Har arbeiderklassens menn en plass i det feministiske universet?
Åpent brev til arbeiderklassemannen. Det hender vi har kommet litt skjevt ut – men vi har kanskje en fremtid likevel?
Kjære arbeiderklassemann
Vi to har en lang historie sammen. Den startet med ditt svært vesentlige bidrag den dagen jeg ble til og fulgte meg et godt stykke på vei. Vi gått i samme barnehage, samme skoleklasse og det som da het skolefritids. Jeg har likt deg så godt at jeg opp til flere ganger har forelsket meg i deg. Og du i meg. Med jevne og ujevne mellomrom har vi også vært kjærester.
Forrige utgave av The Economist, hadde viet både forsiden og flere artikler til deg. Overskriften var The weaker sex. No jobs, no family, no prospects. Og som du skjønner, så var det ikke akkurat lystig lesning. Du ble rett og slett beskyldt for å være lite tilpasningsdyktig. Arbeiderklassemannen blir beskrevet som en som takler endringer på både arbeidsmarkedet og på hjemmebane dårlig. Verden har rett og slett gått i fra sinte menn uten utdannelse og med et syn på verden der de skal være forsørgere og kvinnen skal passe barna. Menn med høy inntekt og samme typer holdninger slipper langt billigere unna – de har rett og slett både økonomisk og sosial kapital og muligheter som gjør at familien samlet sett velger å satse på dem – og de i stadig større grad på familien. Men slik er det altså ikke for menn uten utdannelse.
Vi damer fra arbeiderklassen, lykkes i større grad i utdanningssystemet. Vi har også utvidet vårt mulighetsrom slik at det er sosialt akseptabelt å velge både tradisjonelle kvinneyrker og yrker som tidligere var forbehold menn fra middelklassen. De fleste av oss tjener våre egne penger. Riktignok ikke så mye som menn, men nok til at det for mange er en reell mulighet å leve livet uten en partner hvis vi ønsker det. Og det kjære arbeiderklassemann, er du ikke alltid like fornøyd med. Artikkelen i The Economist bekreftet bare det vi vet fra før; kvinner er ikke lenger interessert i menn som ikke bidrar økonomisk eller på hjemmebane. Og om vi skal ta utgangspunkt i kommentarfeltet, er du på ingen måte fornøyd med det. Særlig når du møter meg som feminist, så har det en lei tendens til å skjære seg mellom oss.
Mye til felles
Det er egentlig litt rart, for vi har mye til felles. Du føler deg ikke særlig populær eller verdsatt. Der har vi noe felles; det er sjelden et godt sjekketriks å fronte seg som feminist og også i den offentlige debatten blir vi feminister angrepet fra mange kanter. Du har også flere ganger anklaget meg for å mele min egen kake når det kommer til spørsmål om arbeidsliv, men at jeg lar deg seile din egen sjø i saker om familiepolitikk. Det er faktisk ikke sant. Både du og jeg er faktisk veldig opptatt av at far skal være en tilstedeværende omsorgsperson for sine barn, for eksempel gjennom fødselspermisjon og med deling av hjemmedager når barn er syke.
Dette handler om sosiale forventninger til kjønn. Jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor vi er så uenige her heller. Det hender for eksempel at du forfekter synspunkter som at det er menn som bør tjene mest penger og sikre familien. Men dette synet på mannsrollen viser seg da ofte å være en tung bør å bære? Dersom du og jeg kunne bli enige om at dagens forventninger til kjønn i alt for liten grad er tilpasset et moderne samfunn, kan du kanskje få en større respekt for innsatsen jeg legger ned i arbeidslivet – og jeg kan anerkjenne at også du kan blir stående uten jobb eller med en dårligere betalt jobb du faktisk liker godt. I tillegg kan det hjelpe deg til å tørre å være sårbar – og søke hjelp når du trenger det. Som Malin tidligere har skrevet: Å skulle dyrke den tradisjonelle maskuliniteten, der mannen skal være sterk, usårbar, seksuelt aktiv og en forsørger, bidrar til å undertrykke menn som ikke passer inn i dette idealet.
