Ja til mer lek for voksne

Av: Anette Tjomsland og Malin Lenita Vik

Hva gjør du hvis du ikke kan spørre nye mennesker du møter: «hva driver du med?» Hva tar du deg til hvis du kjeder deg og har «facebook-abstinenser», men mobilen er forbudt å bruke?

Som barn kunne man bare eksistere, leke og fordomsfritt utforske verden, mens voksenlivet er mer preget av ansvar, plikter, sosiale hierarkier, fordommer og merkelapper. Vi møtes sjeldnere for å bare leke, le, prøve nye ting og få nye venner. Men det finnes unntak.

Og veldig ofte antar vi at de i samme yrke eller livssituasjon er likest oss selv.

I år har vi brukt en liten uke av sommerferien på å reise tilbake til barndommen, på voksen-tilpasset vis. Vi dro på Underleir godlynte voksenleirskole, i Øksendal på Nordmøre. Her møtes en gjeng voksne mennesker i alle aldre. Deltakerne bygger trehytte, lafter, lager estisk badstu ved elva, perler, vever, leker, hugger ved, spiller spill, sylter, safter, sauser, gjør yoga, bader i fossen, brenner leirbål og skyter kålhoder og gaffateipede risposer med den hjemmelagede katapulten. Blant annet.

En relativt vanlig reaksjon når man forteller om disse aktivitetene, på en leirskole for voksne, er et litt glassaktig blikk og åpen måpende munn. Ja, dette er langt fra de konforme sosialiseringsarenaene reserverte nordmenn er vant med.

xqExPGxeS440JhB_1tlHd-BHjQZaXwlJ0qrGEOwXq44

Definerende spørremaraton

Som oftest er det første vi spør hverandre om (når man møtes på en minglefest eller over en stiv middag): hva jobber du med? Hvilken utdannelse har du? Det er slik vi altfor ofte definerer hverandre, etter yrke, økonomi, utdanning, sivilstatus og bosted. For den «vellykkede» kan en fest gi en mulighet til briljere med sine statussymboler. Men for den single, arbeidsledige som leier en bolig og ikke fullførte utdannelsen kan det å svare på alle disse spørsmålene oppleves som en ekstra belastning. Voksenlivet er så seriøst og hierarkiene ofte klart definerte.

Det var ikke alltid like lett å huske på regelen om å droppe jobbsnakket, og noen avsløringer ble det jo.

Sosialiseringsarenaene til voksne legger sjelden til rette for å by på andre sider av seg selv (med mindre man er full). Så sitter man der, på nok en fest med mange ukjente, og tenker at de andre er kjedelige, eller at man selv blir oppfattet som kjedelig. For det kan ofte ta tid å komme under huden på hverandre. Og veldig ofte antar vi at de i samme yrke eller livssituasjon er likest oss selv. Like barn leker best sier vi, men slik er det ikke nødvendigvis. Vi er mer enn vårt yrke og våre merkelapper.

16EUCGjkUGUAMwu0xMQQFrjsAmU7BW5LO7Z4YNSrg98

Inkluderende voksen-sosialisering

Leirgeneral og sjefsmatrone, Eir Huseby, mener at det mangler arenaer hvor voksne bare kan møte opp, få nye venner og leke. Sammen med en gjeng lokale ildsjeler har hun siden oppstarten av Underleir i fjor kjøpt leirstedet Philipshaugen. En viktig motivasjon har vært å sikre Underleirs fremtid, og denne ene uka i juli handler det ikke om å tjene penger. Hun har derfor vært opptatt av å holde prisen nede, slik at så mange som mulig skal ha råd til å delta. Leiren arrangeres altså til kostpris og er dugnadsbasert. Alle har kjøkkentjeneste og tar i et tak når det trengs og et frivillig leirstyre organiserer det praktiske. Vi tror dette er en viktig årsak til at leiren faktisk tiltrakk et mangfold av folk. Dette er en verdi, nettopp fordi vi både har godt av og behov for å møte folk i alle aldre, i ulike livssituasjoner og med ulik klassetilhørighet.

6TSM0BIXHIh81qgxuTKJZc9PGtsEn_vnCJy5e6P6rWw

Ikke lov å snakke om jobben

Det meste er lov på Underleir, med unntak av å snakke om jobben. Mobilen skal også legges vekk. Men hvordan begynner man en samtale uten å spørre «hva driver du med?»? Og hva gjør man når man ikke kan gjemme seg bort bak mobilen når man går tom for noe å snakke om? Det var ikke så vanskelig. Vi snakket om helt andre ting, løst og fast om alt og ingenting. Å oppleve noe sammen knytter bånd mellom folk på en annen måte enn jobb og minglefester kan.

Det var ikke alltid like lett å huske på regelen om å droppe jobbsnakket, og noen avsløringer ble det jo. En gang brøt vi leirregelen, fordi nysgjerrigheten tok overhånd. Det føltes litt som å bryte Underleir-magien, så vi ble fort enige om å legge jobbpraten på hylla igjen. Vi erfarte også at det var utrolig deilig å slippe å snakke om jobben, utdanningsløpet, boliglånet, restskatten og alt annet som vi tenker nok på i hverdagen. Det viktigste var likevel at vi ble minnet på at folk er folk. Ved å hoppe over merkelappene og de ukomfortable stive settingene blir man kjent på en annen måte.

Vi håper at derfor Underleir skal fortsette å være et åpent og inkluderende sted for voksne mennesker i ulike livssituasjoner, som bare vil leke og være sammen. Vi vil også ta med oss Underleirideologien i våre hverdagsliv. For det finnes en tid for alt. En tid for jobb og en tid for lek og latter. Voksenlivet kan fort bli preget av alvor og plikter. Å sette av tid til uhøytidelig lek burde vi kanskje gjøre oftere. Dessuten vil vi ikke lenger begynne en samtale med «hva jobber du med?». Det finnes trossalt mye annet å man kan snakke om.

 

Bildene er tatt av Anette Tjomsland under leiroppholdet 2015

Om forfatteren

Malin

Malin

For meg handler feminisme om rettferdighet og frihet. Å skrive om feminisme er viktig, både for meg personlig, men også fordi jeg håper det kan bidra til mer debatt, refleksjon og kjønnsrettferdighet.

Visit Website

3 Comments

  1. Så koselig! Kreativt. :)

  2. Jonas 31/08/2015

    Søtt. Men hva har dette med feminisme og kvinnekamp å gjøre egentlig?

Trackbacks for this post

  1. […] var deltaker og kursholder på leirskole for voksne i sommer, du kan lese mer om det […]