Noen vil sikkert reagere på tittelen og tenke at dette har de lest før. Ta det med ro, dette er ikke en tekst om hvor synd det er på mannlige feminister.

Dette er en tekst om noen av grunnene til at mannlige feminister ikke er den nyttige gruppen vi burde være. Og forhåpentligvis om hva vi sammen kan gjøre med det. Dette handler mye om at vi har mannlige privilegier. Og selv om vi jobber mot dem har vi blitt vant til dem, ser dem ikke og ser ikke hvordan de hindrer oss i å være gode feminister.

Mannlige feminister har funnes lenge, men det er noen ganger vanskelig å se det store bidraget de som gruppe har kommet med til kvinnekampen. I norsk feministisk historie er det faktisk langt lettere å få øye på hva kvinnebevegelsen har gjort for menn enn hva menn har gjort for kvinnekampen. Dette må vi få en slutt på. Hva må til?

Mye av dette handler om hva vi som menn kan og skal gjøre sjøl. Det er likevel verdt å spandere noen tanker på hva alle kan bidra med for å få tydeligere mannlige feministiske stemmer.

Fake it till you make it

Det er ingen tvil om at menn kommer for lett unna med å kalle seg feminister noen ganger. Og dette fører naturlig nok til reaksjoner. Noen ganger er disse reaksjonene etter min mening lite konstruktive. Du skal ikke lete særlig lenge før du finner stemmer som med stor autoritet hevder enten at menn ikke kan kalle seg feminister eller at de trenger en kvinnes godkjenning for å gjøre det.

Jeg skjønner det kan noen ganger føles som noen tar en merkelapp som ikke tilhører dem for å oppnå noe. Dette er alltid provoserende. Istedenfor å nekte for andres selvforståelse kan det være en god idé å bygge på den. I steden for å nekte mannen merkelappen «feminist» kan det være en god idé å peke på at merkelappen og deler av oppførselen hans ikke henger sammen. Og at han bør gjøre noe med det. Sjansen for å få en bedre mann ut av prosessen er langt større enn om du fornekter selvforståelsen hans.

Det å se egne privilegier og andres undertrykkelse er faktisk en veldig vanskelig øvelse, og vi trenger all den hjelpa vi kan få.

Og for å være helt klar: det å kalle menn dårlige feminister er alltid helt greit. Spesielt hvis de er det. Og særlig hvis du kan peke på hvorfor. Det leder oss over på:

Trenger hjelp for å være gode feminister

Skal vi la menn være feminister er det også viktig at vi erkjenner at vi menn starter med veldig store handicap som feminister. Særlig hvite, heterofile cis-menn som vil være på toppen av de fleste hierarkiene. Vi har ikke de samme opplevelsene. Vi har vokst opp på toppen av patriarkatet. Og vi har stort sett blitt lært opp til at dette er selvfølgelig. Det å se egne privilegier og andres undertrykkelse er faktisk en veldig vanskelig øvelse, og vi trenger all den hjelpa vi kan få.

Vi menn må erkjenne at vi trenger denne hjelpa, og oppsøke den og ta den imot når vi får den, men kvinner trenger også å være villig til å yte den.

Noen ganger er den hjelpa en vennlig hånd å holde i og en tålmodig forklaring, andre ganger er den beste hjelpa en naturlig, ærlig reaksjon på idiotien vår, og en verbal smekk. En av grunnene til at jeg likte #jegharopplevd utrolig godt var at dette var en kampanje som inneholdt alle element av dette. Og jeg håper og tror at den nytta. Ikke bare for å gi kvinner en stemme til å fortelle historier samfunnet har bedt dem undertrykke, men også for menn til å se at de historiene er viktige å høre på.

Ikke alt kan være personlig ansvar – men det å gjøre noe er det

Som feministisk mann føler jeg ofte en bryting mellom min egen feminisme og mine egne mannlige privilegier. For eksempel: Jeg er lært opp til å ta plass. Jeg vet at kvinner har blitt lært opp til å ta mindre plass, og at jeg tar plass kan være med på å sørge for at stemmene deres ikke høres.

