Med døra på gløtt til vaginalstaten
Klage på sensur
Etter at Maddam ga Harald Eia en 2er på hans stiloppgave publisert på NRK Ytring, har vi vært i kontakt med kandidaten. Det ble bestemt at han skulle få en ny sjanse gjennom skriftlig eksaminering på Facebook. Det skulle legges vekt på kandidatens evne til å reflektere over observasjonene, og hva han mente burde gjøres med at han helst ville ha komplimenter fra andre menn.
Gjesteblogger Ingvild Skogvold har også pekt på at kandidaten i innlegget viser innsikt i hvordan han forskjellsbehandler kjønn, noe som er avgjørende for å skape mer likestilling. Det sier vi oss enige i.
Søndags kveld møttes en kvinnelig forsker, en kvinnelig «schoolquitter» og kandidaten – en mannlig sosiolog og TV-komiker – til facebookchat for å komme seg videre fra skrukk og ruglete og kontrær pommes frites.
Her er noen utdrag fra Facebook-chatten:
Harald (Kandidaten, sosiologen og TV-kjendisen): Heiii. Hvordan er formen til alle?
Ingvild (Sensor 1 – forsker og Maddam-skribent): God stemning her. Vel overstått farsdag og mammas bursdag, begge ungene er lagt.
Kari (Sensor2 – schoolquitter og Maddam-skribent): Gratulerer med farsdagen, ja, Harald! Er dattera stolt over pappas mislykka forsøk på kvinnekamp denne uka?
Harald: Hehe. Hun synes jeg sto godt i det og ble jo glad for at jeg håper at ingen skal overse henne sånn etterhvert.
Kari: Bra! For det er henne du lytter mest til, sant? Mer enn, tja, Mimir Kristjansson eller Otto Jespersen?
Harald: Otto Jespersen snakker jeg aldri med! Men datter og Mimir: De har litt ulike kompetanseområder, som Island og særemne om Åsne Seierstad, så jeg lytter til begge, men på litt ulike ting.
Vi går rundt grøten før spørsmålene kommer i gang:
Ingvild: Harald, jeg så i Klassekampen at du var enig i kritikken om at du ikke har kommet med løsninger til at du helst vil få komplimenter fra menn – er det noe vi kan gjøre noe med dette, hva tror du?
Kandidaten er frampå og svarer angrep med angrep
Harald: Da vil jeg spørre – er dere enige i min diagnose? Altså at det er en tendens til at menn er mest opptatt av andre menn?
Jeg tenker, og som jeg skrev, at du slår inn åpne dører. For jeg blir ikke overraska over at mange menn helst vil ha komplimenter fra menn.
Kari: Jeg har ikke lest statistikk, da. Men er veldig enig med Svein Vathne i at dette er fornærmende ovenfor endel andre menn.
Ingvild: Både ja og nei. Jeg tenker, og som jeg skrev, at du slår inn åpne dører. For jeg blir ikke overraska over at mange menn helst vil ha komplimenter fra menn. Samtidig, i mangel av harde fakta, har Dag Wollebeck, forsker ISF, gjort en kjapp studie der 195 menn fikk spørsmålet ” Imagine you finished a work task. Your boss John/Jane tells you: “Well done! You’re such a valuable employee!” On a scale from 0 to 10, how happy does this make you feel?”. Halvparten fikk ros av “John”, den andre halvparten av “Jane”. Det var ingen kjønnsforskjeller her.
Men likevel beviser dette bare at menn blir like glade for komplimenter fra sjefen uansett kjønn. Så ingen av oss har vel strengt tatt noe tall på hvor mange menn dette gjelder.
Harald: Ja, så gitt annet likt er ikke ros fra menn mer verdt, i alle fall ikke når det er snakk om sjefer.
Ingvild: Nettopp. Jeg tror mange av oss blir gladere for komplimenter fra folk over oss i hierarkiet med mer makt. Og all den tid dette er en subjektiv vurdering spiller nok kjønn inn i denne vurderinga.
