Kjært barn har mange navn

Det kvinnelige kjønnsorganet. Det lille området som utgjør ytterst få prosent av vår totale kroppsoverflate, finnes det andre steder på kroppen som er så ladet? Tror ikke det.
Veldig tidlig lærer man seg at dette er noe aller høyst unøytralt. Å få definere sin egen kropp selv og hva man eventuelt synes om den er helt uaktuelt. Vi lærer oss at kjønnsorganet helst ikke skal synes, prates om og – for guds skyld – ikke tas på blant folk! Barbie sin nøytrale glatte plastoverflate satte den rette tonen for de av oss som vokste opp på 80-tallet (hennes kar Ken var for all del ganske glatt, men fikk i alle fall en liten krumning).

ALT ANNET ENN NØYTRALT
Når vi begynner tenårene lades det enda mer. Fitta kan være farlig, sexy, ekkel, nøytral, skamfull – og man kan vel si – ganske gøy å ha å gjøre med. Problemet er at i de aller fleste tilfeller så er det ikke oss selv som får bestemme hvilken kategori den får falle inn under. Det får vi lære oss av andre: Skolen, de voksne, populærkulturen og ikke minst av hverandre.

Fitta har blitt noe som kan sammenlignes med kroppens Voldemort, «Hen-Hvis-Navn-Må-Være-Unevnt”, den får liksom aldri bli kallet for det den faktisk er. Gjerne navn som minner om søte dyr, bakverk eller ordentlig grove saker, men nesten aldri noe nøytralt.

Jeg husker for eksempel hvor mange unge gutter (som antakeligvis var mange år unna eventuell heteroseksuell nærkontakt) som kunne sitte på en shabby fest som man var på og prate høyt om at «uuuæææh det lukter fiiisk» eller når både gutter og jenter kaller hverandre for det ikke så helt fantastiske skjellsordet «jævla fitte». For å ikke nevne alle gangene jeg har hørt folk, både unge og voksne, prate om hvor stygg fitta er, eller hvor rar den ser ut. Eller pornobildene som trykkes rett opp i ansiktet uten at man ber om det (og jeg som bare ville streame det nyeste avsnittet av Walking Dead). Jeg tror at få av oss har en gang vært i nærheten av en sånn super-zooming av oss selv, delvis fordi det ikke er oppmuntret å titte nærmere, men også fordi fysikken setter grenser for mulige vinkler. Dette er ikke enkle greier å forholde seg til, spesielt ikke som unge kvinne med en kropp som kan kjennes fremmed og i full forandring.

Jeg husker tiden på videregående. Hvor utrolig morsomt det kunne være med peniser, gutter som tok den fram på fest og gjorde partytricks. Hvordan noen tok kameraet mitt og tok bilde av penisen sin uten at jeg så det. Kan ikke huske et eneste kvinnelig kjønnsorgan som har utført tricks på fester, tatt selfier eller klasket noen på ryggen med et “hø hø”. Jeg forsøker ikke å oppfordre til en allmenn “kjønnsbilder til alle” – kampanje. Jeg syns det er god skikk og bruk å overhodet ikke tvinge kjønnsorganet sitt på noen, men det sier jo noe om hvor forskjellig ladet kroppene våre er.

At ingen jeg kjenner har enten funnet en mystisk hinne, mistet spesielt mye blod ved sexdebuten eller opplevd “one’s first time” på sykkelsetet, var ikke noe vi noensinne pratet om med hverandre.

ALT ANNET ENN NORMAL
Iblant kan jeg tenke at «det er nok bedre for tenåringer i dag, de snakker nok på en annen måte, skolen er bedre nå», men så kommer jeg på det ikke helt uvanlige inngrepet av å operere bort de indre kjønnsleppene. Jeg leser en kald annonse på Akademikliniken.no:

“Mange kvinner plages av uregelmessigheter i kjønnsleppenes utseende. Vanligst er store indre kjønnslepper. Hvis de henger langt nedenfor de ytre, kan de utsettes for skader på grunn av oppskrapning. De kan også gi et estetisk mindre tiltalende inntrykk. Dette kan man korrigere gjennom å redusere størrelsen på de indre kjønnsleppenes størrelse.”

