Norge er elendig på kvinnelige toppledere. Fortsatt tenker vi at menn egner seg bedre som ledere enn kvinner.

Av gjesteblogger Kari Elisabeth Kaski.

I Norge er det flere menn enn kvinner som blir ledere øverst i næringslivet. Land som Rwanda, Nicaragua og Jamaica har flere kvinnelige toppledere enn Norge. Hvorfor er det sånn? Norske kvinner og menn er ganske likestilte andre områder. Kvinner har tatt høyere utdanning i mange, mange tiår nå, og de har lenge blomstret i mellomledersjiktet.

Det er lett å si at menn og kvinner er like mye verdt og like flinke. Det er heldigvis et fåtall i Norge som vil hevde noe annet. Likevel er det mange som lyver for både seg selv og andre når de sier det. For forskninga viser noe annet.

I år ble det gjennomført et mye omtalt eksperiment på norske studenter, etter initiativ fra Tankesmien Agenda. Studentene fikk lese en beskrivelse av en leder. Halvparten fikk lese om Hanna og halvparten om Hans. Historiene deres var like, men studentene vurderte Hanna som kald og «bitch», der Hans ble beskrevet som handlekraftig og veldig flink i jobben sin. 54 prosent av studentene mente Hanna var en god sjef. Hele 72 prosent synes Hans var bra.

Med andre ord- studentene dømte Hanna mye hardere enn Hans. De mente Hanna egna seg dårligere som leder. Mennene som deltok i eksperimentet var mer kritiske til Hanna enn kvinnene var. Men kvinnene gikk ikke helt fri fra å dømme Hanna hardere enn Hans.

Første gang jeg leste om denne studien, som er gjennomført i ulike former tidligere, var i boka Lean In – kvinner, karriere og kunsten å lede av Sheryl Sandberg. Hun skriver om hvordan forskninga og erfaringer viser at menn som leder og er suksessrike blir godt likt, mens kvinner som gjør det bra blir dårligere likt. Vi kan jo tenke oss hva slags effekt dette har i et jobbintervju, for eksempel.

Det siste året har det vært mange oppnevnelser av nye toppsjefer. Statoil, Telenor, Yara, NetCom, TV2, Veritas, Gyldendal. Alle menn. Og med de alle er det samme historie – styret fant ingen kvinner som kunne nå helt opp.

Per-André Marum i rekrutteringsselskapet Panamera IM sa det slik:

Mye av kritikken rundt Telenor for eksempel, og det at de ikke velger en kvinnelige leder, ødelegger for en faglig diskusjon. (…) Fordi det ikke er en kvalitet i seg selv å være kvinne, like lite som det er en egen kvalitet å være homoseksuell eller komme fra Zambia eller Sameland eller være handikappet. 

For å ikke snakke om forklaringen til styrelederen i Gyldendal, Erik Must, som mener at det ikke finnes kvinner med tilstrekkelig erfaring, og som legger til at det er så belastende å være toppleder.

Godt vi har menn som kan ta på seg den belastningen, da.

Det har også blåst friskt rundt Elisabeth Grieg, som i etterkant av ansettelsen av Sigve Brekke til ny toppsjef i Telenor twitret ”Makan” om dette og havnet i avisa. Når styreleder i Telenor, Svein Aaser, skal svare, presterer han faktisk å si:

«Jeg kjenner Elisabeth Grieg. Hun er en kvinne med meningers mot, og det må hun få lov til».

Meningers mot altså.

Når en leser hva disse mennene sier, er det ikke vanskelig å se hvor noe av problemet ligger. De er rett og slett ikke innstilt på at en kvinne skal få jobben. Likevel kan ikke hele problemet forklares med et utdatert syn på kjønnsrolle hos norske styreledere. Eksperimentet som ble gjort på studentene viser noe annet. Holdningene ligger latent hos oss alle.

Vi, unge og gamle, menn og kvinner, tenker fortsatt at menn egner seg bedre som ledere. Jeg er sikker på at vi ikke vil gjøre framskritt før vi går til roten til problemet. Vi må snakke om at disse holdningene eksisterer og om hvordan vi kan bryte de ned.

Jeg vet ikke hvorfor de er så seiglivede at de kan overleve kvinnelige statsministre, kvinnelige NHO- og LO-ledere, men det kan de altså. Gode rollemodeller har ikke vært nok. Muligens er holdningene nedarvede, muligens sementeres de av at det bakpå kjekspakker for barn fortsatt står at jenter skal være blide, gutter rufsete.

Men med mindre vi erkjenner at de holdningene ikke blir borte av seg selv (vi har hatt kvinnelige mellomledere som har vært ”klare” for toppjobben i en årrekke nå), vil vi ikke få framskritt.

Vi må utfordre oss selv på hvordan vi hadde kommet ut av et slikt avslørende eksperiment. Og vi må tørre å erkjenne at vi har skjulte holdninger bare vi selv kan være med på å nedkjempe.

Likestilling handler om makt og strukturer. Derfor er virkemidler som kvotering og pappaperm avgjørende. Men det handler også om holdninger. Og til syvende og sist er det en selv som må ta ansvar for de holdningene man har. 

Bilde 1: Kari Elisabeth Kaski av Zero.

Bilde 2: Teacher Leader Conference 2 August 2012 av US Department of Education (CC BY 2.0).

Bilde 3: Skjermdump