(Foto: Lykkens gate, der hvor alt skjedde. Fotograf: Marte Skogsrud)

Onsdag 19. august var jeg ute og danset til godt over midnatt på utestedet Mongos i Calle Felizidad (Lykkens gate) i La Paz, Bolivia. Akkurat denne kvelden, på dette utestedet, et steinkast fra leiligheten min, like etter jeg slengte veska over skuldra og rusla hjemover, skjedde det utenkelige.

Salsakveld i La Paz

William Kushner (38) og ekskjæresten Andrea Alvares (27) krangler i baren. De haster ut i gata, begge i alkoholrus. Han setter seg i bilen, og kjører med vilje tre ganger over hodet til Andrea. Hun dør rett etterpå. Det finnes vitner. Likevel tror de aller fleste jeg snakker med, fra kvinnen på gatehjørnet til toppadvokater i FN, at han ikke kommer til å bli dømt. Jeg ble ikke kjent med Andrea denne kvelden på Mongos, men jeg har i ettertid blitt godt kjent med hennes og andre kvinners historie.

Femicidio (kvinnedrap)

William er en rik advokat med eget firma og kommer fra en ressurssterk familie som eier byens beste sykehus. Andrea er en ung kvinne ansatt i Williams firma, de har hatt et forhold over flere måneder. To dager før Andreas død flyttet hun ut av Williams leilighet, hun ville ikke mer.

Sekunder etter at Andrea ligger livløs på bakken begynner etterspillet. Mediene dekker saken bredt, narrativet appellerer til allmennheten. Han er mektig og kjent blant Bolivias overklasse, med fysisk, psykisk og sosial overlegenhet. Hun er ung, vakker og tilhører arbeiderklassen. Videre er moren til Andrea en kjent feminist. Hun kommer raskt på banen. “Dette er femicidio”, sier hun. Begrepet har ennå ikke blitt et kjent begrep i Norge, men betyr drap av kvinner fordi de er kvinner, enten det er søster, partner eller et ukjent offer.

Det går ikke lang tid før den gjengse oppfatningen er at han trolig ikke vil bli dømt. Men å kjøre over en person med vilje, er det mulig? Hvordan kan noen slippe unna med det?

Mannsdominansen og ikke minst klasseskillene spiller inn fra første minutt etter hendelsen.

«Jeg angrer ingenting»

Mannsdominansen, og ikke minst klasseskillene, spiller inn fra første minutt etter hendelsen. William får lov til å forlate åstedet. Han drar til sykehuset til sine foreldre og får orden på klær og alkoholprosent. En uke går og mediene slår stort opp: “Overvåkningsvideoene fra gaten er sporløst borte”, “Williams bil stått ute i regnet i en uke uten at politiet har undersøkt den”. Plutselig har to vitner endret forklaringen sin. Williams forsvarer anfører at det hele var et trafikkuhell. Han selv viser ingen tegn til anger eller sorg. “Jeg angrer ingenting”, sier han.

Andrea sin mor, Helene Alvares, demonstrerer dag etter dag sammen med feministene i organisasjonen Mujeres Creando. Hun etterlyser desperat rettferdighet for datteren sin: “Jeg oppdro min datter til å bli en fri og uavhengig kvinne. På grunn av dette er hun nå drept”, sier hun. “Min datter nektet å bli et mannsobjekt”.

Etter noen dager skjer det noe i debatten. Det summer i gangene, på butikken, blant venner og i sosiale medier. “Hva gjorde egentlige småbarnsmoren Andrea på Mongos midt på natta? Var det ikke hun som hadde blitt litt vel hysterisk og fulgt etter ekskjæresten ut?”  “Kanskje hadde hun skyld i dette selv?” “Vi må huske på at William faktisk har to andre barn som vil lide dersom han sendes i fengsel i 30 år”, kunne en opprørt boliviansk småbarnsmor fortelle meg over lunchbordet. Flere av de som støtter William er overklassekvinner, og jeg lurer på hvor dette kvinnehatet kommer fra.

(Foto: Helene Alvares, Andreas mor.)

