«De to er kjærester, gled deg til å se de sammen, de er så søte». Denne uttalelsen handler om to barn som går i barnehagen. I møte med meg fikk jeg fortalt at de er kjærester. Etterhvert har jeg fått inntrykk av at det er mange kjærestepar i barnehagen. Hvor utbredt det er, vet jeg ikke, men jeg har møtt på barnehagekjærester gjennom jobben og privat.

Første gang jeg hørte om det i skolesammenheng, av en barnehagelærer lo jeg det bort. Gidder ikke lage dårlig stemning, det er jo ment som noe positivt. Jeg tenkte at jeg bare må tolke det som at de barna har det bra sammen. Andre gang lo jeg litt først, og forsøkte meg på en spørrende tilnærming til det hele: Sier de selv at de er kjærester? Eller er det de voksne som sier det? Nei nei, barna sier også at de er kjærester, og de oppfører seg som det, og liker det. Ok, tenkte jeg. Ingen grunn til å lage dårlig stemning her heller. Tredje gang et nytt kjærestepar dukker opp tok jeg frem den belærende, og sikkert noe nedlatende tonen, og sa at på skolen bruker vi ikke referer til barn som kjærester, men vi sier at de er gode venner. Og med ett var den gode stemninga borte.

Det er mulig jeg hadde vært noe mer positivt innstilt til konseptet barnehagekjærester hvis to gutter hadde blitt referert til som kjærester.

Jeg har fortsatt til gode å høre om likekjønnede kjærlighetsforhold mellom barn. Dette vet jeg ikke, men jeg tror det er meget sjeldent i barnehagen. Det er mulig jeg hadde vært noe mer positivt innstilt til konseptet barnehagekjærester hvis to gutter hadde blitt referert til som kjærester: «De er så søte sammen, leker så godt, og så glade i å kose med hverandre». Den historia har jeg ennå ikke hørt.

Også privat dukker fenomenet opp. Jeg har vært vitne til at to ett-åringer, selvfølgelig et guttebarn og et jentebarn, er blitt referert til som kjærester. Akkurat hvilken adferd de barna hadde som gjorde de til kjærester, hadde jeg store vanskeligheter med å observere, der de lå å rulla parallelt på golvet. Men hva vet jeg, kanskje de titt og stadig klina bak lekegrinda. De eneste egenskapene jeg kunne se ved de barna som gjorde de til «kjærester», var fargen på klærne foreldrene hadde tatt på ungene. En i blå klær, den andre i rosa. Jeg valgte å ikke ødelegge den gode stemning med å påpeke akkurat det.

I sommer lærte jeg at å påpeke forskjellsbehandlingen, og lage dårlig stemning, har et navn: Feminist killjoy. I mitt tilfelle betyr det å påpeke hetronormativiteten, antagelsen om at alle mennesker i utgangspunktet er heterofile, og at avvik fra dette er unormalt og tillært. Dette inkluderer antagelsen om at alle mennesker faller inn under to fullstendig adskilte kategorier,mann og kvinne, at den eneste «normale» samlivsformen er mellom to mennesker av motsatt kjønn, og at hvert kjønn har særlige naturgitte roller i livet. Jeg kunne sagt ifra flere ganger, at det er rart å anta at barna var heterofile. Jeg kunne valgt å være en feminist killjoy, en som tar livet av den gode stemninga.

Nå skal det sies at jeg skjønner at foreldre, besteforeldre, venner og andre vokse synes det er «søtt» at barna har en kjæreste. Det er i høyeste grad ikke vondt ment, som mye av forskjellsbehandling basert på kjønn ikke er. I tillegg til det å anta at jenter vil ha guttkjærester og gutter sikkert vil ha jentekjærester, er det er noe ekkelt i det å tillegge barn kjæreste-adferd. Vi som voksne tillegger en relasjon mellom barna, som egentlig hører til voksne, eller ungdommer. Det er også provoserende at vi bruker kjæreste-ordet bare fordi den ene har på rosa klær, og den andre blå. En ekte feminist killjoy hadde sagt noe.

Bilde: Baby girl and baby boy bunnies av countrykitty (CC BY-NC-ND 2.0)