Den norske punken kommer i kronikkform

To år har gått siden vi fikk ny regjering. En regjering som burde ha blåst liv i punken samme måned som regjeringsskiftet. Likevel, artistene uteblir, mens de ligger marinert i petroleumsstipender.

«Den engasjerte artisten er en utdøende rase», skrev Marius Asp i en NRK-kommentar om norske artister og Statoil-stipendet i 2013, da vokalist og nåværende redaktør i tidsskriftet Fanfare, Synne Øverland Knutsen, valgte å slutte i Team Me fordi bandet søkte om stipendet. Lite har forandret seg siden da. Sist gang noen ble kalt punk i den norske musikkoffentligheten, var det Susanne Sundfør, i en kommentar av Audun Vinger i Dagbladet 2012: «(…) fordi hun er villig til å risikere noe». Men risikerer hun noe i det hele tatt? Flere norske artister har engasjert seg rundt oljeboringa i Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er ikke punk, det er safe play. «LoVeSe» ble freda, selv med Frp i regjering.

Norske artister er ledet av drømmefangere, instagramkontoer og «Sky is the limit».

Selv de gamle punkerne er blitt reaksjonære. The Aller Værstes Sverre Knudsen synes fortsatt at testososialisme er revolusjonært og lar seg skremme av trillegruppene til Audun Lysbakken i et intervju i Klassekampen fredag, dog sier Knudsen: «det er så corny at det nesten er kult». La én ting være klinkende klart: Trillegrupper for menn er mer punk enn sosialisme på testokur, men, jeg trodde vi hadde kommet dithen at trillegrupper for menn var vanlig? Meanwhile i Hordaland: Den gamle Bergenspunken er blitt ordfører for Ap og går til sengs med KrF. KrF!

Norske artister er ledet av drømmefangere, instagramkontoer og «Sky is the limit». Hvor ble det av viljen til å gjøre opprør og risikere noe? Slik som det ser ut nå, risikerer de mer ved å sitte i stille i kulturbåten som blir mindre og mindre.

Kuuk har blitt et elsk/hat-prosjekt. Det er nettopp det som er punken. De rokker ved det etablerte, og de gjør det upolert og uskolert.

Ikke rart landets feminister nærmest ukritisk har omfavnet bandet Kuuk. Poenget med punken i utgangspunktet var protest, deretter musikk (ironisk nok er det mer av Kuuk på Dagbladet enn det er på Soundcloud). Kuuk har blitt et elsk/hat-prosjekt. Det er nettopp det som er punken. De rokker ved det etablerte, og de gjør det upolert og uskolert.

Poenget med ytringsfriheten er at man skal kunne kritisere makta uten fare for represalier. Det er tilrettelagt for protestkultur.

Så hva er artistene redde for? Å ikke selge plater? Kjære artister, dere selger ikke plater fra før av. Er de redde for å ikke bli booka på festival? Kjære artister, festivalene dere ønsker å bli booka til forsvinner mens dere søker stipend fra Sparebank1 og drømmer om bransjefest på South By South West. Protesten skrikes etter.

Sist gang jeg hørte noe som lignet antiestablissment i Norge, var det Simonsens raljering med den nye Tesla-kjørende overklassen med millionhytter på Hafjell.

Noen gamle svenske punkere spurte meg om vi hadde punk i Norge forleden. «Jo da, vi har punk. Den bare kommer i kronikkform», svarte jeg. «Det nærmeste vi kommer et punkband i Norge er Dagbladets Marie Simonsen». For sist gang jeg hørte noe som lignet antiestablissment i Norge, var det Simonsens raljering med den nye Tesla-kjørende overklassen med millionhytter på Hafjell. Eller da Kvinnefrontens Tina Skotnes tegna en kuk på Amnesty-logoen etter Amnestys nei til sexkjøploven. Kan noen legge på noen riff til dette?

Kuken over menneskerettighetene!

Om vi har punk i Norge, så er den vaginal. KUUK ønsker likestilling, men det gjør de ikke ved å be pent. De krever blowjobs av gutta, selv under den blodige uka i måneden.

Når forfatter Katrine Aspaas hevder at «Rosa er den nye punken» og tror at vi kan oppnå verdensfred ved hjelp av raushet og delingsøkonomi, blir det feil. Det kan vi overlate til rosabloggere og bedriftsledere. Det er ikke punk, det er post punk. Det nyetablerte feministpartiet F! går ikke rundt og koser seg med likestilling. F! er ikke bare feminister som har bestemt seg for at «de kan», partiet viser også et politikerforakt i det de består av aktivister uansett tidligere partitilhørighet. De bestemte seg for å gjøre det selv. De er forbanna. Det er dessverre nemlig etablert i samfunnet at kvinner ikke skal ha de samme rettighetene som menn. Noen har visst glemt at det ikke er greit.

Om vi har punk i Norge, så er den vaginal.

Men, kanskje er ikke dette bare et norsk fenomen. Den moderne Victor Yara er en blogger ved navn Raif Badawi. Han mottar piskeslag for sine tekster i Saudi-Arabia, som Yara ble klippet fingrene av for sine låter i Chile. Kanskje er det kronikkforfattere og bloggere som er punken. Vi får sette vår lit til Sophie Elise Isachsen. Gi meg flere radikaliserte rosabloggere.

På radioen spilles «I’m in love with the co-co» med O.T. Genasis. Redd meg fra denne nihilistiske tvangstrøya. Gi meg The Marie Simonsens. Eller Maja Rattkjelke. Menskopp. Eller Morrabrød På Civitafrokost.

Bilde 1: Tatt av punkeren Madeleine Schultz på ferie i Kjøbenhavn

Bilde 2: Amnestylogo pyntet på av Kvinnefronten

Bilde 3: Tatt selv av vegg på Grünerløkka

Denne teksten ble originalt publisert i Klassekampens spalte «Feminist Javisst» mandag 19. oktober.