“I would rather be a bad feminist than no feminist at all.” (Roxane Gay, Bad Feminist: Essays.)

2014 var et godt år for feminister. Et av høydepunktene for meg var essayet “Bad feminst”, og senere essaysamlingen med samme tittel. Gay evner å vise spenninger og motsetninger innad i feminismen som ingen andre. Ideer som før bare var vage skygger i min feministske underbevissthet får form og retning når jeg leser det hun skriver.

Hun er en “bad” feminist fordi hun elsker å danse til sanger med kvinnefiendtlige tekster, ikke har lyst til å lære mer om hvordan bilen hennes fungerer og elsker å kjøpe klær.

Forventninger

Et av de viktigste spørsmålene hun drøfter i essayet er våre forventinger til hva som er en god feminist, og hva som er god feminisme. Til tross for sitt forfatterskap og for at hun underviser i feministisk og skeiv teori forklarer Gay at hun ikke kan kalle seg feminist uten å sette adjektivet “bad” foran. Hun forklarer hvordan hun har et indre bilde av en perfekt feminist som ikke passer sammen med hvordan hun lever sitt liv. Hun er en “bad” feminist fordi hun elsker å danse til sanger med kvinnefiendtlige tekster, ikke har lyst til å lære mer om hvordan bilen hennes fungerer og elsker å kjøpe klær.

Jeg tror mange feminister kan kjenne seg igjen de mange interessante eksemplene Gay gir fra sitt eget liv. Eksemplene illusterer avstanden mellom hva hun mener er god feministisk praksis og hvordan hun velger å leve. Selv må jeg innrømme at jeg kjente meg særlig godt igjen når hun beskriver hvordan hun spiller dum i samtaler med håndtverkere og reparatører. Jeg er skyldig i det samme – rett og slett fordi det er effektivt. Det er utrolig hvor god stemning det blir når jeg smiler pent og “innrømmer” at jeg ikke vet så mye om tekniske ting.

Ekte feminist

Kanskje er det effektivt, men det gjør definitivt at jeg føler meg som en dårlig feminist. Til tross for at jeg lever opp til stereotypien på en SV-feminist, jeg jobber i offentlig sektor, har studert pedagogikk og drømmer om et varmere samfunn, et det nok av øyeblikk i mitt liv hvor jeg ikke lever opp til den feministiske standarden. Og da snakker jeg ikke bare om at jeg i likhet med Gay elsker å danse til musikk hvor teksten beskriver kvinner som forbruksvarer.

Det interessante er at uansett hvilken posisjon du inntar kan noen anklage deg for å ikke være en ekte feminist. Det gjelder enten du er for eller mot prostitusjon, jobber eller ikke jobber samtidig som du har små barn, blir toppleder eller forblir mellomleder.

Gay mener ikke at vi skal gi opp å bli de feministene vi tror vi kan bli, men peker på at vi kanskje har utviklet et litt for idealisert og stivt bilde av hva som er å være en “ekte feminst, på samme måte som vi har et stereotypt av hva det vil si å være “ekte mann” og “ekte kvinne”. Denne måten å tenke på dukker fort opp i debatten her hjemme også. Det interessante er at uansett hvilken posisjon du inntar kan noen anklage deg for å ikke være en ekte feminist. Det gjelder enten du er for eller mot prostitusjon, jobber eller ikke jobber samtidig som du har små barn, blir toppleder eller forblir mellomleder.

Dette bildet av hvordan en feminist må være er heller ikke noe vi feminister får lov til å definere alene. Noen av disse kravene faller på sin egen urimelighet. Kjetil Rolness sa i et intervju med Morgenbladet at feminister er altfor opptatt av å være sammen med noen som tjener godt. Logikken synes å være at heterofile feminister ikke er troverdige med mindre de sørger for å bli sammen med noen som tjener dårligere enn dem.