Krangler om smulene
Det hender ofte at du og jeg settes opp i mot hverandre. Skal for eksempel lavtlønte eller kvinner prioriteres i lønnsforhandlinger? Også her tror jeg vi kan komme mye lenger om vi samarbeider. Det er ingen grunn til at vi skal krangle om smulene verken når det gjelder penger eller posisjoner. Det er nemlig ingen av oss som har noe særlig av noen av delene. For eksempel vil en omfordeling av skatter og styrking av velferdsstaten komme mange kvinner til gode – men det vil også være lønnsomt for menn i utsatte yrkesgrupper og uten arbeid.
Kjære arbeiderklassemann. Du har min dypeste respekt, og artikkelen fikk meg til å tenke på at deg. Å ha hatt deg tett på livet fikk meg gjennom både en videregående utdannelse og studietiden med en ironisk distanse jeg ikke ville vært foruten. Men likevel så skled vi på ett eller annet tidspunkt litt fra hverandre. Ettersom jeg samlet studiepoeng og jekket opp både ambisjoner og forventninger til livet, fikk vi stadig mindre med hverandre å gjøre. Det hender fortsatt vi møtes – og med unntak av møtene i kommentarfeltet, så er det stort sett alltid trivelig. Jeg vet hvilke samtaler jeg skal styre unna, og kanskje modererer du deg litt også. Men kanskje har vi mer til felles enn du tror?
Bilde: Men on Pylon ,Jonathan Pincas, CC BY 2.0.
Om forfatteren
Susanne
Partipolitisk uavhengig byråkrat som innerst inne er rabiat radikaler. Er Østkant-patriot, og lar seg lett hisse opp i diskusjoner om forskjellene i Oslo. Blir irritert av mannsjåvinister, kjærringprat, smalltalk, broilere, folk som ikke er prinsippielle, og de som vi fortjener å ha det bedre fordi vi tilfeldigvis ble født i Norge eller i en rik familie. Altså: folk flest. Blir blid av å røyke, drikke vin, gå på ski, få skryt og å være sammen med gode venner. Kaster ofte bort tiden på meningsløse dataspill.
Related Posts
-
Feminisme i 2022: Jeg vil ha flere menn med på laget
Godt nyttår! Hva ønsker jeg å se mer av i feminismen i 2022? Vel, jeg ønsker å se flere menn med på laget. Til tross […]
Vi trenger alle noen omsorgsdager nå
Problemene knyttet til slitenhet under pandemien og kapitalismen er uten tvil systematiske, men jeg tenker likevel det er på sin plass med plaster på såret: jeg synes at alle kunne fått noen omsorgsdager nå.
Feministen forlot mannen som er nederst på rangstigen da feministen merket at hun kunne få barn med en mann med mer penger. Han fikk aldri den støtten han trengte for å føle egenverdi, mens hun fikk oppmuntringer og ekstra studiepoeng gjennom hele skolelivet. Til slutt hadde hun fått all hjelpen hun trengte for å reprodusere seg med en mann som tjener enda mer enn henne selv.
Det er ikke så mye en tapermann har felles med en feminist da han står alene mens feministen har all den støtte, hjelp og fellesskap hun måtte drømme om.
Hei Jo. Takk for svar! Det er interessant det du skriver om støtte, hjelp og fellesskap og din opplevelse av at kvinner i større grad får dette enn menn. Hvor mener du støtten og hjelpen kommer fra og hvilket fellesskap har du i tankene?
Jeg er ikke helt enig i at feministen forlot mannen neders på rangstigen – min opplevelse er at mange menn selv velger å holde seg langt unna feminister. Jeg syntes ofte det er en skjevhet i forventningen om at det er en selvfølge at jeg skal stille meg bak arbeiderklassemennenes krav når det gjelder lønn, omfordeling, likestilling – men at det ikke alltid er en like stor selvfølge at det går andre veien.
Du skriver dette på en måte som kan tolkes som at du prøver å heve deg over det du kaller for “arbeidsklassens menn”, for ikke å snakke om at du setter ufattelig mange personer i en og samme bås, fordi de tilfeldigvis har valgt et yrke som i dine øyne er en middelmådig, “arbeiderklasse” jobb.
