Svenske Fanna Ndow Norrby var lei av debattklimaet i Sverige og i 2014 skapte hun Instagramkontoen Svart kvinna. Hun ville sette stemmer og erfaringer på agendaen på en måte som sjeldent gjøres på de store mediaplattformene. Allerede første dagen fikk hun tusenvis av følgere og i høst publiseres noen av innleggene sammen med nyskrevne tekster i en antologi med samme navn. Fanna Ndow Norrby håper på at den skal bli en ny Fittstim, boken som foran andre ble et symbol for den svenske feministiske rørelsen på slutten av 90-tallet.

Svart kvinna-kontoen, som nå ligger hvilende, har rundt 30 000 følgere og fra begynnelsen var ideen at svarte kvinner kunne få fortelle om rasismen, eksotiseringen og sexismen som mange utsettes for hver dag i sine daglige liv. Det handler om alt fra opplevelser på skolen, på jobben, på t-banen, i kompisgjengen, ekle kommentarer på byen eller fra ukjente som tar seg friheten av å ta på afrohår og kropper. Boken Svart Kvinna ble lansert i Sverige i oktober og Fanna Ndow Norrby vant nylig Årets Nettengel, en nystiftet pris på 50 000 svenske kroner, som vil fremme personer som jobber aktivt mot netthat.

For de her i Norge som ikke vet hvem du er, fortell litt om deg selv!
Jeg er 25 år gammel og kommer fra søndre Stockholm. Jeg er en utdannet PR-strateg, leste kommunikasjon og PR på Berghs. Jeg har også lest forskjellige kurs, inkludert kjønnsstudier, internasjonale relasjoner og økonomisk historie på Stockholms universitet og så er jeg frilansskribent med enkeltmannsforetak.

Man stiller spørsmålet «Er rasisme et problem?» og så sitter et helhvitt panel og prater om det.

Du står bak boken Svart kvinne, hva handler den om?
Jeg skulle si at den er vår generasjons Fittstim. Det er en bok om den feminismen, den interseksjonelle feminismen og antirasismen, som er så viktig at vi forstår. Det er samlede tekster av skribenter jeg har valgt ut, som jeg synes er tonegivende i dette spørsmålet. De er også unge fra samme generasjon. Det finnes en måte å ta til seg akademiske teorier og jeg synes at disse personene er flinke til å formidle dem på en moderne og kul måte. De blir mer tilgjengelige. Disse er blandet med innlegg som jeg har publisert på Svart kvinna-kontoen. Det er hendelser som jeg, mine venner og familie selv har opplevd, pluss sånt som folk har mailet inn til meg.

Fortell litt om de som skriver i boken!
Valerie Kyeyune Backström og Judith Kiros er begge fra Rummet og er aktuelle med sin egen bok, Bilal Osman som jobber som foreleser for Expo og er kronikør på Expressen og Amie Bramme Sey som jobber som journalist, tidligere for Sveriges Radio og nå på Aftonbladet Morgon-TV, Salem Yohannes har skrevet Sveriges første bacheloroppgave, Don’t touch my hair, om afrohår, for å nevne noen.

Boken bygger på Instagramkontoen Svart kvinna, hvordan kom det seg at du startet den?
Jeg kjente at jeg behøvde en plattform der jeg kunne samle alle de opplevelsene som jeg vet att jeg og så mange av de jeg kjenner har. Jeg ville løfte det opp på agendaen på en måte som det ikke gjøres i andre sammenheng. Det skal hele tiden være på andres premisser at man diskuterer rasisme og oftest, som er så utrolig bisart, av de som faktisk ikke utsettes for det. De får være selvutnevnte eksperter på noe som de aldri har opplevd. For meg er det grunnkurs A i feminisme og antirasisme at man skal være bevisst om sine egne privileger og vite hvor og hvordan ens røst er aktuell. Når jeg startet kontoen følte jeg at vi hadde et så sykt debattklima i Sverige. Akkurat dette emnet er tydeligvis ok å debattere som et følelsesbasert spørsmål.

Hvorfor skulle det være et kompliment til svarte å stappe hendene sine i deres hår? Det er ikke et kompliment for noen.

Man stiller spørsmålet «Er rasisme et problem?» og så sitter et helhvitt panel og prater om det. Jeg følte bare at det var så jævla ufattelig, når man selv og andre har hatt disse opplevelsene hele livet vet at det ser helt annerledes ut. Jeg tenkte at «jeg samler sammen den her driten slik at vi kan vise fram hvordan virkeligheten ser ut». Det jeg også ville var å komme vekk fra det at det alltid er noen andre som er rasistiske, for disse tankene finnes hos folk flest. Vi er skadet og det er ikke rart, for det så sterke krefter og så historisk fortrykk. Vi må utfordre disse bildene og da kan man ikke stå og peke på Sverigedemokraterna og si at alt er deres feil. Jeg mener ikke å ta ansvaret bort fra deres partipolitikk, jeg mener bare at den rasismen man møter kommer vanligvis ikke fra dypt organiserte rasister.

