I disse dager starter mange håpefulle studenter på sine utdanningsløp. Som sykepleier må jeg si meg utrolig stolt over søkermassen til bachelorstudiet. Faget og yrket trenger dyktige, engasjerte og kvalifiserte studenter som er interessert i å bidra til at pasienter, brukere og klienter får sykepleiefaglig hjelp av høyeste kvalitet. En økning på 17 prosent siden 2014, og over 12.000 studenter som hadde sykepleierutdanningen som sitt førstevalg vitner om at vi er på vei i riktig retning.

Det snakkes og skrives mye om den forestående sykepleiemangelen, og allerede nå hører vi om sykepleiestillinger med ingen eller få søkere, sykepleiervakter som blir dekket opp av mindre kvalifisert personell eller i verste fall ikke dekkes i det hele tatt, og grupper av spesialsykepleiere med så høyt aldersgjennomsnitt at dagens utdanningsrate ikke klarer å dekke opp behovet som kommer i fremtiden. At søkertallene øker betyr at flere har fått opp øynene for utfordringene helsevesenet vil møte, og føler ansvar for å bidra til å opprettholde en god velferdsstat med høy kvalitet i sykepleietjenesten.

Hvor blir det av mennene?

Men et spørsmål må jeg stille; Hvor blir det av de menn som søker opptak til sykepleiestudiet? I følge tall fra Samordna opptak er mellom 10 og 15 prosent av søkerne til sykepleierutdanningen menn. Høgskolen i Oslo har opp mot 25 prosent mannlige søkere til utdanningen som ligger i Pilestredet, men skiller seg dessverre ut fra andre store studiesteder i Norge. Ser man på kjønnsfordelingen på tildelt studieplass er mennene enda dårligere representert.

Det er et faktum at sykepleieyrket er kvinnedominert, rundt 90 prosent av alle sykepleierne er kvinner. Norge må kunne sies å være et av de mest likestilte landene i verden, men likevel ser man store kjønnsmessige forskjeller innenfor ulike fagområder, og flere av de tradisjonelle kvinne- og mannsdominerte yrkene er fortsatt preget av svært skjev kjønnsbalanse. Når undersøkelser viser at jevn kjønnsbalanse bidrar til godt arbeidsmiljø og økt trivsel på jobb undrer man seg over at det ikke gjøres mer for å øke andelen mannlige sykepleiere.

Om det finnes gode svar på hvorfor menn er underrepresentert vet jeg ikke, men jeg har noen teorier. De åpenlyse temaene vil selvfølgelig være lønnsvilkår, muligheten for fullstilling og arbeidstidsordninger. Sykepleiere jobber ofte deltid og mye ubekvemt. Det kan diskuteres hvor god lønnskompensasjonen er. I tillegg kommer ansvaret sykepleieren faktisk har og tar i løpet av sin arbeidshverdag, men for meg fremstår ikke menn generelt som ansvarsfraskrivere, snarere tvert i mot. Så det som da undrer meg er om menn, og generelt alle som ikke er sykepleiere, faktisk vet hva sykepleie innebærer.

Underkommunisert faglighet

Vi beskrives ofte som engler i hvitt, som omsorgsfulle hjelpere med varme hender og de som er til stede og passer på. Gang på gang blir sykepleieyrket kåret til en av de mest meningsfulle og viktige jobbene man kan ha, men vet “mannen i gata” om alt en sykepleier gjør og ser i møte med pasientene sine? At kunnskapen sykepleieren sitter med på kort tid kan fortelle mye om pasientens tilstand? At minimum tre års utdannelse setter sykepleieren i stand til å redde liv på bakgrunn av sine faglige kvalifikasjoner?

Jevn kjønnsbalanse på arbeidsplassen bidrar til økt trivsel og bedre arbeidsmiljø

Sykepleiere er ikke flink nok til å formidle all den kunnskapen vi tilegner oss gjennom utdannelsen, og det får meg til å lure på om det er grunnen til at ikke flere menn søker sykepleierutdanning. For kunnskapen til en sykepleier er bred og mulighetene er mange innenfor sykepleiefaget, fra generalisten til spesialister på smale felt. Bruk av høyteknisk medisinsk utstyr, dosering av medisiner, blodprøver, avanserte sårstell, overvåkning, eksponeringsterapi, observasjoner som kan avdekke potensielt livstruende tilstander– man skulle tro at flere menn hadde interesse for dette.

Poeng for likestilling

Et tiltak som ennå ikke har vært forsøkt er kjønnspoeng for menn som søker sykepleierutdanning. Dette har vært forsøkt for kvinnelige studenter på tekniske utdanninger – med hell, og jeg synes derfor det er legitimt å vurdere om dette kan være en løsning for å få flere menn inn i yrket. Så lenge kvalifikasjonene for øvrig er oppfylt må kjønnspoeng kunne diskuteres som en løsning, og dette er jeg ikke alene om å mene. Studentorganisasjonen til Norsk sykepleierforbund, psykologistudentene og legestudentene har alle etterlyst muligheten for å ta i bruk kjønnspoeng for å rekruttere flere menn. I dag får kvinner kjønnspoeng til rundt 70 ulike studier, særlig innenfor teknikk og realfag, mens menn tilbys kjønnspoeng til to – veterinær- og dyrepleierutdanning. NOU 2012:15 Politikk for likestilling tar også til ordet for bruk av kjønnspoeng til særlig skjevfordelte studier, sykepleierutdanningen er nevnt som et eksempel. Kostnadsrammen ved å innføre kvotering konkluderes til å være minimal, og det er gjort flere utregninger som viser at karaktersnittet for inntak ikke vil synke så mye at man kan snakke om forringede kvalifikasjoner hos studentene.

Jeg har tro på at en større andel menn i sykepleieryrket kan bidra til å løfte faget ytterligere, samt bidra til fremming av likestillingen i arbeidslivet. Som nevnt tyder undersøkelser på at jevn kjønnsbalanse på arbeidsplassen bidrar til økt trivsel og bedre arbeidsmiljø, i tillegg tror jeg sykepleiestokken er tjent med å representere befolkningen for øvrig. Jeg håper kampanjer som «Mann kan bli sykepleier» kan bidra til at flere får øynene opp for sykepleiefaget og de fantastiske utfordringene og mulighetene man faktisk møter – og at det på sikt kan bety enda bedre pasientbehandling.

Gjesteblogger May Kristin Pedersen er samfunnsengasjert feminist, psykiatrisk sykepleier og hovedtillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund.