På under 100 sider tar Lotta Elstad med oss på et års reise inn i partiet Podemos’ populistiske stormvekst i et Spania som rommer flere millioner indignerte. Boken “Den spanske sensasjonen Podemos” er et viktig stykke pamflett som bør leses av politiske nerder som utålmodige. 

Hva skal til for å danne et populistisk venstresideprosjekt? Kuttpolitikk, over 55 % arbeidsledighet blant unge, banker som plomberer folket ut fra boligene sine, korrupsjon blant de etablerte partiene og en kaste som stadig blir rikere, «Indigenous-vouz» (De indignerte) i Spania var et faktum. Lotta Elstad forteller gjennom 100 sider hvordan en gjeng med politiske nerder klarte å kanalisere folks sinne og skape noe positivt ut av det: Podemos («Vi kan»).

Om vi skal dra en linje over til Norge her, er det Frps Per Sandberg som framstår som den politiske rampen når han forbanner seg over ”professorer, en eller annen SV’er og en venstrevridd forlagsdirektør” etter han har latt seg avbilde i feil t-skjorte.

Noe av det mest spennende er å lese hvordan mannen med hestehalen, Pablo Iglesias, klarer å fenge uten å heve den røde tradisjonelle sosialistfanen når han samler det opprådde folket til sirkler (Derav Podemos’sirkelformede logo), der ”alle skulle få delta i et mer direkte demokrati”, der “alle stemmer skulle bli hørt”, og der man sammen kanaliserte forargelsen over ikke bare den økonomiske eliten, men den kulturelle, den mediale og den politiske. Om vi skal dra en linje over til Norge her, er det Frps Per Sandberg som framstår som den politiske rampen når han forbanner seg over ”professorer, en eller annen SV’er og en venstrevridd forlagsdirektør” etter han har latt seg avbilde i feil t-skjorte.

At Elstad bruker Kjartan Fløgstads skepsis til Podemos for et år siden tidlig i boken, gir bare enda mer motivasjon til å lese. Ingenting er som når etablert norsk venstreelite tar feil.

Når de etablerte partiene som PSOE (Sosialdemokratene) og Partido Popular (De konservative, men økonomisk liberale) sliter med store korrupsjonsskandaler, gir dette, som Elstad skriver: «vann på mølla for Podemos». Dermed begynner også en rekke anklager tilbake. PSOE og Partido Popular får med seg spansk høyremedia på falske anklager mot Podemos, som de rister av seg. Anklager om at avdøde Hugo Chavez’ parti har betalt valgkampen er en av dem. Samtidig, er nok flere i Podemos klart inspirert av nettopp Chavez: Mannen som klarte å nå ut til de indignerte i Venezuela, og løftet en hel klasse opp av den verste fattigdommen og gi de utdannelse.

Partido Popular prøvde å «friskmelde og avblåse krisen» i 2014, men som Elstad nevner i boken: «Av de nye jobbene som var kommet de siste tre årene, var 91,4 prosent midlertidige; og av de faste jobbene (8,6 prosent) var halvparten på deltid. Det man i virkeligheten hadde gjort, var å bruke den skyhøye arbeidsløsheten som unnskyldning for å endre arbeidsmiljøloven: Slik fikk man omdannet en tidligere (relativt) trygg arbedsstokk til medlemmer av det beryktede prekariatet».

Elstad forteller at det er både bredde og gjennomtenkthet i Podemos, selv så utålmodige de er. M15-bevegelsen ble etablert 15. Mai 2011, og det var her det startet. Den «spanske revolusjon» som ble snakket om blant mobiliserende arbeidsledig ungdom ble til Podemos. Blandingsøkonomi, direkte demokrati og Lenin-inspirert retorikk som «Vi, folket mot den økonomiske kasten» ble til Spanias største parti, som rommet både sosialister, anarkister og folk uten politisk tilhørighet. Det at Podemos klarte å mobilisere utenom fagorganisasjonene, er noe å strekke seg etter her hjemme. Det gjenstår å se, om Podemos klarer å danne en regjering som får Spania ut av krisen. Og hvilket forhold de klarer å skape til EU.

Jeg tror de fleste som endevender boken på en dag eller to, sitter igjen med masser av inspirasjon og motivasjon. Over at det går an. Elstad skriver befriende godt og engasjerende.

Det er blitt hvisket og tisket i gangene blant venstresidefolk i Norge den siste tiden: «Altså, Norge er ikke som Spania. Vi kunne aldri gjort noe sånt i Norge». Jeg tror de fleste som endevender boken på en dag eller to, sitter igjen med masser av inspirasjon og motivasjon. Over at det går an. Elstad skriver befriende godt og engasjerende. Det er for lett å sette seg ned og tegne lilla sirkler på et A-4 ark i håp om at man kan danne enda et venstresideparti, men inspirasjonen bør være fengende for den etablerte venstresiden som ikke har klart å nå ut til de utenfor fagbevegelsen.

De unge, midlertidige, vikarene og strøjobberne er en egen klasse som har all grunn til å være indignert. Den sosiale og økonomiske tryggheten til fulltidsklassen er langt unna disse menneskene.

Her hjemme i Norge har vi har ungdom som kommer til å steile ut i et usikkert arbeidsliv de neste årene. De etablerte voksne som Gudmund Hernes prøver seg på mild demonisering av ungdommens «evige russetid» som «dessertgenerasjon». Spørs om ikke den desserten blir dyr for ungdom vil måtte jobbe for en pensjon de kan bli frarøvet. For det Hernes og flere andre glemmer, er at mange må jobbe til de er 40 før de er sikret en fast stilling, og dermed er drømmen om å komme inn på boligmarkedet  fullstendig fjern. Og at flere vil stå igjen med en pensjon som ligner mer på en vits, som blant annet Andreas Halse nevner her: «Jeg er så lei av ræl fra de eldre».  For her hjemme i Norge har prekariatet begynt å oppstå. De unge, midlertidige, vikarene og strøjobberne er en egen klasse som har all grunn til å være indignert. Den sosiale og økonomiske tryggheten til fulltidsklassen er langt unna disse menneskene.

Den bør leses av ungdommen. Beskjeden er enkel: Bli indignert og vite at dere kan. Så gjenstår det å finne noen med hestehale i Norge. Hvor skal man begynne? Jeg ville sett etter i nærmeste jentegjeng. Der er det hestehaler overalt.

Bilde: Manifestación Marcha del cambio – Podemos – Madrid 31 de enero de 2015. Fotos de Vicente Nadal.