2015 har vært året med den største flyktningkatastrofen siden andre verdenskrig. Situasjonen mange steder er så usikker at flere frykter en tredje verdenskrig. Samtidig har vi fått på plass avtaler som FNs bærekraftsmål og klimaavtalen COP21 i Paris. Hvilke krefter vil vinne fra og med neste år? De konstruktive eller de destruktive?

Det er borgerkrigene og de væpnede konfliktene i Syria, Irak, Afghanistan, Israel/Palestina, Nigeria, Sudan, Sør-Sudan, Somalia, for å nevne noen, som har ført til at like mange folk har vært på flukt i år som under andre verdenskrig. Årsakene til konfliktene er varierende og komplekse, men de overordnede mekanismene er ofte felles: dette er land med sårbare eller ikke-eksisterende myndigheter, de har stor andel  fattige og høy arbeidsledighet og de har vært utsatt for feilaktige, millitære strategier fra egne eller andre lands myndigheter. Sammen danner mekanismene onde spiraler, som øker både konfliktenes intensitet og rekkevidde.

Den store folkevandringen skyldes også at mange leter etter en bedre materiell framtid for seg selv og barna sine. Selv om antallet over de som lever under fattigdomsgrensen på 1-2 dollar om dagen har blitt redusert kraftig fra midten av nittitallet til idag er ulikeheten mellom folk i og mellom land større i dag.

Hvilke krefter vil vinne? De konstruktive eller de destruktive?

Det som lanseres som løsninger på vår tids store utfordringer, framstår dessverre som motsigende, de kontruktive og destruktive kreftene kjemper om å få beskrive virkeligheten. Her er de seks største, utenrikspolitiske motsetningene fra 2015:

1. NATOs generealsekretær reiser rundt til sine medlemsland og oppfordrer dem til å øke både forsvarsbudsjett og inversteringer i millitært materiell for å ruste seg for en ny tid. Samtidig oppfordrer FN flere land til å begrense millitærbudsjettene sine, nettopp for å få råd til å finansiere de nye bærekraftsmålene. Mens bærekraftsmålene er noe av det som faktisk kan bryte med de onde spiralene nevnt ovenfor, vet vi av erfaring opprustning og militære intervensjoner kun skaper større konflitker, flere terrorister og mer fattigdom.
2. Konflikten i Syria og kampen mot ISIL i større deler av midtøsten er et vepsbol av ulike aktører. Alle vil gjøre noe; Russland, Frankrike, USA, Tyrkia – de stiller seg i kø for å få lov til å være den som nedkjemper ISIL. Samtidig er det få som vet hvem de kjemper for. Er det Assad? Er det en av de hundre motstandsgruppene, enten de er kurdere, islamister eller den frie, syriske armé? Lite tyder på at problemet vil være løst og at de store, internasjonale aktørene vil være enige om veien videre. Og har vi ikke lært av “krigen mot terror” i Afghanistan og Irak, at dette nettopp er er contradiction in terms? Er det noe disse krigene har ført til er det nettopp flere terrorister og hardere fronter.  På den andre siden står de politikerne, forskerne og sivilsamfunnsaktørene som peker på at den eneste løsningen på konflikten er politisk. La oss håpe at de med kloke hoder vinner til slutt.
3. Det store antallet asylsøkere som har kommet til Europa i år har ført til massiv motstand fra innvandringsfiendtlige partier som FrP. De har messet om at man heller må “hjelpe dem der de er”. For de fleste er det ikke her snakk om enten eller, men både og. Man kan ikke nekte folk på flukt beskyttelse. Samtidig er det ikke en ønsket situasjon at folk skal måtte forlate hjemlandet sitt på en farlig ferd til Europa. Det paradoksale i dette er riktignok at FrP/Høyre-regjeringen foreslo å kutte med fire milliarder i bistandsbudsjettet, hvorav mange pengene nettopp skulle gå til å hjelpe folk med langsiktig utvikling “der de er”. Dette samtidig som statsministeren har snakket varmt om bærekraftsmålene i alle årets festtaler.
4. Mens land som Norge og USA gjør alt de kan for å finne løsninger på krisen i midtøsten, bekjempe ISIL og sanksjonere land som bryter med folkeretten og menneskerettighetene, overser de glatt det landet som har betydning for alle disse problemstillingene: Saudi Arabia. Saudi Arabia er den rosa elefanten i rommet når det er snakk om utenrikspolitikk. De har stor makt og inflytelse i midtøsten, de finansierer millitante islamistgrupper, i følge human rights whatch bomber de med klasebomber i Jemen, de har ingen respekt for menneskerettigheter og benytter seg av dødsstraff, pisking og lemlestelse som straff. Ofte er “forbryterne” kvinner som har hatt sex utenfor eksteskapet eller bloggere som har ytret seg mot regimet. Men under kondolanseseremonien for kong Abdullah i januar deltok Norges kronprins Håkon, og Saudi Arabia er fortsatt blant USAs beste venner i midtøsten.
5. Kvinners helse, utdanning og rettigheter er en av Norges viktigste prioriteringer i utviklings- og utenrikspolitikken og vi er en av de største bidragsyterne til kvinneformål internajsonalt. Men i år foreslo regjeringen i tilleggsnummeret til statsbudsjettet å nesten halvere støtten til UN-women, organisasjonen som koordinerer all bistand og arbeid med kvinner i FN.
6. Alle jublet etter vi fikk på plass en klimaavtale i Paris i desember. For mange er dette den beste julegaven vi kunne fått. Det gjenstår dessverre også her å se om det er de konstruktive eller destruktive kreftene som vinner. Kan Norge fortsette å pumpe opp olje og samtidig ha troverdighet på at gjør det vi kan globalt – og på hjemmebane – for å nå det nye 1,5-gradersmålet? Vil politikerne ta ansvar og sette en ny kurs eller skal vi la markedet (profittstyring) fortsette å drive oss over kanten?