Related Posts
-
Klamt og innestengt
Kanskje har internett noko av skulda for at me ikkje forstår kvarandre for tida. I desse dagar er det mykje som skjer i […]
Det er faktisk helt utrolig at dere støtter Hillary ene og alene fordi hun er kvinne.
Det er faktisk helt utrolig at du klarer å lese det ut av den teksten der.
Veldig enig, Torje. Nesten så man kan mistenke folk for ikke å ha lest teksten hvis de påstår noe sånt. For øvrig har Maddam flere bloggere og gjestebloggere, som alle kan fronte sitt politiske syn. Dette gjelder også i denne saken. Tidligere har vi for eksempel hatt en tekst med en annen vinkling: https://maddam.no/2015/08/hillary-clinton-feminist-eller-nepotist/
Her er den grundigste artikkelen jeg har sett som har sammenlignet kandidatene. Den konkluderer med at Sanders er et godt valg. Og jeg er enig: http://www.dailykos.com/story/2016/2/22/1489185/-The-Definitive-Encyclopedic-Case-For-Why-Hillary-Clinton-is-the-Wrong-Choice
Veldig rart… forfatteren av innlegget ville stemt på Clinton fordi hun er “notorisk ambisiøs” og fordi hun minner om mange andre damer i den generasjonen??
Jeg tenkte at meningen var å stemme på en president som delte ens politiske syn i flest mulig saker. Ikke at man stemte på den med mest karisma eller hadde ett bestemt kjønn.
Men en annen ting: burde ikke en feminist stemme på noen andre? Clinton sin ektemann, Bill, har jo blitt anklaget for en hel rekke med seksuelle overgrep. Hillary har kjempet mot disse kvinnene, ødelagt ryktene deres, og holdt fast på mannen sin. Ville Klara Furuberg også stemt på konen til Bill Cosby dersom hun stilte i presidentvalget?
Håper på svar, men det blir det nok dårlig med.
For noen uker siden gjorde Aftenposten en rundspørring blant stortingsrepresentantene om hvilken kandidat de støttet som USAs neste president. En rask opptelling, med forbehold om småfeil, viser at av de 46 representantene som oppga å støtte Hillary Clinton (merk at under halvparten av representantene svarte på Aftenpostens henvendelse), var det hele 26 som enten la medvirkende eller avgjørende vekt på at Clinton er kvinne. Egentlig skulle man tro, og forvente, at det bare var stemmekveget som stemte på måfå, men politikereliten er tydeligvis samstemt med småfolket akkurat på dette punktet. Da kan vi også anta at det ligger mye rare begrunnelser bak deres voteringsavgjørelser på Stortinget.
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Hillary-Clinton-er-stortingspolitikernes-presidentfavoritt-i-USA-8312986.html
Den første kvinnelige presidenten kommer nok før eller siden. La oss for all del ta tiden til hjelp og vente til det kommer en kandidat vi kan støtte uten å måtte begrunne det med hennes irrelevante biologiske kvaliteter. Det tjener ikke kvinnesaken å velge inn en inkompetent kvinnelig president. Men nå er det vel «payback time» kvinnemaktsbevegelsen kjemper for, og da er det klart at Clintons mannsdiskriminerende politikk slår godt an.
Mediebildet burde vært dominert av en kritisk granskning av Clintons liv og virke, fremfor det evige raseriet over Donald Trumps spissformulerte utspill. Et nettsøk etter «Hillary Clinton scandals» gir all den informasjonen man trenger å vite. Men sett av hele helgen. Det er nemlig mye å ta av.
Hei! Den artikkelen har jo som utgangspunkt å vise at Bernie er bedre – jeg ville heller tatt utgangspunkt i noen som prøver å vise begge sine svake og sterke sider. Artikkelen nevner blant annet ikke abort, noe som jo er rart ettersom nesten alle abortklinikkene for fattige kvinner i Texas har blitt nedlagt, og at de i dag stoppet abortklinikker for fattige kvinner i Louisana. Planned parenthood som driver disse klinikkene har bitt stoppet av republikanerne -de støtter Hillary pga av hennes politikk. Det kommer an på øyet som ser og hva man prioriterer tenker jeg.
Hei Klara! Artikkelen jeg viser til tar utgangspunkt i saker hvor Hillary Clinton og Bernie Sanders skiller seg politisk fra hverandre. Det er nesten det som må ligge til grunn når man skal finne sin presidentkandidat. Artikkelen er pro-Bernie, men viser og til hans svake sider, som våpenlovgivning. Men hører gjerne hva du politisk mener gjør Hillary mer interessant enn Bernie.
Artikkelen viser etter min mening at Bernie er en sterkere feministisk kandidat. For eksempel ønsker han en minstelønn det går an å leve av(15 dollar), mens Hillary kun vil heve minstelønnen til 12 dollar. Som vi vet er det kvinnedominerte yrker hvor lønna er lavest. I dag er den ned mot 7 dollar.
