Bryllupstradisjoner anno 2015 – eller var det 1815?
En brud er en jomfru som ikke liker sex, og som kan omsettes i penger og bytte eier. I alle fall ifølge de gamle bryllupsritualene.
En av sommerens siste debatter har vært navnebytte ved ekteskapsinngåelse, hvor tallene viser at 80 prosent av norske kvinner tar mannens navn i verdens mest likestilte land. 93 prosent av mennene skifter ikke navn etter at de gifter seg. Debatten har av mange blitt møtt med klager og argumentet om at «folk må få velge selv.» Det er selvsagt en legitim mening å ha, men det er likevel nyttig å analysere hvorfor folk tar de valgene de gjør. Særlig i et land som Norge, hvor likestillingen har kommet langt, men hvor denne ene tradisjonen har overlevd de fleste andre.
I en tale om kvinners rettigheter nylig, sa president Obama at tradisjoner ikke kan forsvares kun i kraft av å være tradisjoner. Det tror jeg mange kan være enige i. Samtidig kan vi endre på tradisjonene, og gi dem nytt innhold. I dag trenger ikke navneendring bety at vi ikke er likestilte. Jeg syns likevel det er viktig å vite hvor tradisjonene kommer fra, og hva de har pleid å bety. Det er kanskje mange som ikke er klar over hva bryllupstradisjonene- og ritualene faktisk symboliserte, ikke minst hvordan de formidlet kvinners (lave) verdi.
Eierskap over bruden
Ekteskapet har i mange kulturer og tradisjoner vært en juridisk og økonomisk avtale mer enn det har dreid seg om kjærlighet. I det moderne Norge er tanken at kjærlighet er et fritt valgt som blir juridisk bindende. I andre samfunn er ekteskapet bare en handel, der bruden blir solgt til mannen og hans familie, mot at faren hennes får en sum penger. En brud er altså kjøpt og betalt, og ofte mot sin vilje. Jenta er farens eiendom hvis verdi kan omsettes i penger, og flyttes til en ny, mannlig eier. Barneekteskap og tvangsekteskap er horribelt. Men hvordan står det til med vår egen bryllupstradisjon?
Bryllup kalles også brudetog, og symboliserer brudens ferd fra sitt gamle til sitt nye hjem. For eksempel symboliserer en far som følger bruden opp kirkegulvet at hun, som hans «eiendom», blir overrakt sin nye «eier». At mannen skal spørre far om datterens hånd viser også at man trenger en fars godkjennelse i å gi datteren fra seg. En annen tradisjon er at den juridiske avtalen skal forsegles med et kyss. Noen ganger sier presten «dere kan nå kysse», mens andre ganger, og hvert fall i amerikanske filmer, sier presten «du kan nå kysse bruden.» Kysset forsegler avtalen om at mannen nå har «fått» bruden. Tradisjonelt var det også bare bruden som bar ring, som tegn på eierskap.
Brudesløret symboliserer jomfruelighet og uskyld, mens den hvite kjolen skal vise brudens jomfruelighet som gave til mannen. Å bære bruden over dørstokken, har betydd at kvinnen egentlig ikke hadde noen seksuelle lyster, og skulle «kjempe» imot ved å bli båret. Bakgrunnen for at bruden står til venstre ved alteret, skyldes at mannen måtte ha et sverd i sin høyre hånd i tilfelle noen skulle kidnappe bruden i siste øyeblikk. Videre i bryllupet kommer vi til kakesmakingen, hvor det tradisjonelt var slik at bruden skulle smake først, for så å gi et stykke til sin mann. Det var nemlig brudens ansvar å være kontrollperson i tilfelle kaken var forgiftet.
Litt av den samme symbolikken ligger i navnebyttet. Etter navneloven i 1923 måtte konen ta mannens slektsnavn. Dette impliserte at de var innordnet mannens identitet – for i et navn lå identitet. I tillegg symboliserte navnebyttet tilhørighet – konen og barna «tilhørte» mannens familieenhet. Mange poengterer i debatten at man «mister» en del av sin identitet ved å gi fra seg sitt eget navn, og at det er like praktisk eller romantisk at mannen tar konas navn, som motsatt. Det er nok uansett ikke tilfeldig at det er kvinnene som gir opp sine navn, og at det er lite akseptert om mannen skulle være den som byttet.