Hva slags reaksjoner fikk du når du startet kontoen?
Det gikk kjempefort, jeg fikk 10 000 følgere på en dag. Det var helt bisart. Det ble mediahype, samme uke satt jeg på morgen-tv og prata og bare følte «hva er det her? Hvordan er det mulig”? Jeg tror at det var fordi det var så aktuelt. Mange, også ikke-svarte, er interesserte av å få høre de perspektivene som ikke løftes fram for å kunne problematisere sin egen rolle. Det var også svarte personer som kjente seg igjen og kunne maile inn og endelig få en kanal. Jeg fikk også mail fra folk som ble rasifisert på forskjellige måter og som kunne skrive «Hei, mine foreldre er fra Iran og jeg kan kjenne meg igjen så jævla mye! Takk for at du belyser at det er min lærer eller mammaen til min eks som er rasisten». Det var massiv respons.

Når man leser hva folk blir utsatte for i sin hverdag, vil man nesten ikke tro på det. Som kvinne kan jeg jo definitivt kjenne meg igjen i visse saker, men det er enda en nivå som legges ovenpå.
Jeg vet. Jeg visste jo at strukturene så ut som de gjør, men i og med at jeg hadde kontoen så fikk jeg jo ta imot så ekstremt mange historier. Da ble jeg jo selv enda mer sikker og virkelig overtalt om at det er sånn det ser ut.

Fikk du bara positive reaksjoner eller kom det kritikk også?
Både og, men absolutt mest positive. Jeg vet ikke hva som skulle kunne regnes som negative reaksjoner, men kanskje litt utfordrende, litt forminskende, i stedet for hat eller trusler. Noen spurte hvorfor kontoen ikke bare kunne hete «Kvinne», dette er ikke bare et problem for svarte, men et kvinneproblem. Da kan jeg tenke «blir du kalt for n-ordet av din lærer? Nei, men da så». Sånt blir jeg mest bare trøtt på.

Du sier forminskende kommentarer, er det slik at folk iblant stiller spørsmål til det som folk har opplevd?
Absolutt, hundre prosent ja. Det er dette som er så heftig med kontoen, når noe som er rasistisk settes i sammenheng, når det allerede finnes en forforståelse, da får det så mye troverdighet. Den som ser innlegget ser det i en større sammenheng. Det blir da vanskelig å forminske en isolert historie da.

Det er heftig at dette er saker som nå sildrer ned gjennom aldrene og som blir mer og mer norm. Jeg håper at det fortsetter, slik at en 14-åring kommer til å ha en sylskarp interseksjonell analyse.

Når du er med i den svenske feministiske podden «Cass och Krass» pratet du om at mennesker ofte og gjerne må si noe om en person med afrohår. Dessuten er det vanlig at folk tar på det uten å spørre og når de blir utfordret, sier de at «det er jo bare en kompliment».
Det handler jo om det her at man aldri bare kan få «være». Man er hele tiden et objekt for andre å studere og fundere over. Iblant sier folk at det er ment positivt, men hadde det hent personen som mener det, hadde hen reagert. Altså, en hånd i håret ditt når du står i en restaurantkø? Sånt gjør man bare ikke! Det er ingen ide å prøve å forminske det til at det bare skulle være et kompliment, for alle vet jo at det fucking aldri skulle hent et annet menneske. Der kommer vi tilbake til det her om å ikke kunne leve seg inn i hvordan det er. Hvorfor skulle det være et kompliment til svarte å stappe hendene sine i deres hår? Det er ikke et kompliment for noen.

Jeg hørte på et populært radioprogram her i Norge som lo av The Weekend og Janelle Monáes afrohår, som de mente så ut som morsomme boller på hodene deres. De avsluttet samtalen med å si noe den dur at om de skulle tegne en svart kvinne skulle de ha tegnet en stor rompe, et par skuldre, og et hode, bare slik. Ingen sier noe, alle ler seg i hjel, og programmet går videre. Kjenner du igjen denne måten å prate på i Sverige også?
Jeg tror at det der ikke skulle blitt akseptert her og det er jo nettopp fordi man har startet å diskutere disse spørsmålene. Folk holdt jo på sånn her før i tiden også, eller det gjør de fortsatt, men folk sier ifra. Det er det som er greia, hehe, it’s not safe. Men de menneskene som sier sånt synes fortsatt at det er morsomt og det er det som er litt ekkelt, synes jeg.

Hva skulle du ønske av den feministiske bevegelsen?
Det er et godt spørsmål. For meg handler hele denne kampen om retten til å eksistere. Man skal kunne få leve sitt liv uten å behøve å struggle hele tiden. En ting som jeg kan føle når man snakker om mainstream feminisme, eller den hvite feminismen, er at det er rart at det har gått så mange år. At det på en bred front ikke har blitt en stor sak før nå, men jeg tror at det har med sosiale medier å gjøre. Der har man fått muligheten å skape  sine egne plattformer der man får utvikle teoriene, den interseksjonelle feminismen og prate om tolkningsforrett.

