Ein av dei vanlegaste årsakene til depresjon er at forteljingane i eins eige liv kjennest utilstrekkelige. At ein ikkje får ting til å henge saman. Og det trur eg litt på . At det er vår indre historie som gir oss ei kjensle av at vi lever i ei verd som har mål og meining. “Personar du kanskje kjenner” er vel verdt å bruke noen høstkvelder på. Romanen kretser rundt spørsmål om forholdet til en signifikant annen på ulike måter.

Synnøve Macody Lund har denne høsten debutert som forfatter med boken “Personar du kanskje kjenner”.  Jeg ble først oppmersom på boken etter at Gerd Elin Stava Sandve i Dagsavisen startet anmeldelsen med å referere til forfatteren som “hun pene, langbeinte, sikkert litt dumme blondinen fra TV”. Riktignok refererer hun til dette som andres fordommer, men det var tilstrekkelig lite PK til at jeg fattet interesse for forfatterskapet.

Men for å ta det først. Forfatteren er altså hun som spiller Diana Brown i Hodejegerne, aka eksen til Aksel i serien Frikjent. Før hun ble skuespiller var hun først og fremst journalist, og hun har også en litteraturutdannelse.

Deler av boken er bygget rundt jeg-personen Synnøve og hennes forhold til sin far. Han bor på Stord og har hatt slag – i likhet med faren til forfatteren. Romanen er delvis selvbiografisk, uten at leseren får vite hvilke deler som er det. Samtidig er boken også bygget rundt tre historier om kvinner – i ulike situasjoner men med det til felles at de har et de har et forhold til en eller flere som preger livet deres. Anna har delt omsorg for to barn, generelt et komplisert forhold til menn og spesielt et komplisert forhold til barnas far. Live er skuespiller og lever i et forhold som ikke virker hverken særlig bra eller lystig. Mari er student i litteraturvitenskap og har et forhold til sin veileder.

Synnøve feirer jul alene med faren. Forholdet mellom dem er vakkert skildret. Det er likevel en veldig annerledes historien enn den skrives frem om de tre kvinnene og utviklingen i deres liv. Historien om far og datter virker både mer gjennomarbeidet, målrettet og inderlig enn resten av boken. Samtidig er det et bedre driv og mer spenning knyttet til hva som skjer med Anna, Live og Mari.Kanskje er det meningen å lese alle disse kvinnene som en – det var i hvertfall noe som slo meg utover i boken, særlig fordi det eksplisitt trekkes en linje mellom Anne og Synnøve. Er Mari og Live en ung Synnøve? Og hva med tvillingparet Eva og Eskild, som de alle skal treffe på, bidrar til at dette er en bok med god fremdrift. Disse karakterene fremstår nettopp som tvillingpar – men jeg har også lurt på om de snarere representerer en type mennesker – kanskje de også delvis er samme person?

Romanen presenterer på mange måter noen kjønnsstereotypier. Samtidig er det også, særlig gjennom vektleggingen og drøftingen i oppgaven til Mari og hennes lesing av Virginia Woolfs Orlando, noe som utfordrer synet på kjønn.

Boken hadde vært enda bedre om noen av valgene hadde blitt tatt helt ut. Koblingene mellom historiene til Anna, Mari og Live er ikke alltid like elegant, og forholdet til fortellingen om Synnøve mangler, som som gjør at boken fremstår som lite helhetlig. Foholdet mellom far og datter kunne vært en bok – og historiene om Anna, Live og Mari kunne vært en annen. Begge ville stått seg gått, men hvorfor de er skrevet sammen forblir uklart. Det er også rent språklig noen skiller i boken, som skiller historien om Synnøve og faren fra de andre. En sekvens fra faren var ung er nydelig skrevet – men får nesten resten av boken til å virke platt, til tross for at det ikke er dårlig skrevet. Det er også noen setninger og lek med ord som er elegant gjort, men når dette kommer i usystematiske drypp, tas ikke potensiale i dette helt ut. Det er også endel referanser til både litteratur og litt andre ting her, dette er også lite systematisk.

Min forventning om spennende historier om kvinner ble delvis oppfylt, selv om forholdet mellom far og datter kanskje er det som i størst grad preger boken. Til neste bok håper jeg forfatteren tar noen flere valg og holder de gjennom hele fortellingen. Og jeg håper det blir en ny bok der temaer om kvinner og maktforhold skrives like vakkert som det skrives spennende.

Bildene er bruk med tillatelse fra forlaget. Bildet av Synnøve Macody Lund er tatt av Carl Christian Raabe.