Kvinnelige ledere kommer ikke av seg selv, særlig ikke i møte med stadige unnskyldninger. Hvordan skal selskaper, partier og organisasjoner unngå Telenor-fella i årene som kommer?

Av gjesteblogger Kari Elisabeth Kaski, partisekretær i SV.

I forrige  uke ble det kjent at Telenors nye konsernledelse består av intet mindre enn 21 personer hvorav 18 er menn, og 3 kvinner. Mye er allerede blitt sagt, og jeg har tidligere skrevet om tematikken. Likevel vil jeg komme med noen betraktninger, om hvordan kvinnelige ledere ikke kommer av seg selv.

Sigve Brekke, konsernsjef i Telenor, svarer godt for seg når han skal forklare hvorfor statistikken ble som den ble. Han forklarer hvordan han har fjernet et mellomledd og nå kommer tettere på de lederne som allerede var der. Han mener det er for dårlig at Telenor har så mange mannlige ledere, men det er det altså mange grunner til. Og når han først ville fjerne mellomleddet og ha en ledelse med 21 personer, måtte han jo ta utgangspunkt i de som allerede er ledere. Hva skulle han ellers gjøre? Og så jobber selvsagt Telenor nå med å øke kvinneandelen framover.

Brekkes problem er at dette er ganske vanlige unnskyldninger. Du hører aldri noen si at det ikke finnes kvinnelige ledere fordi kvinnene ikke er dyktige nok. Det er alltid slik at en har jobbet for dårlig med det tidligere, at tilfeldigheter gjorde det slik, at kvinner har takket nei. For å være ærlig, jeg er drittlei slike unnskyldninger. For hvis du er genuint opptatt av likestilling, så ville du rett og slett vært så flau over at 3 av 21 ledere er kvinner at du aldri ville satt deg i en slik situasjon. Da finner du en annen løsning. Unik Telenor-kultur eller ikke.

Så skal jeg ikke sette meg på min høye hest og si at alt er perfekt i organisasjonen jeg er leder for. Og selv om SV er et erklært feministisk parti, må vi tørre å utfordre oss selv på om vi er gode nok på å løfte fram kvinner. I kommunevalget var vi det partiet med flest kvinner på våre lister og flertallet av våre folkevalgte er kvinner. Det er jeg svært stolt over! Og det er i stor kontrast til de andre partiene, det store flertallet av folkevalgte er fortsatt menn.

Samtidig, i stortingsgruppen vår er 5 av 7 representanter menn. Jeg kunne nå sagt at dette skyldes tilfeldigheter, at vi gjorde et for dårlig valg i 2013. Men det syns jeg ikke er godt nok. Jeg mener vi i SV må sette oss et mål om at stortingsgruppen vår etter 2017 skal ha en mye bedre representasjon av kvinner. Jeg mener vi må diskutere hvordan vi skal oppnå det i praksis.

Nå er et stort flertall av SVs fylkesledere menn, hvilket signal gir det til partiets kvinner? Og selv om våre vedtekter sikrer god representasjon av kvinner i styrer og på valglister, er det ikke alt vi kan løse gjennom nettopp vedtekter. Gjennom kvinnepolitisk utvalg og kvinnekonferanse setter vi likestillingspolitikk og feminisme på dagsordenen, men er organisasjonen god nok på slippe til kvinnene og føre de opp og frem? Og hvis vi er gode i dag, hvordan unngår vi å bli dårlig på det i morgen? Lar vi tilfeldighetene råde?

Færre enn én av tre toppkandidater på partienes lister før høstens valg var kvinner. Etter valget er det derfor ikke overraskende at et flertall av landets kommunestyrerepresentanter er menn. Et flertall av partilederne er menn, et flertall av lederne til partienes ungdomsorganisasjoner er menn. I mange partiorganisasjoner er derimot kvinnene godt representert.

Jeg ønsker meg en bred, ærlig og løsningsorientert debatt om dette. Hvordan kan vi løfte fram flere kvinner til å bli toppkandidater og ledere? Hvordan kan vi satse slik at kvinner ikke låses fast på mellomledernivå, men bryter glasstaket? Progressive krefter i alle partier, organisasjoner og selskaper må sammen føre denne debatten videre.

Bilde: Grand Court av Arild Storaas (CC BY-NC-ND 2.0).