Om makt og menn

krompen

H.K.H. Kronprins Haakon var olsokprofil i 2015.

Kronikk som først stod på trykk i adresseavisen onsdag 5.08.2015. 

Siden 2001 har Stiklestad Nasjonale Kultursenter bare hatt tre kvinner som olsokprofiler blant totalt femten. Direktør Turid Hofstad erkjenner at det er et problem, men at det bare er ”blitt slik”. Adresseavisen er på lederplass «overrasket» over generelt lav kvinneandel i samfunnsdebatten. At det «blir slik» er en ansvarsfraskrivelse fra Hofstad. Mediene må slutte å bli overrasket over skjevheten i kjønnsbalansen hver gang det dukker opp en undersøkelse. De må ta sin del av ansvaret for at andelen kvinner i offentligheten er så lav, og slutte å late som om vi har et likestilt samfunn. Stiklestad Nasjonale Kultursenter er nemlig ikke alene. Dette er et samfunnsproblem, og det må være en bevisst strategi å invitere kvinner inn.

Både i offentligheten og i næringslivet er mannsdominansen stor. Når foredragsholdere skal inviteres, er menn i flertall. En undersøkelse fra 2014 viste at 71 % av kildene i region- og riksavisene var menn. Det finnes et stort antall dyktige kvinner som har enormt mye å bidra med, så hvorfor vises ikke det?

På lederplass etterlyser Adresseavisen årsaker, og skriver at det ofte er flere menn å velge i og at menn generelt viser større vilje til å stikke seg fram. Kvinner må få mer selvtillit, og de må våge.

Det er vi delvis enig i. Men dette handler om mer enn selvtillit og vilje. Det handler også om maktstrukturer.

Menn velger i stor grad menn. Ofte begrunnes det med at de kjenner hverandre, snakker samme språk, ter seg på samme måte, representerer en lik kultur. I styrerommene og lederstillingene i næringslivet er flertallet menn. At menn ansetter menn så vi sist i Telenor-saken, da Jon Fredrik Baksaas’ etterfølger skulle plukkes ut. Det ble heldigvis debatt, men det endret ikke det faktum at mann etterfølger mann.

Kjønnsubalansen er også synlig på andre arenaer i samfunnet. Det må bli mer bevissthet rundt det faktum at Norge har et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Dette blir ikke debattert i særlig grad, og det argumenteres med at kvinner har like muligheter og rettigheter som menn. Selv om andelen kvinner i lederstillinger øker, er de likevel i mindretall. Det er flest kvinner i yrker med lavere status og lavere lønn. Disse yrkene preges også i altfor stor grad av deltidsarbeid, noe som igjen har innvirkning på økonomisk selvstendighet og pensjoner og dermed likestillingen.

Dette mønsteret ser vi også blant deltakerne i samfunnsdebatten, hvor kvinner diskrimineres.

Det er nok av eksempler på at kvinnelige meningsytrere trakasseres i media og omtales nedlatende. Kvinner blir i større grad tatt på person i stedet for på sak. Dette kan fort bli belastende. Likestillingsombud Sunniva Ørstavik har uttalt at det er et demokratisk problem at kvinner må velge å trekke seg fra samfunnsdebatten, eller å bli utsatt for jevnlige trusler og trakassering.

Det å stikke seg fram som kvinne er noe mange gjør med vissheten om at de kan få hard medfart, både fra meddebattanter og fra andre. Dette er spesielt aktuelt nå som mange av debattene går i sosiale medier og dermed blir mer synlig for alle, også de som ikke følger debattprogrammer på TV eller leser debattinnlegg i papiraviser. Flere kvinnelige samfunnsdebattanter har måttet ligge lavt, og har til og med fått slike råd fra politiet, fordi de får trusler og blir sjikanert. Dette gjelder spesielt kvinner som debatterer innvandring og feminisme, men også andre temaer. I ”likestillingslandet” Norge blir kvinner forsøkt kneblet og skremt bort fra å delta i det offentlige ordskiftet.

Menn trenger ikke alltid å bevise så mye for å bli hørt. De får fort anerkjennelse og respekt bare for å være synlig, å ta plass på talerstolen, å skrive kronikker. I møter er det erfaringsmessig ofte menn som snakker mest. Ikke fordi de nødvendigvis har så mye interessant å si. Likevel blir de valgt inn i verv og spurt om å stille opp på ting. Menn som har sterke meninger og ikke er redd for å ytre dem, blir sett opp til. Kvinner som gjør det samme, får fort karakteristikker som «rasende», «bråkete» eller «rølpete». Ordenes definisjonsmakt er stor, og er med på å spre og opprettholde holdninger.