Så er du inne på en sak som er utrolig viktig. Abort og kvinnehelse-klinikkene til Planned Parenthood er under konstant press fra republikanerne. Men som mange andre av Hillarys “sterke” saker, så er klinikkene og viktige for Bernie. Jeg siterer fra kamanjenettsiden: “We are not going to allow the extreme right-wing to defund Planned Parenthood, we are going to expand it.” Mer her: https://berniesanders.com/issues/fighting-for-womens-rights/
Til slutt: Jeg er gira på å få en kvinne inn i det hvite hus. Og jeg tror USA endelig er klare for det. Den progressive bevegelsen ønsket seg veldig at Elizabeth Warren skulle stille. Og forhåpentligvis er hun aktuell som visepresidentkandidat. Forskjellen på henne og Hillary er enorm. Dette handler om grobunnen for dagens anti-establishementbevegelse. Elizabeth og Bernie har vært de klare talerørene mot det som har vært galt i USA. De har gjort en formidabel jobb i senatet både før, under og etter krisa. Hillary har vært på den andre siden. Og hennes hemmelighold av innholdet i talene hos Goldman Sachs gjør henne ikke akkurat mer troverdig. Elizabeth har en helt annen troverdighet. Og at hun ikke har erfaring med å gå til krig, det vil jeg si er en styrke. Så jeg krysser fingra for Sanders/Warren i det hvite hus, og Warren 4 prez om fire år.
Mvh Reidar Strisland
Tips: lese teksten, så skrive i kommentarfelt.
“En misvisende infografikk fra Bernie Sanders
kampanje fremstiller Hillary som en republikaner i forkledning. Det stemmer rett og slett ikke med virkeligheten.
Da de satt i sentatet samtidig stemte de likt i 93% av tilfellene. En bloggpost på “Fivethirtyeight”oppsummerer det slik, “Clinton was one of the most liberal members during her time in the Senate. According to an analysis of roll call votes by Voteview, Clinton’s record was more liberal than 70 percent of Democrats in her final termin the Senate. She was more liberal than 85 percent of all members”. Defleste oversikter plasserer Hillary til venstre for, eller på samme sted som Obama.”
Og:
“Det er derfor veldig fascinerende for meg at mange hevder at de ikke vil
stemme på Hillary, men de kunne godt stemt på Elizabeth Warren. Men
Warren er hvit, rik middelklassekvinne og en del av den politiske eliten– bare uten utenrikspolitisk erfaring. Hun måtte også ta i mot donasjoner for å vinne sitt sete i senatet. Selv Sanders har tatt i mot penger fra partikassa til demokratene for å komme dit han har gjort, en kasse Wall street hjelper til å fylle.”
Skremselspropagandaen om Clinton er uverdig synes jeg.
Artikkelen inneholder jo “Why Hillary is the wrong choice” og finner bare ett politikkområde hvor Hillary er bedre. Og det er jo ikke rart når artikkelforfatteren ikke belyser områder hvor Hillary har veldig god politikk, som på reproduktive rettigheter. Jeg vet at Bernie støtter Planned parenthood, men PP støtter Hillary fordi hun har fått gjennom mange lover som styrker kvinners reproduktive rettigheter – hun har brukt politisk kapital på det. Det er også litt tullete å sammenligne at Hillary jobbet for Goldwater når hun gikk på videregående med det klippet av Bernie. Hillary jobbet for Childrens defense fund i Arkansas og kjempet mot segregerte skoler, for ungdommer som ble satt i fengsel med voksne. Det er ingen direkte feil i artikkelen men den sier ingeting konkret og bra om Hillary.Jeg er den første til å innrømme at Hillary har sagt og gjort mye dumt, men hun har jo tross alt greid å få til noe bra også og det er greit få med.
Hvis Warren stiller som president tror jeg vil vil se mye av den samme sexismen mot henne. Hun vant så vidt plassen sin i sentatt selv om hun er fra en veldig liberal stat, hun stemte republikansk veldig lenge (fram til 1995 eller noe?) – og jeg tror hun ville fått mye av den samme sexismen som Hillary får nå om hun prøvde å få makt.
Og tusen takk for innspillene!
Påstanden om at Hillary har måttet vingle “fordi” hun er kvinne henger jo ikke på greip.
Det er for eksempel heller uklart hvordan Hillarys kjønn har hatt innvirkning på hennes vinglete innstilling til handelsavtalen NAFTA og har tvunget henne til å lyve om at hun tidligere har støttet handelsavtalen, selv om denne støtten er så grundig dokumentert at det blir helt meningsløst å lyve om den.
De aller fleste må svelge noen kameler for å nå opp i amerikansk politikk, og det gjelder helt uavhengig av kjønn. Konsekvensen av vingling er imidlertid at man blir uforutsigbar, og tilsynelatende er mer opptatt av egen, personlige posisjon og makt enn av de politiske sakene.