Vold og drap – i Bolivia og Norge

Feministen Maria Galino, lederen av Mujeres Creando, har beskrevet situasjonen i Bolivia slik: “Es un río de sangre de mujeres el que circula por la sociedad.” “En elv av kvinneblod sirkulerer vårt samfunn”.

Bolivia er ifølge FN-statistikk landet i Latin-Amerika hvor det utøves mest vold mot kvinner, og de er på andre plass hva gjelder voldtekt. Det mest urovekkende er at tallene øker hvert år. I fjor ble det registrert 14 000 voldtektssaker, og i 70 % av sakene er overgrepsmannen kjent for offeret. For hver tusende sak, blir fire stykker dømt. Dette er statistikk som også ligner norske forhold, hvor kvinner kvier seg for å anmelde grunnet kjent overgriper og stor sjans for henleggelse.

Hver tredje dag skjer det drap på kvinner i Bolivia fordi de er kvinner, det vil si at det dør ca. 140 mennesker i året, kun på grunn av sitt kjønn.

Hver tredje dag skjer det drap på kvinner i Bolivia fordi de er kvinner, det vil si at det dør ca. 140 mennesker i året, kun på grunn av sitt kjønn. Her begynner tallene å drastisk skille seg fra norske forhold der norsk politi regner med at ca. 144 kvinner ble drept av sine partnere eller ekspartnere i Norge mellom 1991 og 2010, på altså nesten 20 år. For å bekjempe denne negative utviklingen har den sittende presidenten Evo Morales vedtatt en særskilt lov mot vold og femicidio overfor kvinner og jenter, med 30 år som strengeste straff.

Mønsteret er kjent. Menn ønsker kontroll over kvinner i nære forhold. Det begynner som psykisk vold, utvikler seg til fysisk vold, seksuelle overgrep – og til slutt drap. Sjalu menn får partneren til å bryte sine bånd med familie og venner. Kvinnedrapene blir utført av samboere, ektemenn, ekssamboere og eksmenn (i denne rekkefølgen). Ifølge Bolivias Ombudsmann går det verst utover kvinner i 20-åra, som utgjør 50 % av sakene.

Hvem har skylda?

Politikere, feminister og katolske prester har alle stilt seg de samme spørsmålene. Hvorfor er det så mye vold mot kvinner i Bolivia? Hva er det som skjer og hvorfor? Mens katolske prester har uttalt at det er et tegn på et forfall av kristne verdier, har flere mannlige politikere den siste tiden gått ut og lagt skylden på den økende mengden alkohol som konsumeres i landet. Til forklaringene om tapte kristne verdier og sammenhengen mellom alkohol og vold har journalisten Drina Ergueta et klart svar: “Når vi i stedet for å se det virkelig problemet fokuserer på et annet problem, blir ikke bare løsningene på problemet feil, men alt fokuset og alle ressursene går i feil retning”. Andre kritiske røster har pekt på medias suspekte rolle som voldsspekulerende aktører, og ikke minst det feilende rettssystemet.

«Slått 25 ganger i ansiktet. Døde.»

Siden vold mot kvinner-loven ble vedtatt i 2013 har nasjonale medier kastet seg over voldssakene. Flere har gitt mediedekningen en del av skylden for den økte volden. I en studie av 95 mediesaker fant forskere at sakene svært ofte formidler stereotype holdninger til kjønn og vold, som for eksempel “sjalu mann som dreper hysterisk partner/ekspartner som ikke ville ligge med han”. Kun én av fem saker handler om forebygging, og svært få saker tar opp strukturelle årsaker som patriarkat, “machismo” (kultur som forherliger tradisjonell maskulinitet og mannen som overhode), og andre typer vold enn seksuell vold, som for eksempel psykologisk- eller økonomisk vold. Videre baserer de fleste sakene seg på konkrete opplysninger hentet fra politiet. Som et resultat av dette, og ønsket om sensasjonelle nyheter, skyr mediene få midler i sin formidling av drapssakene.

