Det er ferie.

Det betyr is, togtur, bading, opplevelser, besteforeldre, fotballcuper i utlandet, lange kvelder med venner rundt et bord og vin fra Italia mens vi konkurrerer om å ha det mest fancy reisemålet, helst dit ingen andre drar og aller minst andre nordmenn, gjerne bare lokalbefolkning og knapt nok det. Og det betyr grilling og deilige salater lagd av økologiske grønnsaker som vi får levert på døra hver fjortende dag og som gir oss god samvittighet og følelsen av å gjøre noe riktig. Og solkrem og solbrente nakker og ører og solbriller og varmt regn.

Vi drar til varme steder og bader til vi ser ut som bleke rosiner, og så smører vi oss inn med solfaktor 30 på en hud som ikke har sett sol siden juli i fjor, den fantastiske sommeren, vet dere. Da Norge var Syden og du kunne reise til Bulgaria for 49 kroner, fordi alle ville være hjemme, i dette landet som er det beste landet å være i når det er fint sommervær.

I år vil ikke alle være hjemme. I år er det den kaldeste juni på 92 år kan Adresseavisen melde. Så da gidder vi ikke å være her.

Men noen må.

Over 80 000 fattige barn

Mange barn gruer seg til første skoledag etter ferien, når alle klassekameratene møtes og læreren smilende spør hvordan de har hatt det, og om de ikke vil være så snille å skrive en liten historie om hva de har opplevd. For blant de mange fortellingene om utenlandsturer, lange flyreiser og bading i Adriaterhavet, finnes det noen fortellinger om de som ikke hadde råd. I ”likhetslandet” Norge blir annerledesheten ekstra synlig for de barna hvis foreldre ikke har råd.

Og så kan man jo selvsagt si at det kan være like fint å være hjemme i ferien, som å reise bort. Alle voksne skjønner det. Mange voksne synes sikkert også at det ville være godt å bare være hjemme og ta livet med ro. Å slippe å stresse rundt med fire kofferter på overfylte flyplasser og stå i køer og spise dårlig flymat. Men det er ikke det det handler om.

Det handler om at mange barn ikke har de samme mulighetene som andre. Det handler om at de ikke spør mamma om nye sko, selv om det er hull i de gamle, fordi de vet at mamma ikke har så mye penger og de hører at hun gråter om kvelden etter at de har lagt seg fordi hun så gjerne skulle gitt det samme til barna sine som naboen. Det handler om vondt i magen når de skal sove fordi de tenker på at guttene i klassen skal på fotballcup i utlandet og det skal ikke de, fordi det kostet nesten to tusen kroner å være med og det hadde ikke mamma og pappa penger til. Det handler om at barn føler seg stigmatiserte og utenfor, og dette kan igjen ha innvirkning på selvfølelse, selvtillit og følelse av egenverd.

I Norge er det over 80000 barn som lever i fattigdom, og tallet er økende. Det er mange årsaker til det.

Bevisstgjøringsansvar

Kutt i småbarnstillegget til barnetrygden er én medvirkende årsak. En annen er barnetrygden, som ikke har vært regulert siden 1997. Den var ment å skulle virke utjevnende på barnefamilienes økonomi. På toppen av det hele er nå barnetillegget fjernet fra mange familier som har uførepensjon som eneste inntekt. Det bidro ikke akkurat til å bedre barnefamilienes økonomi, og det er barna som får svi for det.

Jeg sier ikke at vi skal slutte å ha ferie, eller spise is eller grille eller hva. Men det er vår plikt som voksne å huske at ikke alle har disse mulighetene. Det er vår plikt som voksne å gjøre ungene våre bevisste på at de faktisk er privilegerte som får reise og bade og dra til steder langt unna. Dessuten skal vi huske at det er vi som legger lista, det er vi som skaper forventninger og det er vi som setter grenser for hva vi skal tillate oss.

Bilde: Privat