Yalta Conference, February 1945. Winston Churchill, Franklin D. Roosevelt and Josef Stalin. (Wikimedia commons)

Det er lenge blitt tegnet et bilde av FN som en vennligsinnet, overnasjonal «onkel politi» som stod frem etter andre verdenskrig for å forsvare individets rettigheter. Tanken på en stor, sterk beskytter kan synes god. Dessverre er bildet en konstruksjon.

FN fylte nylig 70 år. Som for kjente jubilanter flest, manglet det ikke på komplimenter. Mektige politiske og religiøse ledere, som USAs president Obama og pave Frans, pekte på FN som en løsning på noen av verdens mer kompliserte problemer: Internasjonale og lokale konflikter, miljøutfordringer, økonomiske utfordringer osv.

Rettighetsretorikken under andre verdenskrig var nettopp det – retorikk

Er denne rollen en selvfølgelighet? Det kan kanskje virke slik, ikke minst pga det store fokuset på internasjonale menneskerettigheter fra 1970-tallet og den økende betydningen av internasjonale domstoler. Besøker vi FNs hjemmeside, finner vi organisasjonens rolle som menneskerettighetenes beskytter fremstilt nettopp som en selvfølge. Her hevdes det at de syv referansene til «menneskerettigheter» i FN-pakten fra 1945 gjorde beskyttelse av menneskerettigheter til et hovedformål og veiledende prinsipp for den mellomstatlige organisasjonen.

Rettighetsretorikk under andre verdenskrig
Under andre verdenskrig forsvarte de allierte landene sin deltakelse i krigen «med alle ressurser» ved å hevde at absolutt seier over fienden var nødvendig for å forsvare liv, frihet, uavhengighet, religionsfrihet, menneskerettigheter og rettferdighet. Fred var med andre ord nødvendig for å sikre individers rettigheter. Senere, f.eks. i FNs to konvensjoner om ulike rettigheter fra 1966, ble det hele snudd på hodet: Menneskerettigheter ble nå fremstilt som en forutsetning for fred. Endringen er interessant, men også logisk. I det første tilfellet handlet det om å rettferdiggjøre krigføringen i tråd med vestlig tenkning om rettferdig krig; i det andre ser vi resultatet av menneskerettighetsaktivisme og kompromissløsninger.

I en tale til American Law Institute i 1949 uttalte Cohen at tendensen ved forhandlingene var å unngå «problemet med menneskerettigheter»

Rettighetsretorikken under andre verdenskrig var nettopp det – retorikk. Mens krigen pågikk, ble det holdt lukkede forhandlinger i Dumbarton Oaks om en ny verdensorganisasjon som skulle sikre internasjonal fred, sikkerhet og samarbeid. Til stede var representanter for stormaktene USA, Sovjet, Storbritannia og Kina. Basert på president Franklin D. Roosevelts idé om de «fire politimenn», var disse tiltenkt en ledende rolle som voktere av fred og sikkerhet i sine respektive deler av verden.

Menneskerettigheter – et problem
På USAs vegne deltok bl.a. Benjamin V. Cohen, som var rådgiver for både president Roosevelt og hans arvtaker Truman. I en tale til American Law Institute i 1949 uttalte Cohen at tendensen ved forhandlingene var å unngå «problemet med menneskerettigheter». Menneskerettigheter var et problem fordi de fire vokterne selv hadde nasjonale interesser og praksiser som vanskelig lot seg forene med ideer om universelle, individuelle rettigheter. Britene var bekymret for sine kolonier, og Sovjet fryktet innblanding i indre anliggender. Den sovjetiske grunnloven fra 1936 omtalte riktignok en rekke rettigheter (som religions-, ytrings-, presse- og forsamlingsfrihet), men Josef Stalins diktatur innebar i praksis bl.a. politisk undertrykkelse, utrenskning og tvangskollektivisering.

USA ble imidlertid selv utfordret fra menneskerettighetene, bl.a. på grunn av rasediskriminering og manglende likestilling mellom kjønn

USAs forslag om å plassere menneskerettigheter blant organisasjonens hovedmål ble avvist av Sovjet og Storbritannia. Landene ble enige om ikke å inkludere ytterligere omtale av dem utover en kort referanse til at organisasjonen burde «fremme respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter» for å skape fred i verden. USA ble imidlertid selv utfordret fra menneskerettighetene, bl.a. på grunn av rasediskriminering og manglende likestilling mellom kjønn.
Dumbarton Oaks-forslaget søkte primært å ivareta stormaktenes interesser. Det inneholdt forordninger som skulle sikre disse dominerende makt i den nye verdensorganisasjonen og beskytte statenes indre anliggender. For de «fire politimenn» veide nasjonale og diplomatiske interesser mer enn individers rettigheter, både innenfor egne grenser og i verden generelt.

Protester og maktbalanse
Mens krigen var i ferd med å avsluttes, startet åpne forhandlinger om en endelig FN-pakt i San Francisco. Konferansen tok utgangspunkt i Dumbarton Oaks-forslaget, med enkelte tilføyelser fra Jalta-konferansen tidligere på året. Selv om USA, Storbritannia og Sovjet var uenige om mye, ble de i Jalta enige om å holde fast ved et sterkt sikkerhetsråd, der de sammen med Frankrike og Kina ville ha fast plass og vetorett; en svakere generalforsamling der øvrige medlemsland var representert; vektlegging av statenes rettigheter fremfor individers; ingen omtale av koloniene (av hensyn til britene); og å begrense menneskerettigheter til den alt omtalte referansen i en kontekst av økonomisk og sosialt samarbeid.

Flere ikke-vestlige land protesterte – mot organisasjonens struktur, mot at de hadde vært ekskludert fra forhandlingene og mot ignoreringen av menneskerettigheter. Ifølge historiker Reza Afshari var likevel ikke menneskerettigheter hovedmotivet for en del av disse landene, som selv ofte ivaretok dem dårlig. Rettighetsretorikken ble brukt for å fremme en annen agenda: Slik stormaktene var opptatt av sin maktposisjon, var andre land opptatt av sin.

Selv om FN ofte fremstilles som en snill, overnasjonal onkel, har organisasjonen fortsatt en struktur som gir Roosevelts «fire politimenn» en dominerende rolle

Selv om mange nasjoner brukte rettighetsretorikk som et middel for å påvirke den internasjonale maktbalansen, bidro likevel presset til at FN-pakten omsider kom til å inneholde syv referanser til «menneskerettigheter». En annen viktig pressgruppe var de ikke-statlige organisasjonene som fikk lov til å delta på konferansen. For disse var menneskerettigheter et mål i seg selv. De som hadde store forventninger, ble imidlertid skuffet: De syv referansene var uspesifikke, manglet implementeringsmekanismer og ble oppveid av bestemmelser som beskyttet statene mot ytre inngripen i nasjonale anliggender (som ofte representerte forhold som ble forsøkt bekjempet i nettopp menneskerettighetenes navn).

En snill onkel eller en maktpolitisk arena?
Internasjonal beskyttelse av menneskerettigheter har utviklet seg de 70 årene siden FN-pakten ble signert. Dette er imidlertid mer interesseorganisasjoners og vanlige folks fortjeneste enn statenes. Selv om FN ofte fremstilles som en snill, overnasjonal onkel, har organisasjonen fortsatt en struktur som gir Roosevelts «fire politimenn» en dominerende rolle. Som for 70 år siden, kan disse nasjonene også i dag kritiseres for sosiopolitiske forhold som bryter med nettopp menneskerettighetene.
Kan FN noen gang bli noe annet enn «summen» av medlemslandenes reelle interesser?

Innlegget er skrevet av Hanne Amanda Tangerud. Hun er 35 år;   jobber som sykepleier; har MA i religionshistorie fra UiO; har tro på at lynet kan slå ned samme sted to ganger og at historien kan gjenta seg om man ikke er den bevisst.