Det ironiske her er at feminister veldig sjeldent maser om at det er for FÅ kvinnelige rørleggere, snekkere, tømrere, elektrikere – men når vi derimot snakker om hvem som får toppstillinger i f.eks Telenor, så er det plutselig helt totalt krise for feminister så lenge det ikke blir en kvinne, på tross av at den kvinnelige andelen i slike yrker er LANGT lavere der enn i andre bransjer.
Forøvrig også en bekreftelse på at du ikke er helt på hjemmebane når du skriver om lønninger til menn som “ikke har utdanning”, samtidig som bildet du viser fram på forsiden er av energimontører/høyspenningsmontører – et yrke som krever en utdanning som tar 4.5år å gjennomføre og som setter høye krav hele veien, og som også ligger over gjennomsnittet av hva norske lønninger angår – kanskje tjener de mer enn du gjør også?
Jeg finner det litt morsomt at du som selverklært feminist, snakker mot deg selv med det faktum at du plasserer og dømmer menn på bakgrunn av hvilket yrke de har og med dèt kaller det for en “klasse” med menn, samtidig som du på død og liv ikke vil bli dømt på bakgrunn av hvilket kjønn du har.
Tror du at de fleste mannlige energimontører (som jeg tar som utgangspunkt her siden du faktisk bruker de som et eksempel selv med bildet du har brukt) alle som èn har de samme meningene, er dårlig tilpasningsdyktige og har lav sosial status?
Tror du ikke det er like stor variasjon der som i ALLE andre yrker?
“Ettersom jeg samlet studiepoeng og jekket opp både ambisjoner og forventninger til livet, fikk vi stadig mindre med hverandre å gjøre.”
Fordi du ikke valgte en yrkesfaglig utdanning så har du altså høyere ambisjoner enn en som valgte en annen vei enn deg – skjønner. Og det hele baserer du på en artikkel du leste i “The Economist”, og ditt ene møte med en fyr som tilfeldigvis også valgte en yrkesfaglig utdanning, og som da i følge deg “ikke har utdanning”, har lav sosial status og lave lønninger.
“Å skulle dyrke den tradisjonelle maskuliniteten, der mannen skal være sterk, usårbar, seksuelt aktiv og en forsørger, bidrar til å undertrykke menn som ikke passer inn i dette idealet.”
Vel, nå har det seg sånn at de aller fleste menn i utgangspunktet er sterke (sett i forhold til kvinner), seksuelt aktive (på grunn av en langt høyere produksjon av mannlige kjønnshormoner) og maskulin (også på grunn av mannlige kjønnshormoner).
Fra Wikipedia om ordet “maskulinitet”:
“Egenskapen av å biologisk være en mann, det vil si av hankjønn.”
Hvorfor du og tydeligvis også “Malin” velger å ikke anerkjenne at en mann i utgangspunktet er slik på tross av utallig forskning, biologiske bevis og rett og slett et anerkjent faktum som er selve oppbyggningen av det mannlige endokrine system, vet jeg ikke, men jeg kan jo ta det for det det er og anta at du ikke akkurat er en kjempe stor forkjemper for menn.
Du har nok rett i at et overhengende stort flertall av menn unngår feminister, men jeg tror neppe det har noe med hvilket yrke den aktuelle mannen har – men kanskje mer på grunn av fordommene som du selv viser fram her i denne artikkelen, samtidig som du roper ut at feminister også kjemper for menn.
Der tar du faktisk feil – syn på feminisme har ganske mye med hva slags yrke man har. Primært er det jo et problem for de mennene som ønsker seg familie, men som har holdninger som hindrer dem i få det. Jeg har, i likhet med de fleste andre, fordommer, så du må gjerne vise til hvilke du mener at er feil så jeg kan gjøre noe med det. I artikkelen viser jeg til mye statistikk og noen erfaringer – og det er ikke det samme som fordommer.