De forteller billedlig om jenta på 20 som ble kastet ut av en bil i fart, om tobarnsmoren som fikk syre helt i ansiktet til hun døde, tenåringsjenta som kvalt i plastikkpose, kvinnen som ble kastet ut fra vinduet i syvende etasje og helga etter et annet offer fra en bro. Ei ble kvalt av sine egne fletter, og en annen ble tvunget til å drepe seg selv. For ikke lenge siden ble en tobarnsmor drept på besøk hos sin partner i fengsel, med sine to barn som vitner. Gabriela Rodrigues sin sak vakte ekstra oppsikt, hun var gravid da hun ble slått 25 ganger i ansiktet i februar. Den groteske statistikken avdekker at de aller fleste kvinnemordere foretrekker å bruke sine bare hender for å drepe.

(Foto: Andrea Alvares. Hun ble 27 år.)

Rettferdighetens eller straffefrihetens vei?

Selv om Bolivia har fått skryt for å vedta nye lover og regler, er det store problemer med implementeringen. Vold- og drapssaker kan ta opp til tre år i retten. Saker blir henlagt i fleng. Flere omhandler studiner som har blitt voldtatt og drept av guttegjenger. Politiet feiler i å sikre bevis, et korrupt system gjør det vanskelig for familier med dårlig råd, det mangler penger i alle ledd og påtalemyndighetene og dommere har papirsaker opptil taket. Bare 6 % av anmeldelsene ender i en dom mot overgriper ifølge Bolivias Ombudsmann.

Jo fattigere og mer anonymt offeret er, jo mer sikkert er det at overgriperne får gå fri.

 Det handler ikke bare om kjønn, men også klasse

Klasse spiller inn på flere nivåer for kvinner utsatt for vold. Jo fattigere og mer anonymt offeret er, jo mer sikkert er det at overgriperne får gå fri. En nylig undersøkelse viser at  50% av de som anmelder vold, blir hos mannen etter voldshendelsen på grunn av økonomisk utrygghet. Kvinner har få kort på hånden i slike situasjoner, og lite å forhandle med. Videre kan det være vanskelig å få prøvd saken sin rettferdig dersom man ikke har ressurser og makt, noe tapet av bevismaterialet og betenkelig endring i vitnemål i Andrea-saken bekrefter.

Det er en daglig kamp som kjempes i Bolivia. Det handler om å endre kultur, og til syvende og sist endre mennesker.

Og hva sier FNs ekspertpanel for kvinnerettigheter om hva Bolivia bør gjøre for å bekjempe vold mot kvinner? CEDAW-rapporten fra en måned tilbake i tid er klar i sin konklusjon: Bolivia må følge opp nye lover med menneskelige, institusjonelle og økonomiske ressurser. Alle som jobber med saker knyttet til vold mot kvinner må utdannes og spesialiseres, i justissektoren og i den politiske sfære. Videre bør voldsoffer ha krav på en effektiv og sammensatt bistandspakke bestående av juridisk, sosial og psykologisk hjelp. I dag finnes nesten ingenting.

Det er en daglig kamp som kjempes i Bolivia. Det handler om å endre kultur, og til syvende og sist endre mennesker. Helene Alvares har kjempet hele livet for kvinners rett til et liv uten vold. Og kampen ble overført til hennes datter.

Maria Galindo har sagt det på denne måten: “Femicid kan ikke ses på som den ultimate voldshandling en mann kan gjøre mot en kvinne, men heller som en akkumulert prosess av machista-vold fra menn som anser dem selv som eiere av kvinneliv”.

William sitter i varetekt. Jeg sitter på Mongos Bar. Andrea er død.

På murveggen, et par meter bortenfor der Andrea ble kjørt over, er det malt inn et minnesmerke:

(Foto: “Mujer ni sumisa, ni devota. libre, linda y loca.” Kvinne- ikke underdanig, ikke from. Fri, vakker og vill. Fotograf: Marte Skogsrud.)

Marte Skogsrud (30) er feminist og skribent. Hun jobber for FNs Høykommisær for menneskerettigheter i Bolivia dette året gjennom FN-programmet UN Volunteers.