Når mamma dør av brystkreft får du vite det.

Når mamma dør av brystkreft kobles kuratoren og psykologen inn.

Når mamma dør av sprit tier jeg resten av mitt liv.

Tier omgivelsene resten av mitt liv.

Dette skriver Susanna Alakoski i sin bok ”April i anhörig-Sverige”, som handler om å være pårørende til rusmisbrukere. Om skammen og smerten det medfører, den som eter deg opp innvendig og føles som en skrustikke rundt halsen. Den du lever med mens været endres, årstidene går sin gang, mens du lager mat og går til skolen og legger deg om kvelden. Den som gjør at du tisser på deg om natta og gjemmer deg under sengen, mens du tror at alt er din egen feil. Den byrden, sier Alakoski, bærer du med deg hele livet, til et livslangt selvhat.

Sosial sykdom, ikke psykiatri

Mange pårørende til rusmisbrukere får symptomer på psykiske lidelser. De får konsentrasjonsvansker, lærevansker, depresjoner og angst. I møtet med behandlingsapparatet får de diagnoser. Og medisiner. Deretter sendes de tilbake til det livet de kommer fra, uten at noen stiller spørsmål eller undersøker hvordan de har det hjemme. De er det Alakoski så treffende kaller ”sosialt syke”, den sykdommen ingen tar på alvor, men som én av ti svensker er i risikosonen for å utvikle. Så mange utgjør nemlig de pårørende. Det er grunn til å anta at antallet nordmenn i samme situasjon ville være nokså likt. Det er et alvorlig høyt tall.

Når valget står mellom å bruke mental kapasitet på hvorvidt noen kommer til å knuse kneskålene til hans rusavhengige far, eller åtte ganger sju, sier det seg selv at åtte ganger sju må vike.

Denne boken kan dermed også ses på som et innlegg i debatten rundt diagnostisering og medisinering av barn med konsentrasjons- og atferdsproblemer.

Den har også pågått her i Norge. Alakoski illustrerer dette blant annet ved å fortelle om en gutt som ikke klarte å konsentrere seg på skolen. ”Det er ikke plass til gangetabeller i hodet mitt”, hadde han sagt. Når valget står mellom å bruke mental kapasitet på hvorvidt noen kommer til å knuse kneskålene til hans rusavhengige far, eller åtte ganger sju, sier det seg selv at åtte ganger sju må vike.

Virkeligheten er problemet. Ikke symptomene.

Hun skriver om de mange barna som møter barne- og ungdomspsykiatrien med atferdsproblemer, aggresjon og rastløshet. De bærer på angst, forvirring og fortvilelse som følge av foreldrenes misbruk. Men det er symptomene som pekes på som problemet. Ikke barnets virkelighet.

Alakoski spør: ”Hva kreves for at vi skal kunne holde oss sosialt friske? Når jeg blir sosialt syk, hva skal jeg koste? Hva er velferdssamfunnet verdt?”. Vi kan ikke operere blindtarmen eller fikse tennene selv. Vi kan ikke løse alle livskriser selv, eller velge våre livssituasjoner. Dette handler også om sosial klasse, mener hun. Ikke alle kan velge seg ut av livet der misbruk er en del av hverdagen. Misbruk går også gjerne i arv.

Barn viser ikke lojalitet. De er lojale. Derfor har samfunnet også et enormt ansvar for at barn skal vokse opp og forbli sosialt friske.

Alakoski skriver personlig, sårt og vakkert om sorg, om hat, om frykt og om kjærlighet. Kjærligheten som også finnes i den dysfunksjonelle familien, men der rusen hindrer den å bli tatt imot, bli sett, å nå fram. Boken er skrevet i dagboksform, og det er hennes egne erfaringer som barn og søsken av rusmisbrukere som er hovedtemaet. Hun vokste opp i en arbeiderklassefamilie der foreldrene var misbrukere og broren tok opp rusarven etter foreldrene. Det er sterkt å lese hvordan hun som barn ryddet opp etter foreldrenes fester, sørget for at de voksne kom seg i seng om kvelden og at huset så ordentlig ut til morgenen. Om hvordan ingen spurte. Hvordan hun skammet seg. Og om hvordan hun først etter mange år innså at det ikke var morens egen skyld at hun ble slått. Å vokse opp i en selvforaktende familie gjorde at de ikke så at også sosiale omstendigheter bidro til elendigheten.

Barn kan ikke velge sine foreldre. Og de viser ikke lojalitet, de er lojale. Derfor har samfunnet også et enormt ansvar for at barn skal vokse opp og forbli sosialt friske. De trenger familien sin, det er sterke bånd. Men samtidig trenger de en oppvekst i trygghet, der mammaer og pappaer ikke dør av sprit og fyll og vold preger hverdagen, og der skammen ikke er den sterkeste følelsen de bærer med seg helt til de blir voksne.

Bilder:

Public Domain Images – Rain Fog Tree Bud Branch Forest.

Bokomslag: Susanna Alakoski – “April i anhörig-Sverige”. Albert Bonniers Forlag.