Jeg leser ut i fra det du skriver at du har blitt irritert av å lese dette. Jeg kan i hvertfall forsikre deg om at din tolkning om at jeg setter meg over arbeiderklassens menn er feil. Forøvrig tar du også feil når du skriver at feminister ikke har vært opptatt av at det er for få kvinner i mannsdominerte yrker. Det som derimot er et faktum, er at kvinner i større grad har gått inn i som tidligere ble dominert av menn, mens menn i langt mindre grad har gått over i kvinnedominerte yrker – til tross for at det er behov for arbeidskraft i flere av disse yrkene.
Å dele folk inn i ulike typoplogier handler om å sette folk i samme bås. Selvsagt er det forskjell på arbeiderklassemenn, på samme måte som det er forskjell på middelklassemenn, arbeiderklassedamer, feminister, antifeminister osv. Når det er sagt, så er det svært vanlig å gruppe folk etter ulike parametre, deriblandt utdannelse og arbeidslivstilknytning. Ut i fra det er det mange som syntes det er interessant å se hva noen grupper i større grad enn andre har til felles – statistisk sett. Denne statistikken er bakgrunnen for både artikkelen i the Economist og for deg jeg skrev. Det er ikke fordommer eller snakk om å “dømme” noen – det er variasjoner i befolkningen som følger visse mønstre.
Jeg syntes forøvrig det er ganske godt gjort å klare å lese denne artikkelen som at mitt kjennskap til arbeiderklassen er basert på mitt “ene møte med en fyr som tilfeldigvis også valgte en yrkesfaglig utdanning”. Den har åpenbart brakt frem et bredt følelsesspekter siden du både blir irritert og syntes det er morsomt – men likevel ikke i særlig grad har forstått essensen.
Kvinner får høre fra skolestart at de har alle muligheter. Så fortsetter det med rene jentedager i utdannelsesvalg, flerfoldige studier der kvinner kvoteres inn (på tross av at flere av disse studiene over tid har hat godt over 50% kvinneandel), det finnes dager der studiesteder overbyr hverandre i å være kvinnevennlige, det er feministiske foreninger som støttes av det offentlige, det er opplest og vedtatt at i den likestilte verden så skal menn fremdeles være ekstra snille mot kvinner. Jeg fikk jammen med meg i morges på Kulturnytt på P2 at det finnes en egen forening som hjelper KVINNER med juridiske spørsmål. (Lurer på hvilke reaksjoner en eksklusiv forening for juridisk hjelp til menn ville fått…) Noen steder får jammen kvinner også egne parkeringsplasser.
Så, hva får en mann som faller utenfor høre? Hvilket tilbud finnes til den mannen som ikke finner sin plass i det likestilte samfunnet? Hvem gir denne mannen et fellesskap og tilhørighet? Får disse menn noen sine høre noe annet en “skjerp deg?”
Se på ditt eget siste avsnitt. Jeg vet ikke om du oppriktig forsøkte å strekke ut en hånd? Resultatet er uansett ikke noe annet en hovering og nedlatenhet. Du påpeker så fint at du har hevet dine ambisjoner og fortsetter mellom linjene med at du derfor er mye bedre enn han som ble stående igjen i sumpa. Altså, du hoverer (ubevisst?) over han som står igjen alene. Hvem sier at han ikke har ambisjoner? En kan fint ha ambisjoner, uten å ha muligheter. Når ingen etterspør dine ferdigheter, eller enda verre, ingen gir det muligheten til å vise at du faktisk har ferdigheter, eller gir deg troen på at du faktisk duger til noe, da skal en være et unikum av et menneske for å få til en klassereise helt alene. Satt på spissen, kvinner som sliter møtes med forståelse, menn som sliter møtes med forakt.
Dette med lønn og omfordeling er jo løst for lenge siden. I Norge så har menn og kvinner lik lønn for likt arbeid. Med jevne mellomrom så finner en også yrker der kvinner har bedre betalt enn menn for likt arbeid. At kvinner klassisk velger seg lavtlønnsyrker, og velger å jobbe deltid, det er ikke noe en kan skylde på menn for. Da må en heller søke å forstå hvorfor kvinner velger som de gjør. Omfordeling mellom fattig og rik har sånn sett ingenting med feminisme eller kjønnskamp forøvrig å gjøre, det handler som fattigdom og rikdom.