Det blir jo en svært beleilig unnskyldning å komme med, at man er kvinne. Skal man ikke forvente konsekvent stemmegivning og politisk integritet fra kvinnelige politikere?
Som vanlig legger feministene ulike standarder til grunn for vurderingen av menn og kvinner og kaller dette «likestilling».
Til sammenligning er Bernie Sanders relativt unik.
Han er den lengstsittende partipolitisk uavhengige representanten i Kongressen og har vinglet påfallende lite gjennom sin lange politiske karriere. Selv om det har kostet ham dyrt, har han stått fjellfast på sine sosiale prinsipper, som har vært og er svært upopulære blant den politiske eliten i USA og har gjort ham “ikke valgbar” til mange høyere verv.
Som partipolitisk uavhengig har han ikke hatt nytte av den betydelige politiske og økonomiske støtten slik partitilknytning gir. Men så er han heller ikke bundet av lojalitetsbånd og gamle løfter han har avgitt til disse miljøene, noe som gjør at han har langt større troverdighet både når det gjelder politikken han vil føre og uavhengigheten av storkapitalen, hvis politiske påvirkning er et enormt demokratisk problem i USA – noe Sanders selv har vært og er den første til å påpeke.
Sanders er ett av få eksempler på at man faktisk kan nå frem i amerikansk politikk uten å selge sjela si til storkapitalen.
http://www.bing.com/videos/search?q=bernie+sanders+look+to+norway&&view=detail&mid=E9C2AFC68D6CA5C1C881E9C2AFC68D6CA5C1C881&FORM=VRDGAR
I senere år har få ting preget de amerikanske presidentvalgene mer enn den dype forakten og mistilliten amerikanere flest føler overfor etablissementet i Washington, som preges av maktbegjær, korrupsjon og mangelen på politisk integritet.
De fremstår som en maktkåt elite som er langt mer opptatt av egen vinning, egne privilegier og å sole seg i den økonomiske og samfunnsmessige glansen av sine verv, enn av å styre landet på en ansvarlig måte. Det er et skittent maktspill som blant annet Netflix-serien «House of cards» karikerer på en mesterlig måte.
Sanders og Trump, som ellers er diametrale motsetninger i politikken de vil føre, har til felles at de med troverdighet kan distansere seg fra dette politiske spillet i Washington, og det er grunnlaget for mye av den store støtten de får.
Hillary Clinton står derimot med begge beina dypt plantet i dette gjørmehullet, som i praksis har gjort Obamas 8 år ved makten til en stor parentes i den politiske historien.
Hennes vingling i viktige politiske saker og hennes klønete forsøk på å lyve seg ut av denne vinglingen gjør at man ikke kan være sikker på hva man får med Hillary, bortsett fra at det mest sannsynlig vil bli ganske likt den handlingslammelsen vi har sett de siste 8 årene, og det er ikke mye å rope hurra for.
Da står man igjen med at hun er kvinne, som om det i seg selv skulle være en relevant og altoverskyggende kvalifikasjon.
Slik støtte på grunnlag av personlig kjønnsidentitet, rase eller religion er intet annet enn sjåvenisme.
Sammenligner man de politiske programmene, stemmehistorikken og argumentasjonen til Clinton og Sanders objektivt, må man konkludere med at Sanders vil føre en poltikk som er langt mer i tråd med våre egne, nordiske verdier enn Hillary Clinton, som har en politikk og stemmehistorikk som plasserer henne langt utenfor ytterste høyre fløy i Norge.
Sanders fremhever Skandinavia som idealer og foreslår langt mer drastiske virkemidler for å trekke USA i retning av en mer sosialt ansvarlig samfunnsmodell, og med mindre man er på ytterste høyre fløy eller alvorlig forblindet av kjønns-sjåvenisme må man som norsk sosialdemokrat foretrekke Sanders foran Clinton.
Hvis man innbiller seg at kvinner er immune mot å begå grove politiske og etiske overtramp, har man ikke fulgt med i timen. Vår egen Gro Harlem Brundtland snikinnmeldte oss i EØS-avtalen, til tross for kraftig folkelig motstand mot europeisk
samarbeid i 2 folkeavstemninger om EU.
Det var en avgjørelse med så vidt store politiske og samfunnsmessige konsekvenser at det åpenbart burde vært gjenstand for en folkeavstemning, slik det var i Vseits, hvor det ble nedstemt.
For eksempel er i dag det aller meste av ufaglært arbeid umulig å leve av for nordmenn og arnested for utbredt skattefusk og annen økonomisk kriminalitet som følge av sosial dumping muliggjort gjennom EØS-avtalen.
Med det ene slaget fraskrev hun den norske befolkningen og Stortinget enhver beslutningsmyndighet i nærmere halvparten av all lovgivning som regulerer befolkningens liv.
Så tok hun noen lukrative jobber ute i Europa og ble skatteflyktning i Sveits.
Moral og integritet er ikke egenskaper forbeholdt ett kjønn, og det er kun med grell kjønnsforakt man kan påstå noe annet.