Den setningen er nok sagt mange ganger i løpet av julen. Gjestene eller familien sitter klare, og en eller to spinner rundt for å hente servietter, tenne lys, finne tyttebæret, hente kaffen eller noen ekstra kaker eller godis. Resten av gjengen enten venter eller starter uten, og da kommer det en eller annen variant av setningen ”Sett deg ned”.

Noen ganger er den sagt med et smil om munnen, andre ganger noe mer anstrengt. Jeg er villig til å vedde på at det store flertallet som har fått høre dette er kvinner. Og nå skal familien eller gjengen kose seg, og venter på at hun skal sette seg ned slik at vi andre kan slappe av.

For husmora må velge mellom å å være utslitt og dobbeltarbeidende eller en masete kjeftesmelle. Og ingen av delene er særlig attraktivt. Jeg tror jula er en høysesong for mislykka feminister.

Jeg har alltid tenkt at den handler om at det finnes viktigere ting enn husarbeid og matlaging. Og det gjør det jo selvfølgelig. For det viktigste er jo å være sammen?

De siste årene har jeg blitt mer oppmerksom på at rammene rundt hyggelige samvær også er en viktig del av det å skape hygge og tradisjoner. Og det er stort sett noen som steller i stand og bruker sine krefter for å tilrettelegge for familieselskaper og vennemiddager. Dette blir sjelden tydeligere enn i julen. Gaver trenger ikke bare være en forbrukskarusell – det kan jo også være noe det ligger mye omsorg og varme bak. Og ikke minst tid. Og er det ikke fortsatt slik at det er damene i familien som holder orden på til og fra? Kanskje noen til og med handler en gave eller to for noen andre i familien?

Og hvor mye kjærlighet kan det ikke ligge i å få komme til et pyntet, ryddig og rent hus hvor det serveres mat og godsaker laget med omtanke? Og når husmora (for enkelhets skyld, ettersom jeg regner med at det er flest kvinner) spinner rundt etter serviettene, hender det altså at hun får en litt streng beskjed om å sette seg ned. Ikke bare slik at hun kan slappe av, men sånn av vi andre også kan få starte måltidet eller hive innpå med kaker og kos.

Og er det ikke fortsatt slik at det er damene i familien som holder orden på til og fra?

Men husmora kan ikke slappe av. For hun vet at om hun ikke gjør det lille ekstra, så er det ingen andre som gjør det. Hun vet nemlig at om ikke hun lager julekort med bildet av ungene på, så blir det flaut når resten av slekta kommer med hilsener og bilder. Hun vet at selv om alle sier at det viktigste er å være sammen, så blir det ikke helt det samme med hybelkaniner som danser mellom føttene og grandis på bordet. Hun vet at den kaffeflekken på bordet er det hun som kommer til å tørke av uansett, så hun kan like gjerne gjøre det med en gang. Hun vet at det kommer til å bli sinnsykt stress rett før de skal reise i det juleselskapet, og har derfor planlagt, vasket og lagt klart det hun selv og ungene skal ha på seg. Hun har tenkt på om hun sa noe som ble dumt ved forrige korsvei, og om hun kan rette opp det. Og hun føler ikke minst at hun må møte opp – ellers blir kanskje noen lei seg.

Den mislykka feministen

Katrine Sele beskriver den mislykka feministen som husmora som stryker skjortene til mannen sin i skjul og rydder mer enn hun vil innrømme i vennegjengen. (Syn og Segn, 4:2015). Det er rett og slett for flaut at man ikke har kommet lengre i likestillingen på hjemmebane. For husmora må velge mellom å å være utslitt og dobbeltarbeidende eller en masete kjeftesmelle. Og ingen av delene er særlig attraktivt. Jeg tror jula er en høysesong for mislykka feminister.

Så kan hun selvfølgelig gi beng hun også, og tenke at det kaffeflekken ikke er så farlig, og at hun som er i full jobb ikke har noe mer ansvar for familie og venner enn alle andre. Men så er det ikke så lett å stenge ute samfunnets forventninger. Kanskje leser du (nok en) artikkel eller bok der døtre mener mamma ikke har gjort det bra nok. Eller om kvinner som ikke holder seg bra nok. Eller noe annet som ikke er bra nok. Og da spinner husmora videre, selv når hun endelig har satt seg ned i sofaen.

Bilde:

Housewife | Anno Málie |CC BY 2.0