Romanen Smil av Soudabeh Alishahi ble nylig utgitt av Gyldendal. Alishahi flyktet fra Iran og kom til Norge i 2000. I 2001 ble hun Oslos første fribyforfatter. I løpet av fribyperioden utga hun novellesamling Midtveis, en samling som ble tatt godt imot av kritikerne. Hun ble blant annet omtalt som “… en ny stemme som kan bli til stor berikelse for vår litteratur” i Aftenposten. Etter flere år har hennes roman blitt utgitt for første gang på norsk. At jeg er Alishahis datter og har vært med i oversettelsesteamet gjør meg inhabil. Med bevissthet rundt dette velger jeg å tre ut av disse rollene i dag for å kunne si noe om boka fra et feministisk kritikerperspektiv.

En roman om kvinnekamp og kvinnens identitet

Jeg-fortelleren vi møter i begynnelsen av romanen heter Partow. Vi blir kjent med Jones som er mannen hennes og som Partow forteller oss har han vært Marxist og aktivist, fengslet og torturert og blitt gal i etter-revolusjonstiden. Vi møter Haji Barat som er svigerfaren hennes og er krigsinvalid og Soleiman som er en afghansk flyktning og jobber hjemme hos dem og steller og tar hand om Haji Barat. Vi blir også kjent med kioskmannen Hassan som er Haji Barat sin stesønn. Disse er fortellestemmene som er sentrale i fortellingen. I tillegg blir vi kjent med en rekke andre karakterer som Partows kvinnelige sjef i frisørsalongen, Pari som er hennes venninne og Tannlege Heshmat som insisterer på å fikse smilet til Partow. Vi blir også kjent med noen få andre som ikke tar så stor plass i romanen.

Smil handler om en iransk kvinne som prøver å finne seg selv og sin identitet, en roman som omhandler kvinners kulturelle og historiske kamp i et land der patriarkatet står sterkt og prestestyret støtter opp under patriarkatet. En kvinne som kjemper for økonomisk selvstendighet og mot kulturelle normer og landets lovverk i tillegg til å kjempe imot omstendigheter skapt av revolusjon og krig som har gjort hverdagen til en kamp. Romanen foregår mellom 1953 (Shahens kupp) til rundt 2009 (Den grønne bevegelsen). Dette er historien om en kvinne som på grunn av en skjebnen hun er blitt utsatt for ikke har rukket å bli kjent med seg selv før 50 årene. Nå er hun her, for å fortelle oss sin historie og dette gjør hun med en aldri så liten porsjon med galgenhumor.

En flerstemmig roman

Smil er en flerstemmig roman. En dag havner Soleimans dagbok i Partow sine hender. Partow skumleser litt og da hun ser sitt eget navn, Jones og Haji sine navn blir hun nysgjerrig og bestemmer seg for å lese alt. Soleimans dagbok er dessuten bedre enn de magasinene på venterommet hos en tannlege som ikke er helt fornøyd med smilet hennes. Soleimans dagsbok inneholder ikke bare sin egen fortelling, men også fortellingene til andre karakterer i romanen, som Haji og Hassan. Ettersom disse stemmene ikke når Partow direkte er hun i tvil om disse i det hele tatt gjenspeiler sannheten.

Fortellerne bærer også på ulike stemmer inni seg, som stemmene til sine nærmeste. Både Partow og Soleiman forteller om stemmene til sine avdøde. Karakterene har med andre ord et indre liv og en indre dialog med menneskene de bærer med seg mens de forteller om deler av sine liv, sine fortid, drømmer, planer for fremtiden eller det daglige liv.

Når fortellerne sier sine meninger om ulike personer i romanen blir vi kjent med dem fra ulike perspektiver, dvs. at de ulike sidene ved ulike karakterer kommer fram gjennom ulike fortellinger i romanen. Når leseren begynner å bli kjent med en karakter gjennom en av fortellingene, kan derfor en annen fortellerstemme bryte inn i et annet kapittel og avsløre en ny hemmelighet som forandrer leserens virkelighetsforståelse. Som leser lærte jeg å kjenne Haji Barat først som en mann som selv hadde tatt håndjern på sønnen sin og selv bidratt til å sette ham i fengsel, hvor han har blitt torturert og gal slik Partow forteller. Som leser spurte jeg meg selv ”hvem er denne grusomme mannen som har gjort denne forferdelige handlingen? Hvem er det som gjør noe slikt mot sitt eget barn?”. Mens jeg leste videre og ble kjent med Haji fra de ulike fortellingene lærte jeg å kjenne ham som en mann med et varmt hjerte og en som bryr seg om og støtter menneskene rundt seg. En mann jeg lærte å kjenne og til tider ble glad i og som jeg likevel ikke klarer å tilgi.

Det er dermed ikke Partow, men de ulike stemmene som litt etter litt hjelper oss å danne et bilde av romanens karakterer. Dette er noe som får fram menneskenes ulike perspektiver og ikke minst, de ulike sidene ved forskjellige mennesker. Karakterene har flere sider og er forskjellige i ulike tidsrom. De gjør alle gode ting og de gjør tabber, små tabber og store tabber, de er menneskelige og levende. Det finnes ingen absolutt sannhet, det var det jeg tenkte etter hvert kapittel.

Fortellingene er helt ulike og er av ulik art og de avsluttes ikke. De er spredt i et langt tidsperspektiv, hopper fram og tilbake og ikke har et lineær rekkefølge. Det som holder de sammen er fortellingen til Partow. Fortellingene er satt sammen som vogner til et tog. Vognene er de ulike fortellingene og Partows fortelling er toget til sammen som kjører på et spor. Dette toget har en destinasjon og det er romanens hensikt som er en kvinne som vil finne sin identitet.

At en roman er flerstemmig gir det ikke nødvendigvis romanen plusspoeng . Men forfatteren har klart å skrive 449 sider med få stemmer i en bevisst struktur som bryter tiden for å vise romanens karakterer i ulike alder og livssituasjoner sett fra ulike perspektiver. Fortellerne behersker og eier et språk som gjør fortellingen deres troverdig og relevant i den historiske, økonomiske og politiske situasjonen de forteller sin fortelling. Med andre ord beriker forfatteren oss med kunnskap om den sosioøkonomiske situasjonen i Iran i ulike tidsepoker ved hjelp av en flerstemmig roman. Språket er varmt, levende og lettleselig og for deg som er glad i skjønnlitteratur, Iran, historie, politikk, økonomi, kvinners situasjon og ikke minst galgenhumor, vil jeg anbefale denne romanen på det sterkeste.