Hva har menn i miniskjørt og leende kvinner med feminisme å gjøre? Møt den tyrkiske kunstneren Işıl Eğrikavuk som snakker om humor som kampvåpen og overlevelsesstrategi.

– Hver gang jeg reiser i Europa, hører jeg kommentarer om at jeg ikke ser tyrkisk ut. Mange tror at alle kvinner i Tyrkia er religiøse og tildekkede, sier Işıl Eğrikavuk (35).

Hun besøkte Norge for første gang i november, som en av seks kvinnelige tyrkiske videokunstnere som har blitt invitert til gruppeutstillingen Mother Tongue. Bak seg har hun blant annet en mastergrad i performancekunst fra School of the Art Institute i Chicago, og deltagelse ved en rekke utstillinger i inn- og utland de siste årene. I 2012 var hun en av to kunstnere som ble tildelt den første prisen for samtidskunst i Tyrkia (Full Art Prize). Nå holder hun på med en doktorgrad om performance som protest ved Bilgi-universitetet i Istanbul.

I likestillingsspørsmål er Tyrkia et sammensatt, for ikke å si paradoksalt land. Eğrikavuk er slett ikke alene om å velge en akademisk karriere. I Tyrkia tar mange kvinner høyere utdannelse, og 47 prosent av de ansatte i akademia er kvinner. Landet fikk sin første kvinnelige statsminister – Tansu Çiller, av noen kalt Tyrkias svar på Margaret Thatcher -– i 1993, på samme tid som mange vestlige land fikk en kvinnelig statsleder for første gang. Kvinner fikk stemmerett i parlamentet i 1934 – ti år før franske kvinner – , og allerede året etter ble 18 kvinner valgt inn. Så har fremgangen for kvinner i politikken lenge vært liten, men siden 2000 har andelen kvinner i parlamentet vokst fra 4 prosent til dagens 14,9.

Samtidig er det ikke vanskelig å få øye på problemer. Til tross for det høye utdanningsnivået, og at om lag en av tre leger og ingeniører i Tyrkia er kvinner, deltar fremdeles få tyrkiske kvinner i arbeidslivet. De utgjør bare 24 prosent av den aktive arbeidsstyrken – halvparten av gjennomsnittet i EU. I 2014 ble Tyrkia rangert som nummer 125 av 140 land på Gender Gap Index, og president Recep Tayyip Erdoğan har de siste årene kommet med en rekke kontroversielle utspill som angår kvinner. Han har blant annet gjentatte ganger sammenlignet abort med mord, og til stor forargelse erklært at alle tyrkiske kvinner burde få minst tre barn.

Mestringsstrategier

Det er imidlertid ikke slike utspill Işıl Eğrikavuk helst vil snakke om. Hun trekker i stedet frem motstanden.

– Jeg vil ikke se på kvinner som ofre, jeg er snarere interessert i hvilke mestringsstrategier de benytter seg av.

Hun har fått mer enn nok materiale å øse av de siste årene. Et eksempel er responsen fra tyrkiske kvinner da visestatsminister Bülent Arınç i fjor formanet dem om å ikke le høyt offentlig og etterlyste dydige kvinner av det gamle slaget som kikker rødmende vekk om man ser på dem.

– Det tok ikke lang tid før Twitter var full av bilder av leende kvinner, forteller Eğrikavuk.

Da abortloven skulle behandles i 2012, svarte en rekke kvinner ved å dele bilder av seg selv i sosiale medier hvor de viste blottlagte mager med påskriften “Min kropp, mitt valg”. Også menn stilte med tusj på kroppen og varianter som “Min datters kropp, min datters valg”.

Et enda større folkelig engasjement ble vekket i februar i år. Foranledningen var det brutale drapet på den 19 år gamle studenten Özgecan Aslan, som ble knivstukket og slått med en jernstang etter å ha strittet imot da en minibussjåfør forsøkte å voldta henne. Drapet fikk raskt status som en symbolsak i kampen mot vold mot kvinner, og i løpet av få dager demonstrerte tusener av opprørte tyrkere i små og store byer over hele landet. I begravelsen trosset en rekke kvinner imamens vilje og islamsk skikk ved å stille seg i første rekke, og de insisterte på å bære kisten.