Det jeg også ville var å komme vekk fra det at det alltid er noen andre som er rasistiske, for disse tankene finnes hos folk flest.

Om man ikke har funnet seg på et hvis nivå av akademisk utdanning, så har det ikke vært slike muligheter før. Det er heftig at dette er saker som nå sildrer ned gjennom aldrene og som blir mer og mer norm. Jeg håper at det fortsetter, slik at en 14-åring kommer til å ha en sylskarp interseksjonell analyse. Det handler om hvordan samfunnet ser ut i dag og der finnes det forskjellige former av undertrykk som virker sammen, sånn er det bare. Jeg kan synes at det er rart at noen bare prater om feminisme, hvordan kan man være feminist uten å sette seg inn i interseksjonalitet?

Hva kan din bok bidra med, tror du?
Det beste hadde vært om den kunne nå ut til skoler, at man kan se verdien i det som er framstilt, historier og tekster i et kompakt format. Følelsen jeg har hatt når jeg har jobbet med boken har vært så fryktelig og jeg vil at det skal formidles. Jeg tror at det gjør det også, du sa selv at du hadde lest kontoen og følt at det var forferdelig. Det jeg vil at man skal forstå når man leser boken er hvor alvorlig det her faktisk er. En annen sak er at jeg vil at den skal føles umoderne ut om noen år. Når jeg skrev boken tenkte jeg som sagt at jeg skulle gjøre denne generasjonens Fittstim, att det her behøves, og da lånte jeg faktisk den på biblioteket og ble sjokkert. Shit, mange av spørsmålene den tar opp føles så ferdige! Pratet man om det her, på alvor? Sånn som det pinlige i å kjøpe tamponger og sånt, kanskje man gjorde det når man var liten, men dette var jo voksne kvinner som skrev. Jeg håper at folk som leser boken min om 10, 20 år skal føle at det har gått videre.

Det spiller ingen rolle hvor sterk analyse jeg har, fordi samfunnet er fortsatt fucked up. Jeg kan få skrive en bok, men jeg kan bli kalt for n-fitta på gaten i morgen.

Men jeg vil også at den skal gi styrke. Det finnes en tekst som heter Jag är inte paranoid, som er skrevet av min kusine Amie, der hun setter sammen tanker omkring hva som faktisk kan ses på som rasistisk eller ikke. Titter vi på hva som er det, om hvite rasister får sette dagsordningen, ja da er jo ingenting rasistisk, da er det alltid noen annen som er rasistisk. Teksten slutter med at hun føler at hun ikke er paranoid, det hun opplever er sant. Det vil jeg gi til de jentene som kanskje ikke har fått verktøyene, som kanskje ikke har lest de kursene på universitetet som jeg har, som kanskje ikke har vokst opp i et feministisk hjem eller som ikke har venner og familie som hun har kunnet diskutere disse spørsmålene med. Jenter som kanskje har vært ensomme og som kan få styrke av boken, kjenne at det allerede finnes noen som allerede har tenkt samme tanker som dem.

Hva hender nå, kommer du til å fortsette med Instagramkontoen?
Jeg er ikke så engasjert på kontoen akkurat nå fordi det har blitt for tøft for meg. Jeg skriver i forordet til boken at jeg nesten ikke kunne åpne kontoen en tid fordi det er så mange vanskelige spørsmål. Jeg vet at jeg kan gå ut på gaten og det kan hende meg i morgen. Det spiller ingen rolle hvor sterk analyse jeg har, fordi samfunnet er fortsatt fucked up. Jeg kan få skrive en bok, men jeg kan bli kalt for n-fitta på gaten i morgen. Sånn er det. Jeg føler at kontoen har gjort et tydlig poeng og jeg orker ikke være i det lenger, fordi det er for tøft for meg. Jeg må kunne få være glad og det er vanskelig å være det når man leser det som folk mailer meg.

For meg er det grunnkurs A i feminisme og antirasisme at man skal være bevisst om sine egne privileger og vite hvor og hvordan ens røst er aktuell.

Har du noe nytt feministisk prosjekt på gang?
Boken er fokus, jeg håper jo at den når ut på skoler og at jeg kan få forelese. Jeg skal gjøre en samtaleserie for Riksteatern, der jeg skal titte på hvordan ulike grupper leser boken. Hvordan går for eksempel samtalene blant unge menn på en folkehøyskole i Helsingborg? Hos en gruppe jenter? Det er superinteressant! Jeg synes at det er interessant å høre på hvordan ulike samtaler høres ut og at man kan lære av hverandre. Å være i et helt maskulint rom der de fleste kanskje er hvite, hvordan reagerer de på disse greiene? Hvilke diskusjoner kommer fram der? Kjenner de seg igjen? Har de sagt noen av disse tingene noen gang? Eller et rom med svarte kvinner som kanskje ikke har skrevet i boken, men som har de samme erfaringene, hvor havner den samtalen? Sånt synes jeg er veldig spennende å se på.