Modernisering av tradisjonene?
Mange feminister gjennom tidene har enten kritisert ekteskapet, eller vært en motstander av det. Gloria Steinem var en av de store feministene i 1960- og 70- årene som kritiserte institusjonen for å være sexistisk:
Selv om ekteskapsinstitusjonen ikke har stått aller høyest på feminismens agenda, har det vært viktig å bevisstgjøre innholdet i våre valg – ikke minst ved å analysere årsaker. Navnebytte gjennom ekteskap har definitivt vært en del av kjønnsrollemønsteret som både feminismen og kjønnsforskere studerer. Rent språklig kommer ofte dette kjønnsrollemønsteret til syne, fortsatt i dag. For eksempel beskriver ordet kone en kvinnes rolle ut fra hennes forhold til en mann. Er det ikke rart at man sier «mann og kone», og ikke «mann og kvinne», eller «kvinne og ektemann»? I ordlyden til «mann og kone» er det mannen som er protagonist. Mannen er seg selv, utover ekteskapet, mens kvinnen ikke lenger er (bare) kvinne, men innehar den nye rollen kone. Pikenavn blir derfor bare en «midlertidig fase».
Enten kan vi bestemme oss for at bryllupsritualene ikke lengre betyr det de symboliserer, eller så kan vi modernisere tradisjonene til dagens likestilte standard. Bryllup er ikke lengre en økonomisk avtale mellom menn, men det er vesentlig å være klar over ritualenes opphav og symbolisme. Heldigvis kan vi selv velge hvilke tradisjoner vi vil videreføre, og hvilke vi vil forkaste, også for våre egne bryllup. I engelsk googlesøk finner man nå flere oppskrifter på hvordan ha et feministisk bryllup; der bryllupet kalles en forening av to partnere i stedet for «brudens dag», kone og ektemann. Hvorfor skal «brudens viktigste dag» være full av ritualer som symboliserer hvor lite bruden egentlig er verdt? Og hvorfor er bryllupet mer for bruden enn for brudgommen?
Selv om livet består av mange individuelle valg, blir valgene våre påvirket av forventninger og omgivelser. Det bør være lov, ja til og med bra, å stille spørsmål ved etablert praksis. Noen mener tradisjonene er viktigere enn andre. Vi lever i en tid hvor mange dropper hele giftermålet – i et stadig mer sekulært og likestilt samfunn. Man kan jo da spørre hvor viktig det er å tviholde på gamle ritualer som symboliserer noe helt annet enn våre jevne verdier. Å spørre, er hvertfall ikke fånyttes.
Gjesteblogger Elise Løvereide er skribent og utdannet statsviter. Hun liker litteratur, film, dyr og musikk, med et bredt interessefelt. J.K. Rowling er hennes helt.
Bilde: Cake | MjZPhotography | CC BY-NC-ND 2.0
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Related Posts
-
Feminisme i 2022: Jeg vil ha flere menn med på laget
Godt nyttår! Hva ønsker jeg å se mer av i feminismen i 2022? Vel, jeg ønsker å se flere menn med på laget. Til tross […]
Vi trenger alle noen omsorgsdager nå
Problemene knyttet til slitenhet under pandemien og kapitalismen er uten tvil systematiske, men jeg tenker likevel det er på sin plass med plaster på såret: jeg synes at alle kunne fått noen omsorgsdager nå.
En interessant kronikk.
Vil imidlertid dvele litt ved det kronikkforfatteren skriver omkring det å endre symbolikken til bryllupsritualene kontra det å modernisere tradisjonene til dagens likestilte standard.
1. Finnes det i det hele tatt tolkning av kvinners navneskifte ved ekteskapsinngåelse som er forenelig med det feministiske grunnsynet?
Med den logikken kan ingen mennesker holdes ansvarlig for sine handlinger, og alle menneskers handlinger er basert på strukturer i samfunnet.
Det er både håpløst, nedverdigende og umyndiggjørende å skulle hevde at en kvinne som tar mannens etternavn ikke er likestilt, “frigjort” eller selvstendig.