Men det stanset ikke der. Allerede et halvt år før emneknaggen #jegharopplevd dukket opp i Norge fikk den beslektede emneknaggen #sendeanlat (“fortell du også”) rask spredning i Tyrkia. Mange kvinner, blant dem flere kjendiser, delte åpenhjertig sine historier om seksuell trakassering, fra ubehagelige hverdagsepisoder til overgrep og voldtekt.

Protest i skjørt

Kort etter kom også flere menn på banen, med kampanjen #ozgecanicinminietekgiy (“ta på deg miniskjørt for Özgecan”). Budskapet var at ingen påkledning er en unnskyldning for voldtekt, og at voldtekter oftest rammer helt vilkårlige ofre, slik som Özgecan. Snart var sosiale medier fulle av bilder av menn i skjørt, og etter hvert viste hårete legger seg også i kalde vintergater.

– Jeg husker at jeg var på vei til jobb en dag da en mann i skjørt plutselig kom gående forbi meg. Jeg hadde ikke hørt om kampanjen ennå, så jeg ble temmelig forbauset, ler Işıl Eğrikavuk.

Hun sier nettopp slike skjæringspunkter mellom politisk protest og kreativ performance fascinerer henne.

– Jeg er veldig interessert i denne typen motstand – og i potensialet for å skape endring. Jeg har ikke lyst til å reise hit til Norge for å klage over alle problemene tyrkiske kvinner har. I stedet vil jeg spørre meg selv: Hva kan jeg som kunstner gjøre med disse problemene?

Eğrikavuk mener et kjennetegn ved de tyrkiske protestbevegelsene er bruken av humor, både som overlevelsesstrategi og kampvåpen. Dette gjelder ikke bare når målet er feministiske kampsaker. Et eksempel er mannen som under Gezi-opprøret i 2013 bestemte seg for å uttrykke sin protest mot regimet ved å simpelthen stå bom stille på Taksim-plassen i time etter time.

Et annet er den såkalte regnbuetrappen i Istanbul, som opprinnelig var en lokal manns påfunn for å muntre opp folk i nabolaget, men som raskt ble ekstra verdsatt av LGBT-miljøet og fikk status som et symbol på Gezi-bevegelsen. Da den etter hvert politisk truende trappen til slutt ble malt over med gråmaling av myndighetene, svarte tyrkere over hele landet med å ta frem malerkosten og gjøre andre trapper like fargerike.

Falsk dokumentarisme

På utstillingen i Bergen er Işıl Eğrikavuk representert med filmen Gül, som gir seg ut for å være en ung kvinnes fortelling om tvangsekteskap og vold.

– Jeg lagde denne filmen for åtte år siden, mens jeg studerte i Chicago. I en periode hadde det blitt rapportert om en rekke selvmord blant kvinner øst i Tyrkia, spesielt i byen Batman. Disse selvmordene ble slått stort opp i tyrkisk presse. Jeg skrev en fiktiv fortelling basert på disse historiene, nesten som et eventyr. Jeg ville utforske muligheten for å gi historien en annen slutt – en lykkelig slutt.

Sjangeren kan beskrives som “falsk dokumentar” – en fiktiv monolog som fremføres som ekte. Etter hvert kompliseres verket av at skuespilleren snakker utenfor manus, diskuterer troverdigheten til karakteren hun spiller, og snakker om hvordan stereotypier og oppfatninger om vold mot kvinner oppstår.

– Skuespilleren er en venninne av meg, som holdt på med en doktorgrad i kvinneforskning. Jeg har filmet henne i pausene mellom opptakene, hvor hun sitter og røyker og snakker som seg selv.

Midtveis tar filmen en overraskende vending: Man forstår at historien om tvangsekteskap ikke er fra øst-Tyrkia, men fra vest. Eğrikavuk kommer selv fra byen İzmit nær Istanbul og sier denne vrien førte problematikken nærmere henne selv.