Harald: Nettopp. Men makt er den sentrale faktoren her, ifølge denne studien. Marie Simonsens hypotese bekreftet.
Kari: Jeg har aldri vært uenig i at makt er stikkordet her. Men når kjønnsbalansen er skeiv, sier det seg selv at kjønn mildt sagt er relevant når det er snakk om makt igjen.
Sensorene og kandidaten er enige om makt
Ingvild: La oss fortsette, hva tror du vi kan gjøre noe med at vi forskjellsbehandler folk etter kjønn?
«Jeg synes det er for mange middelmådige menn og for lite middelmådige kvinner i rampelyset. Kvinner må tørre å være mindre flinke. Drite seg mer ut.»
Harald: Ok, her er mine forslag, men her er jeg amatør: Kvotering, dvs innføring av en regel som sier at det skal være så og så mange… Ja, det har jeg tro på… Men detaljene i hvordan det skal foregå uten at det blir urettferdig, det vet jeg ikke
Kandidaten spiller både selvrefleksjons- og kvoteringskortet – lurt trekk. Pila beveger seg mot kandidatens side
Ingvild: For å få flere kvinnestemmer inn i debatten, tenker du vi damer kan gjøre noe, for eksempel være tøffere?
Harald: Ja
Kari: Jeg synes det er for mange middelmådige menn og for lite middelmådige kvinner i rampelyset. Kvinner må tørre å være mindre flinke. Drite seg mer ut.
Ingvild: Enig med Kari
Harald: Ja, helt klart. Enig. Det er en treningssak.
Overraskende stor enighet
Kari: Men hva forventer du av oss feminister da, Harard?
Harald: La meg prøve meg på en tanke her. Når jeg går opp på scenen for å si noe (altså scenen i overført betydning)… Så er det fordi jeg har en brennende lyst til å si noe og begeistring for noe. Det er et bedre utgangspunkt enn å være forbanna på noe. Tror jeg. Folk hører mer på en begeistret enn en sint/frustrert.
Ingvild: Enig
Kari: Enig
Ingvild : Okei, nå har vi altså konkludert med at vi damer må tørre litt mer, feminister må begeistre, samfunnet må sørge for likelønn og kvotering, men hva kan menn gjøre?
Harald: Menn.. å, menn.. hva kan vi gjøre? Jeg framsnakker jentene rundt meg, anbefaler folk til jobber, tipser. Men når jeg blir ivrig snakker jeg så høyt at damene ikke slipper til.
Over til å diskutere nyttige idioter
Kari: Men tilbake til «nyttige idioter» i media? Hvor effektiv er egentlig den norske debatten?
Harald: Ja, det er mange ting jeg vil snakke mer om. Jeg føler, selv om dette kan være et galt inntrykk, at dere er alt for opptatt av folk dere synes er idioter og får for mye plass i mediene. F.eks Kjetil Rolness, i stedet for å tenke at han er en flink fyr dere kan utnytte til deres fordel.
Kari: Interessant at du nevner det. På samme måte synes jeg folk som deg og Rolness er alt for opptatt av å nedsnakke kvinnekampen instedet for å fremme viktigere saker dere er opptatt av. Dessuten applauderer også Rolness når jeg er enig med han. Men, når dere har det klippekortet i media vi ikke har til å bruke til nedsnakking av kvinnekamp eller sånne veldig i-landsaktige gutteproblemer, er det rart vi trekker på skuldrene? Jeg tilhører forøvrig ikke de som tenner på pluggene, jeg bare gjesper litt av dere.
Harald: Haha, ja, det har du rett i så klart. Men jeg har ikke snakket ned feminismen, det har jeg ikke. Ok, mulig en og annen gang hvis jeg føler meg urettferdig behandlet, da.
Kari: Men det handler ikke om deg personlig. Om du ikke gjør det hver gang, men noen ganger, og de andre gutta også, så oppleves det for oss kvinner som gutteklubben grei mot kvinnekampen. Hvis man som mann ønsker å forstå kvinnekamp, blir det vanskelig om han skal prate først, deretter irritere seg over at feminister blir irritert, når han først og fremst skulle lytta til de det gjaldt for deretter uttale seg. Å herregud, dette blir jo parterapi.