Denne artikkelen handler ikke om hele samfunnet, men om bryllupstradisjonene. På de fleste andre arenaer i samfunnet vårt har vi modernisert sexistiske tradisjoner. Det er vel dette teksten forsøker å påpeke. At valg også tas på grunnlag av forventninger og strukturer sier seg selv; vi lever i flokk. Det utelukker jo ikke at mennesker har en viss frihet i sine valg. Det ene utelukker ikke det andre.
Artikkelen hevder heller ikke at kvinner som tar mannens etternavn ikke er likestilte: ” I dag trenger ikke navneendring bety at vi ikke er likestilte”, avsnitt 2 etter ingress.
Erfaringsmessig (da jeg har mange venner og bekjente som nylig har giftet seg) ønsker kvinnene ofte å ha et tradisjonelt bryllup på grunn av romantikken rundt det hele samt til dels på grunn av det som tilsynelatende er fine tradisjoner.
Mange jenter har sett fram til denne dagen hele livet (sikkert mange menn også), så de ytterst få kvinnene som evt ønsker å ha et “feministisk bryllup” uten ring, blomster, kjole eller bryllupsreise må jo for all del gjøre det – men jeg ser ikke problemet med de som ikke vil ha det.
Vel, da kan det tenkes at de fleste kvinner ikke var klar over symbolikken i tradisjonelle bryllup, og hvor lite romantisk _det_ faktisk er (jamfør denne artikkelen). Så, etter min mening er det da ikke så “fine” tradisjoner likevel. At stadig flere har valgt, og fortsatt velger ikke å gifte seg, eller gifter seg borgerlig, kan jo tyde på at mange ikke er like begeistret for de gamle, kristne ritualene heller; eller hvordan kirken som institusjon har formidlet kvinners verdi.
Et feministisk bryllup trenger såklart ikke være uten ringer, blomster eller kjole. Hvis du går inn på lenkene, ser du også dette. Feministiske bryllup har vokst frem sammen med den fjerde bølge feminisme, og er en reaksjon på symbolikken i de tradisjonelle kirkebryllupene. At dette blir en ny, voksende trend har jeg stor tro på. Det betyr jo selvsagt ikke å tvinge folk fra å gifte seg tradisjonelt..
Hvorfor spiller det noen større rolle om hvorvidt de kvinnene har vært klar over det du kaller “symbolikken” i tradisjonelle bryllup og hvor lite romantisk faktisk er (ifølge denne artikkelen)?
Selv om man benytter seg av muligheten til å ha et romantisk bryllup ala gamle tradisjoner (som forøvrig de aller, aller fleste gjør) så betyr ikke det å bety noe som helst annet enn at de som arrangerte og hadde bryllupet, ønsker å ha det sånn. Ikke overtenk alt, det er ikke alltid det ligger en ond, kvinne-fiendtlig tanke bak alt her i verden, selv om enkelte tror det. Slapp av, og la folk ta sine egne valg.
Forøvrig gleder jeg meg til å se kildene til denne påstanden:
“At valg også tas på grunnlag av forventninger og strukturer sier seg selv; vi lever i flokk.”
Det kan forøvrig også “tenkes” at de kvinnene ønsker å beholde de fine tradisjonene, men uten symbolikken du mener det representerer.
Er ikke kvinner og par idag i stand til å velge dette selv, tror du?
Fordi når man blir klar over hva tradisjoner betyr (altså økt kunnskap om noe), så blir det lettere å endre på ting. Økt kunnskap om mange samfunnsstrukturer har vært kilde til å endre på strukturene. Jamfør kvinnebevegelsen de siste hundre årene. De syntes sikkert arrangerte ekteskap var romantisk en gang i tiden også, men tidene endrer seg.
Selv om man benytter seg av muligheten til å ha et romantisk bryllup ala gamle tradisjoner (som forøvrig de aller, aller fleste gjør)”
Forskjellen er faktisk ikke så stor. Og at de fleste har valgt kirkebryllup har vel mer å gjøre med at alternativet ikke har vært spesielt godt (før nylig). http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Flere-gifter-seg-utenfor-kirken-1929617.html
Typisk hersketeknikk å fortelle feminister at de må slappe av og ikke overtenke ting. Den biter jeg dessverre ikke på.
At mennesker, som sosiale vesener, ikke påvirkes av andre mennesker eller kulturen rundt dem er jo absurd, og noe heller du burde kunne argumentere for?
