Tåler vi å høre om barn som er sviktet av yrkesaktive mødre? – skriver Ingunn Økland i Aftenposten. Premisset hennes er at det er kun siden kvinner gikk ut i det organiserte yrkeslivet at de ble mer fraværende for sine barn og at det er først nå disse historiene kommer. For alle oss som har snakket med en besteforelder eller sett Downton Abbey vet at det nok ikke er heelt sant.

Bakgrunnen for Øklands spørsmål er blant annet boken Kaci Kullman Five har utgitt om sin politiske karriere. Her forteller hun om hvordan dette har gått ut over hennes datter, og at hun i ettertid spør om det var verdt det og hennes skyldfølelse for barnet.

Linn Ullmann har også skrevet en selvbiografisk roman om sin oppvekst med Liv Ullmann. Hennes aversjon mot barnepiker etter utallige utenlandsopphold og hvordan hun var et angstfullt barn (undertegnede har ikke lest boken). Dette tolker Økland som at nå kommer historiene om ofrene for kvinnelig yrkesdeltakelse.

Problemet med konklusjonen er todelt. For det første: dette er barn av foreldre med mer eller mindre ekstreme karrierer som ikke sier noe særlig generelt om hvordan barn med yrkesaktive mødre har det.

For det andre formidler det også misforståelsen om at fraværende mødre er noe nytt som kom på 60-70-tallet med den moderne yrkesdeltakelsen til kvinner. Mine bestefedre som begge var født i 1925 var henholdsvis yngst og eldst i søskenflokker på 8 unger. I Vesterålen vokste min bestefar opp med far som levde av havet og det beskjedne jordbruket i fjærasteinene. Huset var, og er fremdeles, knøtt lite.

Min oldemor hadde etterhvert en solid ungeflokk og måtte i tillegg ta seg av sine foreldre. Oldemor var tilstede i den forstand at hun var der, men tid til å følge opp den enkelte av barna, det kan hun ikke ha hatt.

Aftenposten hadde for noen måneder siden en lengre artikkel om to kvinner som ble født og døde samme dag i Lillestrøm. Historien om den kinesiske kvinnen Khuu som kom til Norge som vietnamesisk båtflyktning. Underveis hadde hun fått to barn, og satte igjen sin 3 årige sønn hos sine besteforeldre. Hun så ikke han igjen før i voksen alder.

Det er dette bakteppet vi må ha når vi snakker om den nye utviklingen med kvinner i yrkeslivet. En husmor med få barn og mulighet til kun å drive hus og hjem var mer en myte enn en realitet. Også på 50-tallet måtte kvinner ta seg av slektninger og gamle foreldre, oppgaver som i dag tas av ansatte. Det er en illusjon at alle hadde så mye bedre tid før.

Når Nina Simone trekkes frem som et eksempel på en fraværende mor på grunn av yrkesdeltakelse blir det rett og slett for dumt. Simone var pyskisk syk som utover i karrieren, og datterns barndom, ble manisk og voldelig. Selv om det kanskje ikke ble tatt tak i på grunn av tilsvarende voldelig ektemann så er det ikke akkurat noe kroneksempel på at et barn ble forsømt på grunn av en karriere. Barnet ble forsømt på grunn av psykisk sykdom.

Det private er politisk, og historier om hvordan barn prioriteres og nedprioriteres er viktige å få frem og er noe som kan belyse hvordan samfunnet vårt i dag virker. Arbeidet for en karriere, en kunstnerisk ambisjon eller et politisk mål, kan være vanskelig å kombinere med å gi et barn en trygg og stabil oppvekst. En partileder kan ikke alltid følge opp alle aktiviteter i barnehagen, selv med god tilretteleggelse. Dette gjelder foreldre av begge kjønn.

Problemet oppstår når disse eksemplene knyttes opp til den normale kvinnelige yrkesdeltakelsen. Vi har mer tid til å følge opp barna våre nå enn noen gang tidligere. Vi har lengre fødselspermisjoner, vi har mer fritid og mer penger. At noen mødre blir fraværende fordi de prioriterer karriere gjør ikke at det er yrkesaktiviteten i seg selv som har skylda. Det handler, som alltid, om mengde.