Etter å ha dratt henne etter halsen rundt i leiligheten, dyttet henne inn i klesskapet, tatt kvelertak og truet med å banke henne gul og blå, smalt han igjen døra og gikk. Han var rasende fordi hun hadde takket nei til julegaven han hadde kjøpt. Det var ikke hans feil at han ble så sint, sa han. Det var hun som var så provoserende. Hun som gjorde ham så sint, så sint at han ikke klarte å kontrollere seg selv.  Jævla kjerring.

Senere på kvelden kom han tilbake. Men ikke for å banke henne opp. Han parkerte bilen utenfor kjøkkenvinduet hennes. Rullet ned bilvinduet og tente seg en røyk, satt og kikket inn. Hun satt sammenkrøpet i et hjørne av kjøkkenet. Rett under vinduet, slik at hun kunne strekke hals og se ham uten at han så henne. Hun holdt lyset slukket. Det var best, da kunne han ikke se inn.

Han ville jo bare at de skulle ha det bra

Pulsen dundret gjennom kroppen, pusten gikk tungt. Angsten for at han skulle komme inn. Og barna, hvordan hadde de det? De lå jo hjemme i hans leilighet og sov, han hadde forlatt dem der for å sitte i bilen og overvåke henne. Etter to timer kjørte han sin vei. Hun trakk for gardinene, satte på sikkerhetslenka på døra og la seg på sofaen med klærne på og mobilen under puta. Det var aldri godt å vite.

Øynene hans mørknet, slik de hadde gjort forrige gang det ble bråk. Etter en rask for- og-imot-vurdering sa hun ok. Og gråt etterpå.

Det gikk ikke an å forutse hvordan han agerte. En gang kom han bare og ringte på døra for å gni inn ansiktet hennes med snø, og gå igjen. Andre ganger kom han med pizza han hadde bestilt, slik at de kunne kose seg. Han ville jo bare at de skulle ha det bra, ha det slik de hadde det før, da de var kjærester og samboere. Hun turte ikke å avvise ham, og slapp ham inn. Han ville ligge med henne. Hun ville ikke. Øynene hans mørknet, slik de hadde gjort forrige gang det ble bråk. Etter en rask for- og-imot-vurdering sa hun ok. Og gråt etterpå.

Tre ganger ringte hun krisesenteret. En gang politiet. De stilte spørsmål, hun syntes de virket kritiske. Hvorfor hadde hun sluppet ham inn? Krisesenteret sa hun kunne komme, men at det ikke var så mye de kunne gjøre. Hun takket for hjelpen. Sa hun ville avvente, og la på. Hun ringte ikke foreldrene sine. De var lei av å høre om bråket. Var opptatt med sitt. Skjønte ikke at det ikke gikk an å oppføre seg «som voksne folk».

En dag, før han skulle levere ungene til henne, ringte han på forhånd.

«Jeg håper du får en fin dag i dag, nyt den skikkelig», sa han. Han hørtes rolig ut. Fornøyd, påtatt hyggelig, på en måte. Stemmen hans fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hennes. Noe stemte ikke. Hun foreslo at de skulle møtes et annet sted, ved butikken på hjørnet, noen hundre meter fra leiligheten hennes. Der var det mye folk, visste hun. Han insisterte på at det var best at de møttes hjemme hos henne.

Jeg drar til butikken, sa hun. Møt meg der. Og så la hun på.

Ved butikken kjørte han forbi henne. Viste fingeren i førervinduet. Hun kunne se toppen på luene til barna i baksetet. Hun ringte en venninne, en som visste. «Kom deg til helvete bort», sa hun i telefonen. «Jeg er på jobb. Kom hit, nå».

Hun kunne se baklysene på bilen hans, han hadde parkert utenfor leiligheten hennes. Hun satte seg i bilen. Rygget. Kjørte i motsatt retning. Dro til venninnens arbeidssted. Sammen dro de til politiet. Hun ringte barnevakten som hun hadde avtale med og fikk vite at han allerede hadde levert ungene der. En uniformert politibil hentet barna.

Et par timer etterpå ble han lagt i gulvet av fem tungt bevæpnede politifolk. Inne på familievernkontoret, der hun og han hadde hatt en avtale. Politiet visste at han hadde våpen hjemme.

Hun snakket med politiet etterpå: «Vi fant en ladd pistol i bilen hans. Den lå gjemt inni en barnelue».

Denne sanne historien, som jeg kjenner godt, er bare en av mange historier om vold i nære relasjoner. Dette kunne endt med drap, men ble avverget, dels på grunn av at noen utenfor tok det på alvor.

Noen må vite for å kunne hjelpe

Det skal godt med ressurser og overskudd til for å kunne hjelpe seg selv helt og fullt i en slik situasjon. Og det er ikke alltid nok. Dessuten burde det ikke være slik at voldsutsatte må ta så mye ansvar selv for å verge seg. Alle burde ha rett til beskyttelse, å bli tatt på alvor. Følgene av det motsatte har stor betydning både for den enkeltes liv og helse, omgivelsenes og de pårørendes helse, og for samfunnsøkonomien.

Det kan i mange tilfeller kan være avgjørende at noen vet. At noen kjenner til hva som skjer, og kan gi hjelp når det trengs. Som voldsutsatt er man avhengig av at andre tar medansvar. Volden og truslene og beskyldningene om at den voldsutsatte har seg selv å takke tar fort overhånd. Skammen likeså. Man lar seg jo ikke herse med, gjør man?

En ny rapport viser at det i forkant av 70 % av partnerdrap de siste årene har vært utøvd vold. Både gjerningspersoner og ofre har før drapene søkt hjelp i nære relasjoner, eller sagt fra på en eller annen måte. Noen har tatt kontakt med hjelpeapparat eller politi. Mange har opplevd å ikke bli tatt på alvor: “Det går da ikke så langt, dette går over”. “Nå må du ikke overdramatisere”. “Hvorfor kontakter du ham, da?”

Situasjonen kan være sammensatt. Noen ganger er det barn inne i bildet. Noen ganger pålegges også den voldsutsatte forelderen å sørge for at barna får samvær med voldsutøveren.

Alle er enige i at vold i nære relasjoner er noe vi må gjøre mer med. Det betyr at det må settes av tilstrekkelige ressurser. Vold, eller trusler om vold, må tas på alvor. Samfunnet må ta ansvar for å hindre at flere partnerdrap skjer. Det gjelder både politi, krisesentre og hjelpeapparat for øvrig. Men også venner og nabokjerringer. Når vi får kunnskap om slike situasjoner må vi ta ansvar og slå alarm, heller en gang for mye enn en gang for lite. Når noen sier fra, må det være et mottaksapparat i andre enden. At dette fungerer er viktig – for noen kan det være livsviktig.

Bilde: “I looked into the darkness around me” | Greens MPs | CC BY-NC-ND-2.0