H.K.H. Kronprins Haakon var olsokprofil i 2015.

Kronikk som først stod på trykk i adresseavisen onsdag 5.08.2015. 

Siden 2001 har Stiklestad Nasjonale Kultursenter bare hatt tre kvinner som olsokprofiler blant totalt femten. Direktør Turid Hofstad erkjenner at det er et problem, men at det bare er ”blitt slik”. Adresseavisen er på lederplass «overrasket» over generelt lav kvinneandel i samfunnsdebatten. At det «blir slik» er en ansvarsfraskrivelse fra Hofstad. Mediene må slutte å bli overrasket over skjevheten i kjønnsbalansen hver gang det dukker opp en undersøkelse. De må ta sin del av ansvaret for at andelen kvinner i offentligheten er så lav, og slutte å late som om vi har et likestilt samfunn. Stiklestad Nasjonale Kultursenter er nemlig ikke alene. Dette er et samfunnsproblem, og det må være en bevisst strategi å invitere kvinner inn.

Både i offentligheten og i næringslivet er mannsdominansen stor. Når foredragsholdere skal inviteres, er menn i flertall. En undersøkelse fra 2014 viste at 71 % av kildene i region- og riksavisene var menn. Det finnes et stort antall dyktige kvinner som har enormt mye å bidra med, så hvorfor vises ikke det?

På lederplass etterlyser Adresseavisen årsaker, og skriver at det ofte er flere menn å velge i og at menn generelt viser større vilje til å stikke seg fram. Kvinner må få mer selvtillit, og de må våge.

Det er vi delvis enig i. Men dette handler om mer enn selvtillit og vilje. Det handler også om maktstrukturer.

Menn velger i stor grad menn. Ofte begrunnes det med at de kjenner hverandre, snakker samme språk, ter seg på samme måte, representerer en lik kultur. I styrerommene og lederstillingene i næringslivet er flertallet menn. At menn ansetter menn så vi sist i Telenor-saken, da Jon Fredrik Baksaas’ etterfølger skulle plukkes ut. Det ble heldigvis debatt, men det endret ikke det faktum at mann etterfølger mann.

Kjønnsubalansen er også synlig på andre arenaer i samfunnet. Det må bli mer bevissthet rundt det faktum at Norge har et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Dette blir ikke debattert i særlig grad, og det argumenteres med at kvinner har like muligheter og rettigheter som menn. Selv om andelen kvinner i lederstillinger øker, er de likevel i mindretall. Det er flest kvinner i yrker med lavere status og lavere lønn. Disse yrkene preges også i altfor stor grad av deltidsarbeid, noe som igjen har innvirkning på økonomisk selvstendighet og pensjoner og dermed likestillingen.

Dette mønsteret ser vi også blant deltakerne i samfunnsdebatten, hvor kvinner diskrimineres.

Det er nok av eksempler på at kvinnelige meningsytrere trakasseres i media og omtales nedlatende. Kvinner blir i større grad tatt på person i stedet for på sak. Dette kan fort bli belastende. Likestillingsombud Sunniva Ørstavik har uttalt at det er et demokratisk problem at kvinner må velge å trekke seg fra samfunnsdebatten, eller å bli utsatt for jevnlige trusler og trakassering.

Det å stikke seg fram som kvinne er noe mange gjør med vissheten om at de kan få hard medfart, både fra meddebattanter og fra andre. Dette er spesielt aktuelt nå som mange av debattene går i sosiale medier og dermed blir mer synlig for alle, også de som ikke følger debattprogrammer på TV eller leser debattinnlegg i papiraviser. Flere kvinnelige samfunnsdebattanter har måttet ligge lavt, og har til og med fått slike råd fra politiet, fordi de får trusler og blir sjikanert. Dette gjelder spesielt kvinner som debatterer innvandring og feminisme, men også andre temaer. I ”likestillingslandet” Norge blir kvinner forsøkt kneblet og skremt bort fra å delta i det offentlige ordskiftet.

Menn trenger ikke alltid å bevise så mye for å bli hørt. De får fort anerkjennelse og respekt bare for å være synlig, å ta plass på talerstolen, å skrive kronikker. I møter er det erfaringsmessig ofte menn som snakker mest. Ikke fordi de nødvendigvis har så mye interessant å si. Likevel blir de valgt inn i verv og spurt om å stille opp på ting. Menn som har sterke meninger og ikke er redd for å ytre dem, blir sett opp til. Kvinner som gjør det samme, får fort karakteristikker som «rasende», «bråkete» eller «rølpete». Ordenes definisjonsmakt er stor, og er med på å spre og opprettholde holdninger.

18. Juli skrev Tarjei Ellingsen Røsvoll i en kronikk at likestillingskampen er en kamp som for lengst er vunnet. Det mener vi er feil. At 70 prosent av studentene på juss er jenter og at gutter faller fra i skolen er viktige utfordringer som må tas alvorlig, og som blant annet har med skole- og utdanningsstruktur å gjøre. Men vi har ikke reell likestilling i Norge når det er de 30 prosent menn på studiet som ender opp med å sitte i maktposisjonene og inneha lederstillinger. Senest for en måned siden ble det uttrykt stor bekymring i riksmedia for kvinnelige advokaters karrieremuligheter.

Det er maktstrukturelle og kulturelle årsaker til at kvinner ikke i like stor grad er synlige i offentligheten. For å gjøre noe med det kreves det mer enn gode intensjoner. Det krever handling.
Og når mediene ringer, burde kanskje noen menn si nei – og heller foreslå en dyktig kvinne de vet om.

Bilde: Olsokprofil 2015 H.K.H. Kronprins Haakon tatt av Sølve Sundsbø / Det kongelige hoff.