Harald: Ja, jeg ser den. Og dette er en form for parterapi…
Kari: Får håpe vi redder ekteskapet. Jeg sa forøvrig aldri til pressa at “Eia er utgått på dato”, men at den evige gutteklubben i plenum og denne type oppskrift på å skape debatt på er utgått på dato. Men overskrifta sto seg fint, den.
«De feministiske kampene feministene i Norge tar, dreier seg om kjønn, klasse og etnisitet. Det blir ikke applaudert så mye som når vi går i strupen på gutteklubben.»
Harald: Jeg synes også at dere hadde nådd flere hvis dere hadde tatt tak i ting som gjør at man føler at dere tar en risiko, hvor utfallet ikke er gitt, og foreksempel setter tennene i sånne ting som Nils August Andresen skriver om: Studier som viser at kvotering i styrer ikke gir økt lønnsomhet i bedriftene. faen hva skal vi svare på dette, liksom? De fleste, utenom menigheten, er mer interessert i å følge med på og lese ting som er uforutsigbart. Shit! Kanskje markedsøkonomien faktisk fremmer likestilling. Fasan, kanskje erotikken taper når likestillingen øker? Sånne ting.
Kari: Så vi tar ikke en risiko? Hver eneste gang kvinner uttaler seg om antirasisme, tikker «hore», «landssviker», «jærnedød», «hun fortjener å bli voldtatt», osv. De feministiske kampene feministene i Norge tar, dreier seg om kjønn, klasse og etnisitet. Det blir ikke applaudert så mye som når vi går i strupen på gutteklubben.
Harald: Jo, dere tar jo risk når dere skriver om sånne ting. Klart det, hatten av for det! Men jeg mener risiko på en annen måte – at vi som lesere føler at artikkelforfatteren er på gyngende grunn. Mitt poeng handler egentlig om formidling: Tilhørerne er mer interessert i en forteller som er i trøbbel fordi hun tviler, er i villrede, er frustrert over misforhold mellom fakta og idealer, enn en som står trygt og fast på det hun mener, og predikerer den sanne lære med overbevisning i stemmen. Man skal ikke late som om man tviler når man ikke gjør det, men iblant kan man oppsøke problemstillinger hvor vi lesere merker at forfatteren er oppe i en eksistensiell krise. Men her er jeg belærende på tynt grunnlag, såklart.
Konklusjon:
Etter en lengre samtale fikk vi litt mer å vurdere. Kandidaten reflekterer rundt at hans oppførsel er et problem, og har også en del løsninger til problemet. Samfunnsstrukturene må endres med for eksempel kvotering og likelønn. Kandidaten ser også at kvinner i den offentlige debatten må tørre å dumme seg ut mer, noe vi er enige i. Mangel på likestilling er ikke kvinners feil. Maktforskjeller mellom kjønn handler om strukturer og ikke at kvinner ikke tørr. Kandidaten selv framsnakker kvinner, og er bevist at han selv tar litt mye plass. Det gis ekstrapoeng for selvinnsikt.
Alt i alt, vurderer vi at kandidaten reflekterer mer rundt tema enn han fikk vist i leserinnlegget. Han har også noen forslag til tiltak og reflekterer over egen rolle. Sensorene mener fremdeles innlegget står til en 2er, men det skriftlige intervjuet til en sterk 4er. Derfor blir den samla karakteren en 3er.
Og sånn går no dagan. Sensorene drifter kvinnekamp i bloggform videre for en slikk og ingenting, mens kandidaten blir hentet til Nytt På Nytt. Keep calm. Det er bare gutteklubben grei. Sukk.
Om forfatteren
Ingvild Reymert
Jeg er 28 år og brenner for solidaritet, rettferdighet og miljø. Jeg er fast representant for SV i bystyre i Oslo, der jeg jobber for en by der det er mindre forskjeller på folk. En rettferdig boligpolitikk, et arbeidsliv der alle har ett på hele og faste stillinger og likestilling er tre av mine kampsaker.