Sikkert mange kvinner som ønsker å beholde kirketradisjonen, jeg sier jo ikke at det ikke finnes kristne eller konservative kvinner i dette landet.. Men det taler jo ikke imot at andre ønsker å gifte seg annerledes – et feministisk bryllup er jo tross alt bare et ekstra alternativ. Og jo, det velger kvinner OG MENN helt selv.
Å bevisstgjøre folk på hva kirketradisjonene symboliserer er helt på sin plass, som all annen bevisstgjøring – eller synes du folk generelt skal leve i uvitenhet bare av prinsipp?
“Å bevisstgjøre folk på hva kirketradisjonene symboliserer er helt på sin plass, som all annen bevisstgjøring – eller synes du folk generelt skal leve i uvitenhet bare av prinsipp?”
Jeg tror ikke de som nødvendigvis gifter seg tradisjonelt ønsker å være en del av den symbolikken du mener det innebærer. Jeg tror hvert enkelt par har bryllupet sitt slik de ønsker det, enten det måtte være tradisjonelt eller ikke – og at det ikke nødvendigvis gjenspeiler at de støtter under symbolikken du mener ligger bak. At man ønsker å gifte seg i kirken trenger ikke å bety at man er i kirken hver søndag og generelt sett anser seg som en helkristen person, men at man f.eks liker de delene av tradisjonen som det enkelte paret synes er romantisk eller givende. At man gjør A trenger ikke å bety at man automatisk gjør B.
Du må gjerne prøve å bevisstgjøre folk på hvilken symbolikk som tilsynelatende lå bak det for mange, mange år siden, men det trenger ikke å bety at det samme gjelder for bryllup som for deg kanskje ser ut som et tradisjonelt bryllup, men som ikke har den samme symbolikken bak.
Hvis jeg tar feil, er det overaskende mange kvinner som allikevel ser ut til å støtte opp under symbolikken du mener finner sted i tradisjonelle bryllup, og det samme gjelder menn.
Jeg tror ikke folk er like dumme og uvitene som du skal ha det til, og jeg tror heller ikke folk flest trenger hjelp av deg eller andre til å bestemme hvordan de skal ha bryllupet sitt.
“Jeg tror ikke de som nødvendigvis gifter seg tradisjonelt ønsker å være en del av den symbolikken du mener det innebærer. ”
Det er jo ikke noe jeg mener det innebærer, det ER denne symbolikken som ligger til grunn, om man vil det eller ikke. Så kan selvsagt folk velge å ignorere det.
Selvfølgelig velger folk det de selv ønsker. Men du er fullstendig blind overfor konteksten og bakgrunnen for folks valg.
“og at det ikke nødvendigvis gjenspeiler at de støtter under symbolikken du mener ligger bak.”
Nei, og dette har blitt nevnt i teksten…
Igjen, fakta, ikke noe som “menes”.
Selvfølgelig velger ikke- kristne mennesker å gifte seg kirkelig, men som sagt, dette er i endring, og har bla skyldtes manglende alternative tilbud. Vi ser jo nå at antall borgerlige bryllup øker – mao fordi folk velger bort tradisjon og mer i overensstemmelse med verdier.
Resten av det du skriver er allerede påpekt i teksten. Anbefaler deg å lese den på ny.
“Hvis jeg tar feil, er det overaskende mange kvinner som allikevel ser ut til å støtte opp under symbolikken du mener finner sted i tradisjonelle bryllup, og det samme gjelder menn.”
At de støtter opp om symbolikken og at de støtter opp om å følge tradisjonen er to helt forskjellige ting..
“Jeg tror ikke folk er like dumme og uvitene som du skal ha det til, og jeg tror heller ikke folk flest trenger hjelp av deg eller andre til å bestemme hvordan de skal ha bryllupet sitt.”
Folk er ikke dumme, men det betyr ikke at vi skal slutte å skrive bøker, aviser eller kronikker. Eller delta i debatter for den saks skyld – for å opplyse eller bevisstgjøre andre på ulike perspektiv eller meninger de kanskje ikke hadde tenkt på før.
Igjen, dersom du har tolket det dithen at innlegget over er å bestemme over andre bryllup, tillegger du det en mening det ikke har.