– Jeg håper at det får seerne til å stille spørsmålstegn ved noen fordommer. Skillene mellom øst og vest er ikke så skarpe som mange tror, sier hun og legger til at normer, koder og graden av sosial kontroll og toleranse kan endre seg ganske markant fra et nabolag til et annet i dagens Istanbul.

Feminismer

Kan så én feminisme favne alle disse ulike kvinnelivene? Det er et spørsmål Eğrikavuk har fundert en god del på.

– Jeg er opptatt av representasjon, og av hvor lett representasjon kan bli til stereotypier. I forbindelse med doktorgradsarbeidet mitt leste jeg nylig den banebrytende artikkelen “Under Western Eyes” av indiske Chandra Mohanty, som handler om hvordan feminismen har blitt konstruert fra et vestlig ståsted, på en måte som definerer mange kvinner som undertrykte. Hun mener man bør snakke om feminismer, fremfor én feminisme. Jeg vet ikke om jeg er helt enig med henne, men jeg synes det er en interessant kritikk, sier Eğrikavuk.

Hun mener man kan peke på lignende mekanismer innad i Tyrkia, hvor noen feminister utdefinerer andre kvinner som undertrykte.

– Det finnes ikke bare sekulære, men også religiøse feminister i Tyrkia, som dekker til håret og argumenterer med at både det og religionen er personlige valg. Mange av dem er frittalende kvinner, som samtidig også kritiserer menns posisjon innen islam og at konservative menn ikke forsvarer rettighetene deres. Noen av dem kaller seg feminismer, men ikke alle er komfortable med den merkelappen.

– Chandra Mohanty skrev en ny artikkel for noen år siden hvor hun tok opp noen av de samme spørsmålene på ny, og argumenterer for at feminisme i bunn og grunn er en kamp mot kapitalisme. Jeg mener lokale problemer også kan leses fra et globalt perspektiv. Det foregår en global kamp om kvinnekroppen, og vi trenger mer solidaritet.

Økende sensur

Ved siden av sine andre prosjekter er Işıl Eğrikavuk også fast spaltist i dagsavisen Radikal. Hun medgir at hun er bekymret over utviklingen i tyrkiske medier – en rekke journalister er den siste tiden blitt tiltalt for å ha fornærmet president Erdoğan, og det vakte bølger da det nylig ble kjent at Can Dündar, sjefredaktør i en av de viktigste avisene for fri journalistikk, risikerer å bli fengslet på livstid.

Eğrikavuk mener mye av optimismen fra Gezi-bevegelsen forsvant med fjorårets presidentvalg, og at mange tyrkere er nedslåtte etter at regjeringspartiet AKP gikk frem ved høstens nyvalg. Hun er ikke i tvil om at sensuren i kulturlivet er økende, men understreker at den rammer ulike kunstformer ulikt. Ettersom de fleste galleriene i Tyrkia er eid av banker og andre private institusjoner, er friheten omtrent som før for de som driver med billedkunst og performance – sjangre som dessuten er mindre sårbare fordi de er internasjonale. For teater- og filmbransjen er endringene mer dramatiske, og mange manus kommer aldri gjennom de statlige sensurinstansene.

Imens finner tyrkiske journalister stadig mer sofistikerte måter å pakke inn sin kritikk på. Mye kan fremdeles skrives, mener hun, iallfall med hjelp av ironi og svart humor. Når det gjelder situasjonen for kvinner i Tyrkia, er hun ikke optimist, men hun vil ikke gi opp.

– For å være ærlig kan jeg ikke se at den endrer seg til det bedre, men jeg vil ikke miste håpet.

Mother Tongue åpnet på galleri 3,14 i Bergen 13. november og vises frem til 10. januar. Utstillingen vises også på Buskerud Kunstsenter i Drammen, i perioden 24. februar – 20. mars, og turneres i samarbeid med Norske Kunstforeninger i 2016.

Teksten er skrevet av Cora Skylstad som har en mastergrad om kvinner i tyrkisk teater.