2 Comments
Trackbacks for this post
-
[…] fra menn enn damer, og det har ført til både begeistring og raseri. Ingvild gir Eia karakter, og hun og Kari gir han også sjansen til å snakke seg litt opp på muntlig etter at han klaget på […]
Her var det så mange ting å ta av at en knapt vet hvor en
skal starte. Jeg beklager på forhånd hvis
dette blir langt.
For det første, en passende overskrift: «Feminister går
hardt ut med kritikk av mann som innrømmer å lytte mer til menn, til tross for
at de er enige om at det er sant og et problem, for derpå å skrive tre saker om
mannen og invitere han for å høre hans mening». Kostelig.
Det kan ikke være at Eia sier noe litt interessant, da? Det
kan ikke være at det er det han sier, og ikke at han er mann, som gjør at det
blir verdt å lytte til? Enkelte ting tyder på det – blant annet deres egen åpenbare
interesse for problemstillingen han tar opp og hans personlige, subjektive
mening om saken.
En svært banal innrømmelse fra en notorisk provokatør har
kastet av seg en av årets heftigste debatter, men det handler kun om at han er
en privilegert mann? Hvor mye rart har ikke Harald Eia ytret oppigjennom uten
at det har avfødt det minste debatt?
Nå er veldig lite av dette dokumentert på noe vis. Det er
løse antakelser, føleri, subjektive spekulasjoner. Ikke at det er noe galt med
det. Det er forfriskende at folk tør å si noe uten å ha større belegg for det,
men det begrenser også nytteverdien av bidraget til en presis samfunnsmessig
analyse.
Dette med å våge, som Harald tar opp, er vel netopp poenget
her. Mang en gang har dere hisset dere opp over at «middelmådige menn» tar for
stor plass og våger for mye, men så viser det seg likevel at det er ved å våge
interessante ting kommer opp – ting som driver samfunnet fremover. Så er det
noe med denne risikoen. For en kvinne er det ikke stor risiko i dagens Norge å
påstå at menn tar for stor plass. Hun sier ikke noe nytt fra kvinnemunn og hun
kritiserer ikke seg selv. Å kritisere kvinnekultur, derimot. Å rive ned en
pidestall eller to som en står på selv, det ville vært risikosport, og det er
vel det Eia gjør?
Så må man antakelig være tykkhudet og profilert og samtidig
stå på den pidestallen for at noe slikt skal vekke oppsikt og bli lyttet til.
Det blir vel først skikkelig interessant hvis vi får opp troverdig
informasjon om at også kvinner lytter mer til menn når alt eller er likt, eller
at kvinner ikke også lytter mer til andre kvinner?
Det er vel knapt rimelig å forvente at menn skal være «helligere
enn paven» i dette og andre spørsmål?
Og dette med «alt ellers er likt» er ikke noe lite
forbehold.
Alt er svært sjelden likt. Det er svært ofte forskjellig.
For eksempel er det svært ofte menn som driver med en ting i mye større grad
enn kvinner, og derfor også å forvente at en mann vil ha mye mer kunnskap om
tingen enn en kvinne, og dermed rent faktisk blir mer nyttig å lytte til.
Så er det vel ikke helt urimelig at en viss «expectation
bias» sniker seg inn, og man dermed generelt forventer at en mann vil ha mer
greie på enkelte ting enn en kvinne.
Vi kan saktens være enig i at det er uheldig, men dette vil
svinge begge veier, og har å gjøre med hvordan mennesker organiserer verden
rundt seg mest rasjonelt. Vi har som regel ikke tid til en åpen og ærlig
individuell vurdering, men må i stor grad sortere verden etter mønster som vi
fort kan identifisere, ta et valg og gå videre.
Slik «racial profiling» åpenbart slår galt ut i mange
sammenhenger, men er høyst effektivt og nærmest nødvendig i andre sammenhenger.