Idiotiske myter

Av og til kan det virke som trangen til å skrive om feminister i norske aviser er omvendt proposjonal med kunnskapen om feltet. Dette gjør det det vanskelig å bli kvitt gjenstridige myter. Det er foreksempel uklart om den mye omtalte BH-brenningen på søttitallet faktisk fant sted, eller om det bare er et mediapåfunn.

But I willingly give blowjobs!

Idiotiske myter som at feminister ikke liker å pynte seg, ikke liker sex eller alltid er sure er derfor en del av manges forestilling av en ekte feminist. Disse må derfor avkreftes igjen og igjen. Her starter vi feminister på minussida. Disse vrangforestillingene om feminismen former oss og bidrar til skape en feministrolle hvor vi alltid må starte med å bekrefte at vi liker sex, og at vi ikke hater menn, og at vi er opptatt av at alle skal ha det bra. Gay beskriver hvordan hennes første tanke når noen kalte eller kanskje heller beskyldte henne for å være feminist lenge var, “But I willingly give blowjobs!”.

Høye standarder

Essensialiseringen av hva det vi vil si å være en ekte feminist og mytene om hva feminismen egentlig er, setter til sammen en høy standard for hva som er god nok feminisme. Jeg mener det er god feministisk praksis å utfordre oss selv når vi ser at vi sementerer tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Men vi bør og ta høyde for at i denne sammenhengen er vi feminister metaforisk, og ofte bokstavelig talt, i sengs med fienden.

Uansett hvor mye vi skulle ønske at det ikke var slik har vi vokst opp og utviklet vår kjønnsidentitet innenfor det eksisterende kjønnsrollesystemet. Vi vet fra sosialpsykologien at kvinner som stiller tydelige krav blir oppfattet som mer aggressive enn menn som oppfører seg på samme måte. Uansett om samfunnet har utviklet seg i rasende fart opplever fremdeles de fleste som ikke følger det heteronormative mønsteret, sanksjoner og reaksjoner når de vil leve ut sin kjærlighet og kjønnsidentitet.

Vi må være ærlige med oss selv og akseptere at det å leve opp til det bildet vi har av den perfekte feminist faktisk kan innebære en kostnad vi ikke er villige til å betale. Jeg synes Gays sitt bidrag, forslaget om å sette adjektivet “Bad” foran feminist, gjør det lettere å akseptere at jeg ofte er milelangt fra å leve opp til mine feministiske ideal.

Heller dårlig feminist  enn ikke feminist

Selvfølgelig er det handlinger som er uforenelige med å være feminist, som jeg ikke vil godta uansett om jeg setter “bad” foran “feminist”. Jeg ønsker at vi fortsetter å stille høye krav til feminismen. Vi trenger foreksempel desperat en mer inkluderende feminisme, en feminisme som ikke har som hovedformål å støtte hvite heterofile majoritetsfeminister på bekostning av alle andre.

Feminismen er tross alt en bevegelse som har som mål å gjøre samfunnet bedre for kvinner, ikke en bevegelse for å gjøre kvinner bedre.

Men å kreve perfeksjon av hverandre, at vi alltid skal velge det feministiske valget i en kultur som belønner oss når vi velger det ufeministiske, er kanskje ikke realistisk. Feminismen er tross alt en bevegelse som har som mål å gjøre samfunnet bedre for kvinner, ikke en bevegelse for å gjøre kvinner bedre. Målet er at kvinner får bedre liv, ikke å transformere alle kvinner om til perfekte feminister.

Jeg er ikke like kul som Roxane Gay, så jeg vet ikke helt om jeg tør å kalle meg en “bad feminist”. Men jeg håper og tror at det går greit at jeg ikke er en perfekt feminist. Jeg vil heller være en dårlig feminist i en feministisk bevegelse som ikke er perfekt, enn å melde meg ut av kampen for et likestilt samfunn.

Klara Furuberg er kommunikasjonsrådgiver.

Forsidebildet er et skjermdump fra The Daily Dot.