Du viser til ditt ene møte med en kamerat som tilfeldigvis valgte en yrkesfaglig utdanning. Å deretter plassere andre som også har valgt samme karrierevei i samme bås, 10år senere, er det samme som å ha fordommer da du umulig kan ha en personlig erfaring (eller statistikk fra The Economist) på samtlige andre menn som har valgt samme vei.
Vel, jeg skal ærlig innrømme at jeg stort sett bare skummer igjennom det som blir skrevet her inne – de fleste gjør ikke dèt en gang.
Det er ikke snakk om forståelse, så mye som lyst.
” Forøvrig tar du også feil når du skriver at feminister ikke har vært opptatt av at det er for få kvinner i mannsdominerte yrker.”
Så mye som jeg elsker å sitte i ordkrig med deg Susanne, føler jeg fortsatt at det er ditt ansvar å dokumentere noe du mener er “feil”.
“Det som derimot er et faktum, er at kvinner i større grad har gått inn i som tidligere ble dominert av menn, mens menn i langt mindre grad har gått over i kvinnedominerte yrker – til tross for at det er behov for arbeidskraft i flere av disse yrkene.”
Det som OGSÅ er et faktum Susanne, er at i Norge, er det kun kjønnskvotering og kjønnspoeng for kvinner, og ikke andre veien.
Tror du, bare tror altså, at dette kan ha noe med det å gjøre?
Fra Wikipedia:
“I Norge er det lov til å kvotere inn kvinner om de er underrepresentert. Likestillingsloven gir dog ikke den samme muligheten til å kvotere inn menn; per i dag er det kun mulig innen omsorgsyrker.[2]
Uansett, dette argumentet:
“Det er ikke fordommer eller snakk om å “dømme” noen – det er variasjoner i befolkningen som følger visse mønstre.”
Det er akkuratt dèt det er, fordi du ikke har data nok til å plassere en hel “klasse” (som du kaller det) i en bås, og si de har samme meninger – som du gjør her, m.t.p tilpasningsdyktighet, meninger som ikke lar de stifte familie osv. Dette blir rene antakelser og spekulasjoner, og jeg er rimelig sikker på at om du selv sjekker opp kildene til statistikken du har brukt, er det “The Economist” som har gjort antakelse for deg, og du tok det for god fisk.
Forøvrig, som alltid her inne, mangel på kilder til hva du sitter å lister opp som omtrent religiøs faglitteratur.”
Der tar jeg feil også altså? Har du kilder/statistikk på grunnlaget ditt for å si at “menn i arbeiderklassen liker feminisme mindre enn andre klasser med menn”?
Ettersom feminisme er en såpass marginal andel personer her i verden, skulle man tro det var vanskelig å finne dokumentasjon som beskriver det du kommer med over her, spesielt ettersom antall menn i “arbeiderklassen” i verden, er litt fler enn antall toppledere i toppselskaper. Ergo, basert på at det du sier er korrekt, er det antakeligvis minst like riktig å si at “menn FLEST, liker ikke feminisme”, ettersom det er en såpass overhengende stor andel menn her i verden som jobber i en vanlig “arbeiderjobb”.
Og når jeg sier jobber i en vanlig arbeiderjobb, så ja, da mener jeg menn uten noe som helst form for ambisjoner her i livet som tydeligvis er direkte korelatert til hvor mange studiepoeng han har, han har ingen utdanning, for dem 4.åra han brukte på å bli snekker ikke var på et Universitet osv osv. Du skjønner kanskje hvor jeg vil hen.
For ikke å snakke om de utallige tiltakene som er gjort for å få kvinner til å starte egne firmaer, egne tiltak på skoler som utelukkende er for kvinner, prisutdelinger kun for kvinner og mye, mye mer.