Selv om vi alltid bør etterstrebe å vurdere folk helt
individuelt, uten forutinntatte holdninger, er det ikke rimelig å forvente. Du oppfører deg annerledes som hvit i et
fattig svart nabolag i USA, og det med god grunn. Igjen later det til at dere
stiller helt urimelige forventinger til norske menn, og er ikke det i seg selv
en slik opprettholdelse av gamle kjønnsroller?
Personlig ønsker jeg meg en samfunnsdebatt som tar
utgangspunkt i troverdige data, forskning og empiri. Hvis ikke blir det den som
skriker høyest og lengst som får gjennomslag, og det blir urettferdig enten
dette er menn eller kvinner.
For alt dette dere føler og tenker er lite verdt med mindre
det er informerte følelser og tanker.
Er vi helt ærlige med hva kvotering og likelønn innebærer,
så sier vi at det innebærer å tilordne rettigheter til stillinger og lønn
basert på kjønn. Uansett hvilket ord man bruker til å sminke det med er det ikke
til å komme fra at det er kjønnsdiskriminering.
Kjønnsdiskriminering er forbudt, et menneskerettsbrudd og
selvsagt like forkastelig uansett hvilket kjønn som rammes, og like forkastelig
som å diskriminere på grunnlag av rase, religion eller annen personlig egenskap.
For personen som får sine rettigheter og muligheter redusert som følge av sitt
kjønn oppleves det som et overgrep, noe det selvsagt også er.
Skal man på noe vis kunne berettige diskriminering moralsk,
må det være for å rette opp en eksisterende diskriminering den andre veien –
såkalt positiv diskriminering.
Det er for eksempel ikke like moralsk forkastelig å gi
afroamerikanere fra fattige områder i USA tilleggspoeng for å komme inn på universiteter,
siden de i egenskap av sitt sosiokulturelle oppvekstmiljø har hatt dårligere
forutsetninger for å kvalifisere til universitetsutdannelse enn den mer privilegerte hvite
majoritetsbefolkningen. Det handler om å veie opp for en dokumentert forskjell
i forutsetninger.
For norske kvinners vedkommende er ikke dette dokumentert.
For det første er det menn, ikke kvinner som dominerer de
negative sosiale statistikkene i Norge. Det er stor mannsdominans på bunnen i
så godt som samtlige negative sosiale statistikker, og på enkelte områder er
situasjonen dramatisk forverret for menn de siste 40-åra mens de har blitt
systematisk diskriminert.
Det er for eksempel å forvente en dramatisk negativ sosial
utvikling for menn på mange opmråder som følge av av 7 av 10 som nå fullfører
videregående er jenter og langt over 60 % av de som tar høyere utdanning er
jenter. Så sent som i 2004 var kjønnsfordelingen ved høyere utdanning lik.
I et samfunn som vårt, som i stor grad baserer seg på kunnskapsbasert
tjenesteyting og hvor landbruk, fiske, industri- og håndverkertjenester i stor
grad er faset ut eller utkonkurrert av utenlandsk arbeidskraft, vil menns
frafall fra utdanningen få dramatiske konsekvenser for dem selv og resten av
samfunnet i mange tiår fremover.
Kvinner er ikke underpriviligert i Norge.
Tvert imot viser det seg at desto bedre rettigheter kvinner
har, desto større blir kjønnsdelingen i arbeidslivet, og det er det kjønnsdelte
arbeidslivet som er forklaringen på lønnsgapet i Norge, og mye annet dere
definerer som kvinnesak.
Alt dette er relativt utførlig drøftet i
Likelønnskommisjonens utredning «Kjønn og lønn» fra 2008 (NOU 2008:6), og jeg
ønsker meg virkelig en debatt om disse tingene som tar utgangspunkt i
forskningen som blant annet fremkommer der.
Den viser for eksempel at vi HAR likelønn i Norge, og også
har hatt det de siste 30 åra. Lønnsgapet følger det kjønnsdelte arbeidslivet og
det kjønnsdelte arbeidslivet skyldes at kvinner velger bort mye jobb og høy
lønn for mindre jobb og mer fritid. Horisontalt velger de seg yrker med større
jobbsikkerhet, større fleksibilitet i arbeidstid og kortere arbeidstid, ofte i
offentlig sektor, og vertikalt velger de seg stillinger med mindre ansvar,
større fleksibilitet og kortere arbeidstid, ofte på ansatt- og mellomledernivå.
Det såkalte «glasstaket» skyldes etter alt å dømme manglende vilje til å
nedlegge den nødvendige arbeidsinnsatsen for å nå toppen.
«Likestillingsparadokset» er at de mest likestilte
samfunnene også har de mest kjønnsdelte arbeidslivene – altså at kvinner velger
annerledes enn menn når de står helt fritt til å velge.
Elefanten i rommet her er hvorfor kvinner velger så
annerledes enn menn, og der er nok kvinner og menns ulike forutsetninger for å skaffe
seg partner og stifte familie relativt avgjørende.
Ca. 87 % av kvinnene får i dag barn med ca. 74 % av mennene.
For 30 år siden fikk om lag 90 % av kvinnene barn med om lag 89 % av mennene,
og vi har altså sett en svært dramatisk nedgang i tallet på norske menn som
blir fedre. Mer enn en fordobling på 30 år, slik at hver fjerde mann nå ikke
har barn. En svært stor andel av den kvinnelige befolkningen får barn, og av
disse er det også svært mange som har det primære omsorgsansvaret for barna,
enten det skyldes at de er blant de 90 % av kvinner som får hovedomsorgen for
barna etter ett av de 50 % av etablerte forhold som ender i samlivsbrudd, også
det som regel initiert av kvinnen i forholdet, eller det er under samlivet med
en mann. Menn jobber mer, ikke mindre, etter at de har fått barn, og kvinner
jobber betraktelig mindre i småbarnsfasen.
Alt dette er det vanskelig å se at ikke kvinner selv bærer
et svært betydelig ansvar for. Det er kvinner som velger om, når og med hvem de
skal ha barn, og etter alt å dømme også svært mye annet i forbindelse med
familien, og de velger gjennomgående å få barn med menn med større sosioøkonomisk
status enn dem selv. De er hypergame. De velger menn etter inntjeningsevne, og
forventer også at menn tar seg av hoveddelen av inntjeningen mens de selv tar
seg av hoveddelen av omsorgsarbeidet.
Det er vel ikke veldig usannsynlig at alt dette med at langt
flere menn enn kvinner har langt større motivasjon og anledning til å jobbe mye
og tjene mye får som konsekvens at de også gjør nettopp det?
Det betyr vel også at menn opparbeider seg mye mer erfaring
på mange ulike områder i samfunnet, som i sin tur gjør at de blir mer kunnskapsrike
og nyttige å lytte til i en del sammenhenger, som vel er noe av årsaken til den
tendensen Eia peker på?
Lawrence Summers holdt en svært omstridt tale som rektor ved
Harvard hvor han tar opp noe av dette, og det er også diskutert blant annet av
Steven Pinker ved Harvard i etterkant. Noen linker til dette:
http://www.harvard.edu/president/speeches/summers_2005/nber.php
https://en.wikipedia.org/wiki/Lawrence_Summers
http://www.bing.com/videos/search?q=steven+pinker+science+of+gender&FORM=VIRE2#view=detail&mid=34716311BD71B8DC98BA34716311BD71B8DC98BA
Til slutt later det til at Invild mener seg urettferdig
behandlet fordi hun ikke har samme «klippekort i media» som Harald Eia. Det er
altså Haralds medlemskap i «gutteklubben grei» som gjør at det er han, og ikke
henne som blir invitert til Nytt på nytt?
Det at Harald Eia har holdt koken etter at han revolusjonerte
norsk humor med LilleLørdag i 1995, når Ingvild gikk i andre klasse på
barneskolen og lærte den lille gangetabellen, har ingenting med saken å gjøre?
Jeg bare spør.