Ingvild Reymert gir Harald Eias innlegg “Menn som elsker menn” karakteren to her på Maddam. Jeg synes det heller er debatten som står til stryk.

Av gjesteblogger Ingvild Skogvold.

Jeg leste Eias tekst og nikket gjenkjennende. Det Eia gjør er å ta kvinners fortellinger om å bli oversett på alvor. Jeg delte derfor innlegget på sosiale medier og så fram til en debatt om diskrimineringen mange kvinner opplever nesten daglig. Sånn gikk det ikke. Gjennomgangstonen fra feminister jeg vanligvis er enig med var at Eia sparket inn åpne dører, representerte et dårlig kvinnesyn og egentlig burde holdt tankene sine for seg selv.

Dette gjør meg både overrasket og skuffet. Jeg forstår ikke at det kan være noe annet enn positivt når en mann med makt bruker sin talestol til å si noe som er viktig og bra. Kvinner som forteller om å bli tilsidesatt og oversett av menn har til alle tider blitt møtt med påstander om at dette ikke skjer. En kan få inntrykk av at mange menn tror vi kvinner lider av en kollektiv paranoia. Så, endelig innrømmer en av mennene at vi har et poeng og at han er en del av problemet. Er ikke det viktig kanskje? Hvordan skal vi få bukt med maktstrukturene om vi ikke får etablert sannheten om at de faktisk finnes?

Kritikken mot Eia har kretset rundt noen hovedpoeng. Mange har blitt provosert av at Eia får oppmerksomhet for noe kvinner har visst og snakket om i mange tiår. Ja, selvfølgelig! Det er provoserende at vi lever i et samfunn hvor flere lytter når Eia sier at kvinner ikke blir tatt like mye på alvor enn når Marie Simonsen påpeker det samme. Men dette er vi smertelig klar over allerede, og det er noe vi kjemper for å endre.

Og ja, det hadde vært bedre om Eia hadde lest Berit Ås og skjønt seg på dette med hersketeknikker for tjue år siden. Men han sier faktisk noe viktig nå. Jeg tror ikke vi oppnår noe med å rope “velkommen etter” og snu ryggen til. For å få til endring er det ingen ulempe å ha noen av de mektige mennene med på laget. Derfor er det viktig at nettopp personer som Eia snakker om at denne type skjult diskriminering finnes.

At et kjent budskap kommer fra en uventet avsender vil selvsagt føre til oppmerksomhet. Mekanismen er ansett som et viktig nyhetskriterium. Jeg jobber med Palestina-saken til daglig. Uten sammenligning for øvrig, vet jeg at det skaper mer oppmerksomhet når en israelsk organisasjon eller person sier noe som kritikere av Israel har sagt i åresvis. For å ta en mindre dramatisk sammenlingning: Når oljeanalytiker Thina Saltvedt tar til orde for satsing på fornybar energi rydder mediene plass for henne. Hadde det kommet fra WWF-leder Nina Jensen, ville det ikke blitt en notis en gang.

Jeg velger å lese Eias innlegg som et tegn på at feminismen er i ferd med å vinne terreng. Da er det direkte ustrategisk å henge seg opp i at Eia burde sagt dette tidligere, eller avvise det han sier fordi mange kvinner har ment det før. Sånn er samfunnsdebatten. Budskapets innhold og avsender danner til sammen bildet av det helhetlige budskapet.

Jeg har sett noen ta til orde for at vi ikke bør dele innlegget til Eia fordi han er en mann med makt, og mer ros og oppmerksomhet til menn med makt vil bare forsterke problemet. Julie Støp Husby skriver i et mye delt blogginnlegg:

Det var derfor jeg ikke delte kronikken din, Harald; fordi det føles som at jeg da ville gi deg mer av den definisjonsmakten du, gjennom teksten din, poengterer at menn har så mye mer av en kvinner.

Alle må selvsagt få gjøre sine vurderinger av hva de deler og ikke. Men jeg synes vi feminister gjør ting unødvendig vanskelig for oss selv med denne type argumentasjon. Det viktigste er at innlegget kan gagne likestillingssaken, ikke om hvorvidt debatten pleier Eias ego. Og med denne begrunnelsen kan en jo egentlig ikke dele innlegg fra noen menn. I hvert fall ikke menn med makt.

Mange har sagt at Eia er kjip som ikke tar kvinner på alvor. Å bli forbanna på Eia fordi han innrømmer at han heller vil ha ros av menn enn kvinner er å skyte budbringeren. Hovedproblemet er de mennene som fortsetter å nekte for at kvinner ofte opplever denne type diskriminering.

Det innspillet jeg er mest enig i er at Eia ikke kommer med forslag til hva vi kan gjøre med problemet. Svakheten med Eias innlegg er at han beskriver et problem uten å komme med forslag på løsninger på hvordan vi kan få flere menn til å ta kvinner like mye på alvor som menn. Dette var Reymerts begrunnelse for å gi Eias innlegg karakter to. Om det skal være et krav at en må komme med løsninger hver gang en påpeker et problem er det nok mange tekster her på Maddam som ville lidd samme terningkast-skjebne. Det at han ikke kommer med hele løsningen på problemet i et kort innlegg på Ytring er selvsagt ikke grunn nok til å avvise det han sier. Vi bør heller sørge for at debatten i etterkant handler om nettopp hvordan vi skal gjøre noe med problemet.

Vi trenger alle med på laget for å få et mer likestilt samfunn, også “homososiale” menn som Eia. I stedet for å kritisere Eias utspill bør vi bruke tida på å diskutere hvordan vi kan få et samfunn hvor kvinners meninger, musikksmak og intellektuelle resonnementer møtes med like mye interesse som menns. En god start kan være at vi ikke tar på oss krigshjelmen og hopper ned i skyttergrava så snart Harald Eia åpner munnen.

Ingvild Skogvold er feminist og sosialist og for tiden i mammapermisjon. Jobber til vanlig hos Norsk Folkehjelp.

Bilde: IMG_4603 av Brian K YYZ (CC BY-NC-ND 2.0).