Likevel må vi feministiske menn finne en balanse mellom å slå et slag for feminismen, og å slippe til kvinner.

Én løsning på dette dilemmaet er å holde munn. Tre tilbake. Problemet med å gjøre dette er at jeg vet at flertallet av menn ikke er gode feminister. Flertallet vil nok ikke en gang kalle seg feminst. Ved å tre tilbake sorterer jeg hvilke mannlige stemmer som slipper til. For meg er ikke dette en løsning. For å sitere Martin Luther King: I have tried to make clear that it is wrong to use immoral means to attain moral ends. But now I must affirm that it is just as wrong, or perhaps even more so, to use moral means to preserve immoral ends. I kampen mellom feminismen og patriarkatet som verdensorden vil det å sitte på gjerdet alltid være å slå et slag for patriarkatet. Selv om jeg må være forberedt på å gi slipp på mine mannlige privilegier må jeg også være forberedt på å bruke dem som et verktøy. Når dette kan gjøres uten for store utilsiktede skadevirkninger.

Likevel må vi feministiske menn finne en balanse mellom å slå et slag for feminismen, og å slippe til kvinner. Og vi vil trå feil – men det er bedre å trå feil noen ganger enn å ikke legge ut på turen. Særlig hvis det finnes vennlige mennesker som kan hjelpe oss inn på stien igjen.

Den kjedelige slutten: Organisering

Det finnes ingen organisering for mannlige feminister i Norge. Dessverre ser vi en økende organisert antifeminstisk bevegelse. Barne, likestillings- og inkluderingsdepartementets siste høring om endringer i barneloven viser en del av grupperingene som finnes der ute. For de som ikke kjenner dem vil jeg anbefale å lese høringsuttalelsene til organisasjoner/grupperinger som maskulinist.no, Mannsforum og Sosialliberal pappagruppe. Dette er organisasjoner som blir hørt på av myndighetene i dagens Norge. De fornuftige motstemmene er ofte organisasjoner som enten ikke er demokratisk åpne for menn eller med veldig begrensa mannlig deltagelse.

Vi må bli flinkere til å lære opp oss selv, og andre. Ikke minst må vi bli flinkere til å kjenne igjen privilegiene våre […] og se hva de gjør med relasjonene til kvinner i livene våre.

Jeg tror at en organisasjoner av menn som anerkjenner patriarkatet og og mannlige privilegier som faktiske fenomener og som holder seg til grunnleggende feministisk samfunnsanalyse kan utrette en del.

For kvinnekampen er det kanskje viktigere enn at menn engasjerer seg i arenaer arbeidet fram av kvinner. Det er flere grunner til dette. Én viktig grunn er å synliggjøre at feminismen ikke bare er et gode for kvinner. Dette er også menns kamp, fordi patriarkatet forgifter relasjonene mellom alle mennesker, enten de er kvinner, menn eller har fridd seg fra kjønnsbestemmelser. Dette er likevel ikke den viktigste. Som jeg håper jeg har fått fram i teksten her har vi mannlige feminister mye å lære.

Når kvinner har tid og ork til å lære oss opp er det fint og flott – men det kommer ofte i veien for andre viktige aktiviteter. Vi må bli flinkere til å lære opp oss selv, og andre. Ikke minst må vi bli flinkere til å kjenne igjen privilegiene våre, og se hva de gjør med oss som feminister og hva de gjør med relasjonene til kvinner i livene våre. Med den erkjennelsen har jeg laget ei lita gruppe på Facebook som et første, forsiktig bidrag. Jeg håper alle menn som leser denne teksten vil være med i gruppa menn og feminisme for å lære, og bli bedre feminister.

Bjørn Are Wigtil er feminist, sosialist og mann. Han syns barbering er et av de verste påfunnene i patriarkatet. Han har nylig sluttet å jobbe for Solveig Horne. Alle bilder er tatt fra Bjørn Are Wigitils instagramkonto, slentbjen. Noen av bildene er klippet til.