En etter en rulles artiklene opp 

Noen har lest en artikkel i utlandet, i et annet internasjonalt blad eller bok.  I det man setter seg ned med helgebilagene til de store avisene og leser en feature-artikkel så sitter man igjen med en følelse av at dette har man lest før. Grunnen har vist seg å være enkel, dette er ofte blitt lest før.

Sist ute er Kjetil Østli, tidligere Aftenposten-ansatt og forfatter, nå naturentusiast i nettmagasinet harvest.as. Han skriver en spalte for Aftenposten og artikkelen ”Selvberging” ligner mistenkelig på Bill Bryson sine poenger- og ikke minst formuleringer – i bestselgeren ”A short story about nearly everything”. Kommentaren er ikke en direkte oversettelse, bare nesten, men inspirasjonen er klar. Østli mener det kun mangler en kildehenvisning som ble klippet ut når artikkelen ble kuttet ned fra magasinet harvest, og at dette er innafor.

Hjelper det at Østli mener at en kilde har falt ut? Nei det gjør ikke det. Hele artikkelen er skrevet som at han selv har kommet på denne morsomme vinklingen av et vitenskapelig poeng. Krediteringen måtte i tilfelle være at ”artikkelen er basert på Bill Brysons poenger i bok…”. Spørsmålet som melder seg er dermed: hva synes Østli det ellers er greit å presentere som sitt eget?

Faksimile

Troverdighet 

Flere har ment at plagiatsakene som har kommet frem har svekket journalistikkens troverdighet. Det tror jeg ikke er riktig. Samtlige plagiatsaker har handlet om at journalister og skribenter har tatt andre personers åndsverk og presentert det som sitt eget. Innholdet har derimot på mange måter vært riktig. Intervjuobjekter har blitt flyttet både i byer og land, men det har vært tilfeldige, ukjente personer og poengene har vært korrekte. Det har vært snakk om feature-artikler og kommentarer, ikke nyheter eller viktige hendelser.

Problemet er at skribenten har presentert teksten som sine egne poenger, sin egen idé og sin egen vinkling. Først og fremst er det en avsløring av  manglende originale sjelsevner, og ikke en ødeleggelse av troverdighet.

Mannlige skribenter

Er det tilfeldig at avsløringene som kommer til nå utelukkende har vært av mannlige skribenter? Nei det tror jeg ikke. Personlig har jeg lenge vært misunnelig på ideene og kreativiteten til en del av journalistene, inkludert Østli. Som skribent i maddam.no hvor jeg skriver i underkant av ett innlegg i måneden sliter jeg ofte med å finne noe å skrive om, eller jeg er redd for å skrive om temaer og politiske poenger som andre har gjort bedre før. Dette er også et problem som ofte er diskutert blant maddams skribenter.

Det er denne ydmykheten som det ikke virker som en del av landets mannlige profilerte skribenter er særlig belemret med. Verken når det kommer til direkte plagiering av andres åndsverk, eller til å presentere andres gode ideer som sine egne – verken gode vinklinger eller politiske poenger.

Men når en gang kjeften faktisk blir avslørt som større enn den altfor oppblåste pennen så får vi si som Public Enemy: ”Don’t believe the hype”.

Fotografi: Faksimile fra aftenposten.no