Det er verken biologiske eller fornuftige grunner til å degradere far som omsorgsperson. Hvorfor er det da fortsatt slik at det er så populært å henvise til biologien?

For noen år siden møtte jeg en bekjent i køen på apoteket. Hun sto der med en søt, liten baby og etter å ha snakket litt om den, kom vi i snakk om hvor min bekjente var i arbeidslivet. I den forbindelse smilte hun og sa: Heldigvis var ikke pappaen interessert i å ha pappaperm, så jeg fikk alt.

Et potensielt pinlig øyeblikk ble heldigvis reddet av at det ble min tur. Jeg har likevel tenkt på hendelsen mange ganger. Hva er det som gjør at man har lyst til å bli far, men ikke er interessert i å være hjemme med barnet? Gjaldt det bare pappapermen eller vil han ikke være interessert i å være hjemme med barnet når det er sykt eller når mor må eller har lyst til å gjøre andre ting? Hvordan kan det jeg ville oppfattet som en uakseptabel lav interesse for eget barn være positivt for en annen?

Kvinner taper sine rettigheter som mor

Når Anne Eskilds innlegg om at det er kvinner som føder igjen relansere som aktuelt, snakkes det om at det å være gravid, føde og amme er et stort arbeid, som i dag ikke får den respekten og de rettighetene det fortjener. Konklusjonen er at familiepolitikk må spille på lag med biologien. Det vises til at det tar tid å komme til hektene. Kvinner får ikke være lenge nok på sykehus. Hvis det er tilfelle, er det selvfølgelig synd. Men opp i alt dette blander legen inn at det er dumt at mor ikke lenger blir forsørget av far og at fødselspenger handler om opptjente rettigheter fremfor noe man bare bør få uansett.

Og her ramler jeg av. For meg handler mine opptjente rettigheter nettopp om å kunne ta i mot et velferdsgode fordi jeg selv ha bidratt inn i velferdskassen. At det også er en til som vil bidra inn i familieøkonomien er veldig fint, men det gir tross alt kvinner i ulike situasjoner et større handlingsrom at ens muligheter først og fremst er knyttet til egen økonomi – og ikke til at det å få barn handler om å finne en som kan førsørge seg.

Det tar tid å komme til hektene

Og det tar sannsynligvis lenger tid dersom den tradisjonelle kjønnsdelingen med omsorg og husarbeid opprettholdes.  For vil ikke også den andre forelderens bidrag med barn og husarbeid være viktige faktorer for hvor raskt den som har født og ammer kommer til hektene?

Jeg er helt enig i at familiepolitikken må spille på lag med biologien. Det ville for eksempel vært helt merkelig om far kunne tatt ut de tre ukene av permisjon man får før fødselen. Men aller viktigst mener jeg likevel det er at familien tar hensyn til både biologien og fornuften. Når den ene forelderen har mindre å gå på – enten det er på grunn av graviditet, fødsel eller amming – er det ikke da fornuftig at den andre trår til litt ekstra? Tar det meste av husarbeidet for eksempel? Tar hovedansvaret for andre barn i en periode?

Ja, biologien gjør at kvinner og menn tenker og handler ulikt om barn. Det er ikke rart at den som går gravid i ni måneder bygger rede og forbereder seg til fødsel på en annen måte. Samtidig er det svært lite som tilsier at det ikke er lurt å involvere den andre forelderen i dette – nettopp fordi det å ha omsorg for et lite vesen er noe langt mer enn graviditet, fødsel og amming. Få ting gjør meg mer utmattet og sur enn husarbeid – og selv om jeg biologisk sett er redebyggeren, syntes jeg det er fornuftig at alle som bor i en husholdning bidrar til å gjøre ting klart om man skal ha et barn sammen. Eller er det biologien som gjør at kvinner i større grad bør være hjemme uansett – og dermed kan ta rydde og vaske – slik at far kan jobbe overtid, trene til Birken, gå på debatter og fotballkamper også etter at han har blitt forelder? Burde ikke de biologisk ulikhetene heller føre til at vi i større grad ser far sitt bidrag som større enn mor i statistikker om bidrag i hus og hjem, ettersom han tross alt ikke står i fare for å bli syk på grunn av graviditet eller fødsel?

Hva om far faktisk er en like god omsorgsperson?