Kan nevne de jeg kommer på akkuratt her og nå:
“Data for Jenter” – NTNU
“Jenter og ledelse” – ue.no
“Jentemiddagen” – Start UiS
“Kvinnovasjon” – Nhnett.no
“Women’s Entrepreneurship Day” – GEW
“Kvinner som vinner”
“Fra hjertebarn til suksess” – OIW
“DJERVHETSPRISEN” – NTNU
Dette er noen få utdelinger, programmer og opplegg som utelukkende er for kvinner. Jeg fant ingen som kun var for menn.
Mange av nyhetsartiklene som har omhandlet disse, har de som har startet dette satt fokus på at “staten ikke har klart å dyrke frem nok kvinnelige gründere”, men jeg kan ærlig talt ikke huske at det er Staten som har dyrket frem de mannlige gründerne vi har.
En ide kan jo være å ta en titt på artikkelen jeg refererer til i innlegget. Ellers har SSB endel som viser at menn med høyere utdanning i større grad er interessert i omsorgsarbeid og i større grad bidrar hjemme, se feks http://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/_attachment/152572?_ts=142c7134088
Nei, jeg skjønner faktisk ikke hvor du vil med dette.
De fleste får vel høre at de har alle muligheter – og det er en sannhet med mange modifikasjoner for begge kjønn. Når det gjeder kvotering, så finnes det jo også studier der menn kvoteres inn. Noe jeg forsåvidt mener at de bør i større grad, feks innenfor psykologi er jo det debattert og jeg tror det er et typisk studie hvor det er behov for å utdanne flere menn.
Kvinneorganisasjoner får tradisjonelt ekstremt lite støtte sammenlignet med andre organisasjoner. Du kan jo feks sjekke hvor mye maddam får i støtte i forhold til feks mannsbastionen Minerva (som i tillegg får endel goder fra rike onkler og Civita). Om du finner frem tall på hva kvinneorganisasjonene får i forhold til organisasjoner knyttet til klima, integrering og dyrevern, tror jeg du vil oppdage at dette er organisasjoner som i svært stor grad drives på frivillig basis.
Jeg er helt enig med deg at det er et stort problem at noen menn faller utenfor. Jeg er bare ikke enig i at det er feministene som er grunnen til det, og jeg tror heller ikke det er i disse mennene sin interesse å motarbeide mange av de tiltakene feministene er opptatt av. Feks tror jeg tradisjonelle kjønnsroller som at kvinnen er beste omsorgsperson og at menn skal være hovedforsørger, kan være en en belastning for mange menn også. I artikkelen jeg refererte til, var det feks flere intervjuer der menn hadde klare synspunkter på det å være far og forsørger som ikke på noen måte levde opp til hvordan de levde sine egne liv.
Jeg er på ingen måte nedlatende, tvert i mot mener jeg det er helt ok at vi prioriterer ulikt. Derimot tror mange menn opplever at de må ha ambisjoner i yrkeslivet, mens at mulighetsrommet er større for kvinner. Jeg tror mange menn kunne hatt bedre liv om de også i større grad hadde opplevd at de kunne velge mellom både tradisjonelle kvinneyrker og tradisjonelle mannsyrker.
At kvinner velger lavtlønnsyrker og velger å jobbe deltid mener jeg du fremstiller i overkant enkelt, se feks https://maddam.no/2014/12/ulikestilling-i-arbeidsmarkedet/ og https://maddam.no/2014/12/ulikestilling-i-arbeidsmarkedet/ (begge lenkene er anmeldelser av bøker som har et statistikkgrunnlag som viser at det er litt mer komplekst enn at vi har lik lønn for like arbeid i Norge).
For meg er omfordeling ett område der menn fra arbeiderklassen og kvinner fra arbeiderklassen og middelklassen har alt å tjene på å forene seg – nettopp fordi menn fra middelklassen og oppover sitter på en betydelig del av makt og økonomiske muskler i dag.
Fra SSB: “Blant små-
barnsfedre økte husholdsarbeidet mer blant dem med lang utdanning enn blant dem med kort utdanning på
2000-tallet, men utover dette gjorde de fleste fedre klart mer husholdsarbeid i 2010 enn bare ti år tidligere.”
