I en diskusjon rundt kafferegningen fikk jeg endelig forklart poenget med feminismen.
På en cafe i Aten i samtale med to syriske flyktninger fikk jeg endelig forklart feminisme uten at det ble mottatt dårlig. Noen ganger kan det være så enkelt. To kvinner, to menn. Alle mellom 20 og 30. To fra krigsrammede Damaskus i Syria, to fra beskyttede Norge med til dels statsfeminisme. To har vært gjennom en uutholdelig flukt gjennom Syria, Libanon, Tyrkia og øya Lesvos utenfor Hellas. To har flydd gjennom Kjøbenhavn ned til Lesvos og Athen – det eneste ille var flymaten.
De kulturelle forskjellene er nærmest ikke til stede. De er der nok, men i en slik tid, dyrker vi heller likheten og forståelsen.
De snakker om flukten sin og om livet før krigen. Om økonomi- og medisinutdannelse og en vanlig hverdag i vanlige middelklassehjem. Før krigen tok hjemmet, nabolaget og universitetet. De kulturelle forskjellene er nærmest ikke til stede. De er der nok, men i en slik tid, dyrker vi heller likheten og forståelsen.
Jeg kommer fra et land der feminismen ikke er kommet lengre enn at menn på venstresida er redde for å bli blokkert av Facebook-høyre
Jeg har flydd fra en innenlandsdebatt om et splittet «Facebook-høyre», en gjeng med menn mellom 40 og 50 år som har fått sluppet unna med et dypt kvinnehat i mange år. Det som splittet dem nå, var at noen av dem sympatiserte med konspirerende «Eurabia»-teoretikere. Det ble for mye for de mest fornuftige i samme sofagangsterliga. Men kvinnehatet som florerer på facebookveggene deres har fått pågå i årevis uten noe særlig oppvask. Selv gutta på venstresida lar dem slippe unna med det – så de ikke blir blokkert. Jeg kommer fra et land der feminismen ikke er kommet lengre enn at menn på venstresida er redde for å bli blokkert av Facebook-høyre. OMGROFLOL, tenker jeg bare.
De nikker og er enige, og konkluderer med at de også er feminister da, i så fall.
Så sitter vi her da, og de to syriske mennene insisterer på å betale for kaffen. Vi to fra Norge insisterer på å betale selv, og undres hvorfor de vil stå for regningen. Forklaringen er gjenkjennelig: «Vi vil ikke bli stakkarsliggjort, bare fordi vi er krigsrammede flyktninger. Vi har jo jobbet. Vi er godt utdannet. Det er viktig for oss å kunne spandere på kvinner.» Vi prøver å forklare nøyaktig det samme. At vi heller ikke vil bli stakkarsliggjort, bare fordi vi er kvinner. Vi jobber jo også, og er utdannet. Deretter spør vi om de vet hva feminisme er. Det gjør de ikke. Jeg forklarer med et infantilt smil at det er å ikke stakkarsliggjøre kvinner og la de få betale for kaffen sin. Det høres fint ut, mener de, da blir det jo rimeligere å dra på café for menn. Men, så kommer de på at kvinner tjener dårligere, så det blir jo urettferdig? Jeg ler litt inni meg, og forklarer at skritt to er at i og med at kvinner ikke bør bli stakkarsliggjort, så bør de også få tjene det samme som menn. De nikker og er enige, og konkluderer med at de også er feminister da, i så fall.
Noen ganger er det enklere å diskutere feminisme med en fremmed fra et annet kontinent, enn med naboen. Kanskje var guttene i en situasjon der de var mer mottagelig for nye ideer. Kanskje tenkte de ikke gjennom alt. Kanskje var det også jeg som la godviljen til.
Trodde de to på Gud? Ja, det gjorde de. Men ikke den Gud patriarkatet har misbrukt for å oppnå makt.
Men noen ganger kan det altså være så himla enkelt. Hvorfor må det da være så vanskelig her hjemme? Å få folk til å forstå at vi trenger den samme lønna som menn for å få lov til å betale for kaffen og huslånet selv? Samtalen går videre over i patriarkatet, og de to syriske mennene er enige i at det er en del patriarkalsk makt i Syria som må endres. For eksempel er søstrene deres igjen i Damaskus – som menn hadde de større muligheter for å flykte. Samtidig tikker det inn nyheter om at unge jenter ned i 13-årsalderen blir giftet bort i hjemlandet deres – for at de skal overleve.
Trodde de to på Gud? Ja, det gjorde de. Men ikke den Gud patriarkatet har misbrukt for å oppnå makt. Ikke en Gud som vil at folk skal drepe. De tror ikke på en Gud som ønsker at IS skal ta over staten deres. De tror på en Gud som sier at det er greit at de ikke går i moskeen eller kirka. De tror på en Gud som ønsker likeverd og demokrati. De tror på en Gud som ønsker kvinner, homofile, sorte og hvite velkommen.
Syrerne var mer opptatt av at Miroslav Klose var verdens beste fotballspiller. Det var her vi ble helt uenige.
Jeg vurderte å ta det videre og drøfte at noen rappere fra Atlanta hadde halvnakne kvinner dansende på scenen under en festival i Norge, men jeg droppa det. Syrerne var mer opptatt av at Miroslav Klose var verdens beste fotballspiller. Det var her vi ble helt uenige. Likevel, denne lørdagen betalte jeg kaffen min og nøt likheten. Og lot de to fremmede spandere påfyllet.
Denne teksten ble først publisert i Klassekampen 14.09.15
Kari ble født i går, men var oppe hele natta (32 år på papiret). Stemte Harding, ikke Kerrigan i 94. Skrev særoppgave om Anja Andersen i 6. klasse. Tidligere medlem av BOING-klubben. Evig dyrker av det middelmådige.
Så det er mye lettere å snakke “feminisme” med folk fra land med et stort likestillingsproblem en å pushe kvinnekamp mot likestilte kvinner og menn i Norge.
Ja det tror jeg på.
Så det er mye lettere å snakke “feminisme” med folk fra land med et stort likestillingsproblem en å pushe kvinnekamp mot likestilte kvinner og menn i Norge.
Ja det tror jeg på.