Som om det var hvilket som helst inngrep liksom, inn på konsultasjon og – swisj – et nytt pent Barbie-kjønn. Disse operasjonene har økt, og fremfor alt hos unge kvinner mellom 18- 30 år. Jeg innser at det fins de som faktisk har problemer og at det er helt fint at man kan få hjelp, men jeg har vanskelig for å tro at det helt plutselig har blitt et skred av oppskrapte kjønnslepper som må bli fjernet. I boken Kunskapens frukt skriver serietegneren og feministen Liv Strömquist om hvordan kvinners kjønnsorgan systematisk avbildes og omtales som glatte, jevne og nøytrale. Vi mates med et bilde av hvordan vi «skal» se ut og når vi senere ikke kan leve opp til det i virkeligheten, kjenner mange kvinner at de er unormale og feilskapte.

Kan ikke huske et eneste kvinnelig kjønnsorgan som har utført tricks på fester, tatt selfier eller klasket noen på ryggen med et “hø hø”

Denne totale uvitenheten og mytebyggingen omkring kvinners kropper bare fortsetter. Det var ikke før på slutten av 90-tallet da urologen Helen O’Conell oppdaget at klitoris er et 7-10 cm langt organ med nerveender som forgrener seg over store områder av kroppen. Men jeg hører fortsatt ikke så sjeldent at den snakkes om som en slags magisk knapp.

Satanisk geit?

JAKTEN PÅ DEN FORSVUNNEDE HINNEN
Akkurat nå virvler klippet Myten om mödomshinnan fra svenske TV4 omkring på sosiale medier. Den handler om at den så kalte jomfruhinnen faktisk ikke finnes i virkeligheten, men at myten i aller høyeste grad lever og blomstrer. Det var ikke før sent i tenårene før jeg lærte meg dette, jeg skylder på sen feministisk oppvåkning og meget dårlig undervisning under skoletiden. Om jeg ikke husker feil så lærte vi oss til og med på biologitimen i ungdomskolen om denne mystiske hinnen som skulle sitte som en slags beskyttende plastfolie (det var sånn som jeg så det framfor meg i hvert fall) og når den til slutt “sprakk” under sex kunne det komme blod, men kanskje også under en sykkeltur eller om du ramlet i løpet av en for vill lek.

Vi mates med et bilde av hvordan vi «skal» se ut og når vi senere ikke kan leve opp til det i virkeligheten, kjenner mange kvinner at de er unormale og feilskapte.

At ingen jeg kjenner har enten funnet en mystisk hinne, mistet spesielt mye blod ved sexdebuten eller opplevd “one’s first time” på sykkelsetet, var ikke noe vi noensinne pratet om med hverandre. Når jeg titter tilbake nå er det enkelt å skake på hodet og le av hvor tragisk det er, men det finnes jo noe veldig mørkt som ligger bak der og lurer, for det handler jo om makt. Og kontroll. Gamle forestillinger om at man kan se om en kvinne er jomfru eller ikke.

BLOMSTER OCH BOLLER
Fitta har blitt noe som kan sammenlignes med kroppens Voldemort, “Hen-Hvis-Navn-Må-Være-Unevnt”, den får liksom aldri bli kallet for det den faktisk er. Gjerne navn som minner om søte dyr, bakverk eller ordentlig grove saker, men nesten aldri noe nøytralt. Underliv anvender man hos doktoren, men det ordet lukter liksom antibac og kalde instrumenter. Denne viljen til å ikke ville prate klart viser seg også ikke minst i infobrosjyrer, reklamer (hei blå mens) eller artikler om ulike temaer som har med fitta og ofte illustreres det med vakre, myke bilder av tulipaner, liljer og diverse blomsterblad i svarthvitt. Jeg har vanskelig for å se likheter mellom botanikk og den kliniske avbildet trekantede vaginaen med eggledere som jeg personlig alltid har synes ser ut som en satanisk geit.

OPPLYS, HØYT OG TYDELIG
Det har blitt bedre siden jeg fikk mitt alt-annet-enn-oppdaterte skolegang (håper jeg), fler prater åpent om det her og det finnes flere kanaler der man kan finne informasjon. Samtidig er det tydelig at fitta er ladet med oppfatninger om hva den får være og ikke være, hvordan den skal se ut og ikke se ut og det finnes fortsatt masse feilinformasjon som svever omkring der ut. Tenk derfor på dette:

• Om du har barn, søsken eller selv går på skolen – krev oppdatert opplæring
• Om du hører at folk sprer videre ikke-fakta om hinner, knapper og annet rart – gjerne opplys, høyt og tydelig.
• Om du har bekjente og venner som er litt uptight, hvorfor ikke inspireres til et partytriks av superhelten Sarah Silverman?

Bild: Orchid, Alias 0591, (CC BY 2.0)