Jeg ser ikke hvordan dette har en sammenheng mellom hvilke meninger de selv har angående feminisme kontra f.eks likestilling.
Det eneste som kommer fram her er at menn med lenger utdanning, gjør noe mer husarbeid hjemme enn de med kortere utdanning.
Du har jo tidligere svart meg på hvorfor dere ikke kaller dere “likestillings-ist” eller lignende, og svaret du ga meg var fordi feminisme og likestilling ikke var det samme. Ergo, hvordan vet du basert på denne studien at de har bedre holdninger i forhold til feminisme, kontra likestilling? SSB forteller oss absolutt ingenting om dette. Menn med lang utdanning kan vel så godt mislike feminisme, men være for likestilling hjemme.
Angående det at du ikke skjønte hvor jeg ville hen, så skal jeg hjelpe deg litt:
“Ettersom jeg samlet studiepoeng og jekket opp både ambisjoner og forventninger til livet, fikk vi stadig mindre med hverandre å gjøre.”
Fordi du samlet studiepoeng og altså studerte – hadde du altså høyere ambisjoner enn en som valgte en yrkesfaglig utdannelse. Det reagerer jeg på. Er det synonymer, liksom?
Du har heller ikke svart på kritikken jeg skrev. Du snakker om “menn i arbeiderklassen” som folk uten utdannelse, og det er sjeldent riktig. De fleste har utdanning, de har bare tatt en yrkesfaglig sådan. Anerkjenner ikke du yrkesfag som en utdannelse, eller må man gå på universitet for å kalle det en utdanning?
Jonas – det er absolutt ingen som tvinger deg til å verken lese eller kommentere her inne. Jeg diskuterer gjerne med deg og hører gjerne om du mener jeg tar feil – det er tross alt halve moroa med å diskutere noe at andre også har gode poenger. Når det er sagt, så følger jeg ikke noe behov for å skrive alle innlegg som en avhandling med kildehenvisninger. Det gjør jeg når jeg skriver i medier der det kreves og jeg syntes ikke en blogg er stedet for å lage referanselister som er lenger enn innlegget. Om du har funnet frem til artikler som viser at noe jeg skriver er feil, så kan du gjerne bidra med det. Om du har andre oppfatninger, så kan du skrive det. Det er uansett hyggeligere å ha meningsutvekslinger med noen som har noe å komme med, som gidder å sette seg inn i hva som er meningen med teksten og som er interessert i å finne ut av noe.
Forøvrig så er jeg for kjønnskvotering begge veier – og jeg er helt enig i at psykologistudiet er et eksempel på et studium der menn burde kvoteres inn.
Ett av poengene i artikkelen går på holdninger til blant annet omsorgsarbeid og forsørgeransvar. Derfor viste jeg til dette.
At noe ikke er akkurat det samme, betyr ikke at det ikke er fellesnevnere. Her viser jeg til noen holdninger som jeg mener både er feminisme og likestilling.
Anbefaler denne for en reflektert og oppriktig løsningsorientert tilnærming til problematikken:
http://tablet.dagbladet.no/2015/06/29/kultur/meninger/debatt/frafall/ungdom/39873458/
Enig, den var bra!
Det er ikke holdninger hos menn som har ført til at 25-30 % av dem aldri kommer til å ha noen varig relasjon til en kvinne.
Det som skjer er at kvinnene sorterer bort menn som er nederst på den sosi-økonomiske rangstigen. Kort og greit.
Dette er en større omveltning som skjer helt uavhengig av individuelle holdninger.
Mennene øverst på den sosio-økonomiske rangstigen som har “fordel” av dette, ved at de i løpet av livet gjenbrukes av flere kvinner, har ikke vesentlig andre holdninger enn de som bortsorteres. De har derimot vesentlig andre sosi-økonomiske attributter som gjør dem attraktive.
Kvinner velger ikke menn basert på interesse for omsorgsarbeid. Skjer ikke.
Og den voksende gruppen utstøtte menn er ikke egnede forsørgere, og får da ikke etablert noen familie, helt uavhengig av både holdninger og ønsker.