Bildet er tatt fra Jörgen Nybrolin sin flickr-konto (CC BY-NC-ND 2.0)

Helt fra 1960-tallet og fram til i dag har sentrale myndigheters løsning på kvinners situasjon i distrikts-Norge vært å kaste småpenger på problemet i form av «kvinnerettede tiltak». Man kan lure på om disse tiltakene i det hele tatt har vært for kvinnenes skyld, eller om de ble igangsatt for at de sentrale politikerne, i all hovedsak menn, skulle kunne si at de hadde gjort noe for kvinnene.

Too little, too late

«Kvinnemillionen» fra Distriktenes Utbyggingsfond i 1985 skulle bidra til at det ble etablert kvinnearbeidsplasser i distriktene.
I Ann Therese Lotheringtons doktorgradsavhandling fra 2002 er det mye som tyder på at kvinnerettede tiltak over lang tid ble møtt med motstand i departementene som jobbet med distriktsutvikling.

Til tross for fine ord i stortingsmeldinger og diverse prosjekter har ikke forholdene bedret seg for kvinnene i distrikts-Norge, snarere tvert imot.

Tiltakene kom derfor ikke i gang før kvinners fraflytting var blitt et så stort problem at også de mannsdominerte arbeidsplassene var truet.
Ut over 1990-tallet fulgte man opp med prosjekter og tiltak på løpende bånd. I 1995 leverte Kvinneuniversitetet Nord en rapport på oppdrag fra Miljøverndepartementet som oppsummerte arbeidet og de ulike tiltakene på dette feltet. Pettersen skriver i rapporten:

… Samtidig er erfaringene fra en rekke kvinneprosjekter at det ofte er vanskelig å videreføre arbeidet og kunnskapen i den ordinære virksomheten når prosjektet er over, nettopp fordi det har foregått på “siden” av organisasjonen. Erfaringene fra prosjektet blir dermed ikke overført til organisasjonen. En annen fare ved prosjektarbeid er at organisasjonen som helhet “overlater” utviklingsarbeidet til prosjektet.

En tydelig prioritering

Til tross for fine ord i stortingsmeldinger og diverse prosjekter har ikke forholdene bedret seg for kvinnene i distrikts-Norge, snarere tvert imot. Sentralisering av kunnskapsbaserte arbeidsplasser i og rundt de store byene har skutt fart under den borgerlige regjeringen. Når man samtidig ser at kvinner tar mer høyere utdanning så er det innlysende at disse kvinnene vil bosette seg der de har jobb.

Listhaugs landbrukspolitikk sender også et tydelig signal til kvinnene. En satsing på større bruk er en satsing på heltidsbøndene, i stor grad menn.

Hvis man så ser på hvor det kuttes og flyttes når det er smått med penger, er også signalene til kvinnene helt tydelige: fødestuer stenges, reisetiden til nærmeste sykehus blir lengre, avstandene til nærmeste krisesenter øker, og det blir færre barnehus og voldtektsmottak jo lengre unna Oslo-gryta du kommer.

Listhaugs landbrukspolitikk sender også et tydelig signal til kvinnene. En satsing på større bruk er en satsing på heltidsbøndene, i stor grad menn. Kvinnene drifter gjerne mindre bruk, parallelt med andre yrker, ofte innenfor helse- og omsorgssektoren eller skole og barnehage. I landbruket ser vi også at en høy andel kvinner sier fra seg odelsretten, men det later ikke til at landbruksdepartementet eller landbruksorganisasjonene er interessert i å finne ut hvorfor.

Forsøkene på rekruttering av kvinner til fiskerinæringen har fokusert ensidig på å få flere kvinner ut på havet, uten de helt store resultatene. Samtidig har man ignorert den skjeve kjønnsbalansen i fiskeforedlingsindustrien. På «fileten» er det et overveldende flertall av kvinner som jobber. Er dette uproblematisk?

Slike prioriteringer viser at vi enda ikke har lyktes med å endre tankesett slik at kvinneperspektivet ivaretas når man jobber med distriktspolitikk i staten, fylkeskommunene og kommunene. De fleste prosjektene har gitt noen resultater i prosjektperioden og en viss tid etterpå, men uten å integrere kvinneperspektivet i organisasjonene oppnår vi ikke reell og varig endring.

Uten kvinnene dør distriktene …

… men i dag risikerer kvinnene å dø i distriktene:
Hvis du bor på Træna på Helgeland, er kortest mulige reisetid til nærmeste krisesenter 5,5 timer, forutsatt at du rekker hurtigbåten kl.06:30 på morgenen. Skulle du ha beskyttelsesbehov senere på dagen må du påregne å bruke mellom 6,5 og 8 timer. Dersom du bor i bygda Dagali i Buskerud kan du sykle til krisesenteret på Gol og allikevel ha ca. en halvtime kortere reisetid.

Etter at Lofotens eget krisesenter ble lagt ned, rapporteres det at færre kvinner fra Lofoten benytter seg av krisesentertilbudet. Har mennene i Lofoten på magisk vis blitt mindre voldelige som følge av et kommunestyrevedtak?

Vestvågøy kommune i Lofoten vedtok nylig at de voldsutsatte kvinnene i deres region skulle reise til krisesenteret på Sortland i Vesterålen. For de med lengst reisevei ligger dette krisesenteret fire timers kjøring unna. Etter at Lofotens eget krisesenter ble lagt ned, rapporteres det at færre kvinner fra Lofoten benytter seg av krisesentertilbudet. Har mennene i Lofoten på magisk vis blitt mindre voldelige som følge av et kommunestyrevedtak? Svaret er selvfølgelig nei. Kommunens prioriteringer gjør det vanskeligere for kvinner å søke hjelp. I 2013 ble 12 kvinner i Norge drept av sin partner.

Kommunene er per i dag bare pliktig å være tilknyttet et krisesenter – loven sier ingenting om maksimal reiseavstand. Jeg vil påstå at det er behov for en lovendring snarest.

Skal vi unngå at liv går tapt i distrikts-Norge, må vi slutte å kaste småpenger på problemene og begynne å tenke nytt. Vi må ha kvinneperspektivet og de store avstandene med oss i alle planprosesser. Sentrale myndigheter bør dra på besøk og teste ut reiserutene en voldsutsatt kvinne på Træna eller i Lofoten må følge for å søke hjelp.

Med hensyn til voldtektsmottak og barnehus er avstandene enda større. Det er ikke hensiktsmessig å ha slike mottak på alle tettsteder i Norge, og da må vi tenke annerledes. Kanskje vi kan etablere små, ambulerende team i distrikts-Norge, som kan rykke ut og dekke det akutte behovet i slike saker, før offeret overføres til nærmeste kompetansesenter for videre hjelp og behandling?

Vi bor i et langstrakt land og løsningene som fungerer i de større byene fungerer ikke nødvendigvis i distriktene. Vi har behov for en feministisk distriktspolitikk der helhet og sammenheng tas hensyn til i alle planprosesser. Vi trenger ikke flere prosjekter – vi trenger en endring av politikken som gir konkrete resultater.

Åshild Pettersen er medlem av SVs kvinnepolitiske utvalg. Fra og med i dag er hun også varaordfører i Vefsn kommune.