Verden er full av barn som har klart seg fint uten at far har vært særlig tilstedeværende eller har hatt en mer perifer rolle enn mor. Dessverre er det også veldig mange eksempler på barn som hadde hatt det vesentlig bedre om begge foreldre hadde blitt vurdert som viktige omsorgspersoner. For selv om biologien i den første tiden knytter mor sterkere til et barn enn faren, er mor nettopp av den grunn også den største risikofaktoren for et barn når ting ikke fungerer som det skal. Av de fem mest største miljømessige risikofaktorene som er uheldige for barn, er mor involvert i fire av dem. Mors mentale helse, angst, samspillet mellom mor og barn og mors utdanning er sammen med rigide holdninger og verdier i forbindelse med omsorg og oppdragelse  faktorer som, særlig om de fungerer i samspill, er uheldig for både den intellektuelle og sosiale utviklingen hos barn (Smith & Ulvund , 1999).

Og derfor blir jeg så forundret over familiepolitkk – og familier – som fremmer synspunkter der mor skal ta størstedelen av omsorgen i bytte mot av far skal være forsørger. Gitt hvor viktig det er at mor fungerer for barnet sitt, og når vi vet at det ikke alltid er helt optimalt, er det ikke da fornuftig å oppjustere far som omsorgsperson fremfor å løfte frem at han skal være forsørger?

Når selvutnevnte eksperter i glansede magasiner om foreldreskap fremhever hvor viktig det er at mødre ikke skal stresse med å komme tilbake i arbeidslivet lurer jeg på om dette er hentet fra gammeldagse holdninger eller om det faktisk er gode grunner for å prioritere mor i omsorgsrollen. Råd om fullamming i 6 måneder tilsier at det går fint å dele permisjon mer jevnt enn de fleste gjør i dag. I tillegg har vi i Norge et fantastisk regelverk som gir mor mulighet til både å amme og jobbe.

Når biologiske forskjeller dyrkes langt utover det som er fornuftig

Det som ikke reguleres, er at kvinner og menn møtes med ulike forventninger, også når de blir foreldre. Bidrag til trøst, husarbeid, nattevåk, legging, lesing, leking, kjøring, følging til fotballtrening, oppfølging av lekser, følge til barnehagen, å være hjemme ved sykdom, å se på barne-tv sammen, å gjøre klar frokost, å stelle i stand til bursdag, og oppdragelse ved matbordet er det ingen biologiske forskjeller som gjør at mor er bedre egnet til enn far. Og det er langt flere timer med dette enn med de aktivitetene der det er biologiske forskjeller. Det er også få eller ingen biologisk grunner til at familier skal satse på fars karriere fremfor mors.

Ja, jeg har også ledd av menn som opplever at de ikke blir ivaretatt på fødestua. Men selv om biologien altså gir mor en særskilt rolle i begynnelsen, så tilsier all fornuft at det er lurt i involvere flere i omsorgen av et barn. For mange vil og kan far, eller medmor , være både en naturlig omsorgsperson og et sikkerhetsnett for både mor og barn. Det samme gjelder det økonomiske bidraget til husholdningen. For å samme måte som det er et stort å ha hovedansvaret for et barn, kan det også være en tung bør å være å skulle ha ansvaret for å forsørge en familie. Er det ikke rett og slett fornuftig at man deler  eller fordeler begge deler? Familier er forskjellige, ja, og det er veldig lett å si at hver familie må få velge det som er det beste for seg. Men med tanke på den skjeve fordeling av permisjon, husarbeid og deltidsarbeid som er i dag, syntes det nettopp som at familier heller følger tradisjonelle mønstre og normer enn å velge det som kunne vært et sikkerhetsnett for barnet og for familien samlet sett.

Arbeidsdeling som trygghet

Tilbake til møtet på posten. Selvsagt er vi forskjellige. Men å få et barn er jo tross alt et enormt ansvar. All respekt til de som velger eller ender opp med å ta en stor del av omsorgsansvaret alene. For meg tilsier all fornuft at omsorgspersoner som vil bruke tid med et barn er et sikkerhetsnett som gjør at mor i større grad kan være trygg og slappe av. Dette er for mange far, for andre en medmor. Noen har sine foreldre eller gode venner som sitt sikkerhetsnett.

Og med tanke på at man har ansvar for et barn i 18 år, er tross alt de biologiske forskjellene knyttet til graviditet, fødsel og amming marginale. Det er neppe de månedene som gjenspeiler ulikheter i arbeidslivet og fordeling av oppgaver i hjemmet.

Bilde:

Baby fingers | Thomas | CC BY 2.0