18. Juli skrev Tarjei Ellingsen Røsvoll i en kronikk at likestillingskampen er en kamp som for lengst er vunnet. Det mener vi er feil. At 70 prosent av studentene på juss er jenter og at gutter faller fra i skolen er viktige utfordringer som må tas alvorlig, og som blant annet har med skole- og utdanningsstruktur å gjøre. Men vi har ikke reell likestilling i Norge når det er de 30 prosent menn på studiet som ender opp med å sitte i maktposisjonene og inneha lederstillinger. Senest for en måned siden ble det uttrykt stor bekymring i riksmedia for kvinnelige advokaters karrieremuligheter.

Det er maktstrukturelle og kulturelle årsaker til at kvinner ikke i like stor grad er synlige i offentligheten. For å gjøre noe med det kreves det mer enn gode intensjoner. Det krever handling.
Og når mediene ringer, burde kanskje noen menn si nei – og heller foreslå en dyktig kvinne de vet om.

Bilde: Olsokprofil 2015 H.K.H. Kronprins Haakon tatt av Sølve Sundsbø / Det kongelige hoff.

Om forfatteren

Gro

Gro

Jeg er kreftsykepleier, intensivsykepleier og engasjert fagorganisasjonsmedlem. Som representant for et tradisjonelt kvinneyrke med dyktige kolleger av begge kjønn, er jeg opptatt av fag, arbeidslivspolitikk og likestilling, og gjerne gjøre kål på noen fordommer. Jeg liker byen, kaffe og papiraviser, og å dingle med beina fra et høyt fjell.

Visit Website

One Comment

  1. Jonas 05/08/2015

    Jeg er enig med deg. Kjempesynd at vi ikke har en kvinnelig kronprins som kunne vært olsokprofil 2015. Rart dette ikke er på internasjonale nyheter egentlig?

    “Dette er et samfunnsproblem, og det må være en bevisst strategi å invitere kvinner inn.”

    Hvor mange særskilte tiltak skal settes i gang for kvinner? Jeg mener, vi har sikkert 100 forskjellige tiltak og organisasjoner som UTELUKKENDE jobber for at kvinner skal velge ditt eller datt, men aldri andre veien. Og det er helt greit for meg, men det er rett og slett irriterende å se at det fortsatt altså tydeligvis ikke er nok.
    Hvor mye ekstra hjelp trenger kvinner egentlig? Det er absolutt ingen ting som forhindrer en kvinne å bli f.eks gründer, men fortsatt trengs det altså egne prisutdelinger, tiltak og hjelpeorganisasjoner for å få igang dette – og senest her om dagen så jeg at det altså ikke var nok det heller, for 1/4 gründere var kvinner, og det er jo ikke 50/50% fordeling – så da er det noe feil med samfunnet.
    Jeg tror jeg snakker for mange når jeg sier at jeg begynner å bli mektig lei det likestillingsmaset.

    Jeg kommer vel på 20 tiltak utelukkende for kvinner her i skrivende stund uten å tenke meg om engang, enten det måtte være “Data for jenter” på NTNU (akkurat som at jenter ikke har like stor mulighet som gutter til å lære seg data på egen hånd. At de velger å ikke gjøre det er jo dems problem) eller grundergirls.no.

    “Menn velger i stor grad menn”.

    Jeg tror ikke menn velger menn i større grad enn kvinner velger kvinner.

    Faktisk, tipper jeg det er motsatt, uten at jeg har noe forskning i ryggen for det.

    Erfaringsmessig tar kvinner veldig mye oftere partiet til en “med-søster” enn en mann.

    “Dette blir ikke debattert i særlig grad, og det argumenteres med at kvinner har like muligheter og rettigheter som menn.”

    Fordi ordet likestilling betyr like rettigheter uavhengig av kjønn. Jeg kan gjerne slå det opp for deg. Om du vil bli elektriker, ja så kan du bli det. Uavhengig av hvilket kjønn du er. DET er likestilling, ikke at det er 50/50% fordeling på ALT av jobber, stillinger, verv osv i hele samfunnet. Menn og kvinner har ofte forskjellige interesser, og derfor finner du ikke et flertall av menn i helsefag, eller et flertall av kvinner som mekanikere.

    “Det må bli mer bevissthet rundt det faktum at Norge har et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked”

    Og fortsatt løper ikke kvinner til yrkesfag på tross av hard kvotering – nei, det er jo ikke viktige nok jobber for en kvinne. Her snakker vi jo selvfølgelig direktør i Telenor osv.
    Rart det der.

    “Det er nok av eksempler på at kvinnelige meningsytrere trakasseres i media og omtales nedlatende.”

    Akkurat som det er nok av eksempler på mannlige meningsytrere som trakasseres i media og omtales nedlatende. Til og med en som mistet jobben for dette (uten å gå nærmere inn på hvorfor – du har sikkert lest det).

    “Menn trenger ikke alltid å bevise så mye for å bli hørt”

    Tøff påstand. Desverre er den jo helt feil. Det er like hard konkuranse blant menn her også, og menn blir også personangrepet i nettdebatt og kaldt for både det ene og det andre.