Den store flyktningkrisen som har preget Norge det siste året, er en utfordring for oss alle. Men vi må ikke glemme at det er flyktningene som bærer den virkelige byrden. Mange har gjennomført lange, farlige reiser etter å ha vært utsatt for væpnet konflikt. De har måttet forlate familie og alt de kjenner. I fremmede land som Norge blir de så møtt med fremmedfrykt og strenge krav til integrering.

Det er flere grunner til å være ekstra bekymret for innvandrerkvinnenes situasjon når kravene strammes inn, slik Sylvi Listhaug og regjeringen gjorde denne jula. I krig og konflikt står kvinner ofte i en særstilling fordi de i større grad blir utsatt for overgrep og seksuell vold enn menn. Mange bærer med seg vanskelige opplevelser når de flykter til andre land.

Derfor er det spesielt viktig at kvinner på flukt tas imot med verdighet og av et trygt mottaksapparat. Integrering handler om å bli gitt muligheten til å bli nyttige deltakere i samfunnet. Men det handler også om tillit, sosial integrasjon og om å føle seg hjemme.

Regjeringens liste over 40 innstrammingstiltak fører verken til at kvinner vil føle seg hjemme eller bli effektive deltakere. Når man strammer inn på rettigheter og tiltak, fordi man vil ha en mest mulig avskrekkende asylpolitikk, skader det integreringen. Her er tre av de kravene som vil ramme kvinner ekstra hardt:

1. Heving av botidskravet

Hevingen av botidskravet for permanent opphold fra tre til fem år vil gjøre det enda verre for kvinner som lever i voldelige forhold. Unntaksadgangen fra kravet om opphold for voldsutsatte fungerer ikke i praksis. Den gir ikke tilstrekkelig vern for den enkelte voldsutsatte. Det er i strid med menneskerettighetene at innvandrerkvinner skal måtte leve enda flere år i relasjoner hvor de er utsatt for vold og overgrep.

Hvis regjeringen tok kvinner i voldelige relasjoner på alvor burde de heller sørge for at introduksjonsprogrammet utvides til å omfatte ekteskapsmigranter. På den måten vil voldsutsatte kvinner kjenne til egne rettigheter.

2. Selvforsørgerkravet

Kravet om å være selvforsørget i tre år for å få varig opphold vil ramme kvinner spesielt hardt. I mange land har kvinner begrenset mulighet for utdanning og arbeid. Terskelen for at kvinners lærer seg skriftlig og muntlig norsk og kommer i arbeid i Norge, er derfor høyere enn for menn.

Hvis regjeringen vireklig ønsker å få til en vellykket integrering, må også kvinner lære seg norsk og kunne kvalifisere seg til arbeid. For at dette skal være mulig må man ha gode og fleksible introduksjonsprogram, med tilbud om grunnleggende kvalifisering. I og med at så mange venter lenge på mottak før de bosettes bør introduskjonsprogrammene settes i gang allerede det første året etter søknaden er innvilget. Et godt og rimelig barnehage- og skolefritidsordninger er selvsagt også en forutsetning for at kvinner skal få kvalifisert seg og komme i arbeid!

3. Familieinnvandringskrav

De skjerpede kravene til familieinnvandring kan ramme kvinner på flere måter. Det ene er at kvinner som referansepersoner har vanskeligere for å nå inntektskravene og dermed få familien sin i trygghet til Norge. For det andre vet vi at det i dag ofte er menn og familiefedre som flykter i forveien, for så å få kone og barn i trygghet gjenom familiegjenforening senere. Med de skjerpede kravene kan vi risikere at kvinner og barn vil sitte igjen lengre i farlige konfliktområder. Det er også flere som tror at flere kvinner og barn nå vil utsettes for de lange, farlige reisene til Europa, fordi familier heller vil reise sammen enn å måtte vente årevis på å gjenforenes.

For å sikre beskyttelse for dem som trenger det, for at innvandrerkvinner skal kunne planlegge framtida si og få satt i gang med integreringsprosessen,  må familier få være sammen og gjenforenes.

***

Flere av regjeringens asylinnstramminger vil hindre integrering, heller enn å fremme det. Mange vil gjøre livet og hverdagen til kvinner og familier vanskeligere. Noen av dem kan sette liv i fare. Dette er en politikk som verken er forsvarlig eller hensiktsmessig.

Bilde:

United Nations photo: Refugees in Myanmar (CC BY-NC-ND 2.0)