Fordi du fortjener det?
Det finnes utrolig mange grunner til at kvinner skal tjene mindre enn menn og til at kvinner ikke blir toppledere. De fleste holder ikke mål.
Marie Simonsen traff blink i dagbladet i går. I en kronikk beskriver hun de ulike begrunnelsene som er brukt til å forklare hvorfor kvinner ikke blir toppledere. Mange av disse har også blitt brukt til å forklare at menn samlet sett tjener mer enn kvinner – og at det er helt greit.
Hva kvinner mangler for å bli toppledere
1) Kvinner mangler utdannelse. Så fikk kvinner utdannelse, og det var behov for en annen forklaring. 2) Kvinner har ikke rett kompetanse. Så fikk kvinner rett kompetanse, og det var behov for en annen forklaring. 3) Kvinner har ikke nok erfaring. Så fikk kvinner erfaring, og det var behov for en annen forklaring. Som Simonsen skriver: “Nå har næringslivet gått tom for unnskyldninger, så de overlater til synsere som aldri har hatt ambisjoner om å bli toppsjef i Telenor, å si at kvinner prioriterer annerledes, bedre og varmere. Det skorter på kvinnelige toppledere, fordi en del kvinner heller vil være hjelpepleiere på deltid”.
Fordi du fortjener det
For noen uker siden dumpet Dag og Tid ned i postkassen med overskriften “Kvinnene får brorparten” på forsiden. Resonnementet går som følger: Kvinner får mer penger når man legger sammen velferdstjenester, pensjon og lønn. Er det da riktig av fagforeningene å kreve mer til lønn til kvinner?
Jeg kom på denne artikkelen fordi de, som Simonsen beskriver, langt på vei er nok en vikarierende og lite analytisk begrunnelse for hvorfor det er greit at kvinner tjener mindre enn menn. Artikkelen “skildringer” noen sannheter om samfunnet (det er tas et merkelig forbehold innledningsvis, som kanskje betyr at selv Jon Hustad skjønner at dette er litt søkt). Men i disse sammenraskede tallene er det noen interessante “skildringer”. Flere kvinner enn menn får utbetalt sykelønn og uføretrygd. Flere kvinner tar høyere utdanning. Flere kvinner enn menn bor på sykehjem. Kvinner benyttere oftere lege. Kvinner tjener i gjennomsnitt 85 prosent av menns lønn.
Til tross for alle forbehold, så er det vanskelig å ikke tolke artikkelen dit hen at fordi kvinner er mer syke, lever lenger og har høyere utdanning, så er det rimelig at de tjener mindre enn menn. Argumentet med høyere utdanning kan forsåvidt slå andre veien, fordi det tross alt er flest menn som har en lengre universitets- og høyskoleutdanning i dag (jf Statistisk sentralbyrå, Befolkningens utdanningsnivå, 1. oktober 2013, tall publisert 19.06.14). Men la oss legge den lettvinte bruken av statistikk til side.
I rekken av argumenter for hvorfor kvinner skal tjene mindre enn menn og, kan vi altså føye til: Det er greit at de tjener mindre, fordi de får mer igjen fra velferdskassa. At kvinner i større grad jobber ufrivillig deltid, at de tar en større del av det ubetalte arbeidet i hjemmet (og da mener jeg ikke kvalitetstid med familien, men den kjedelige delen som ikke anses som et gode) og at menn og kvinner møtes med ulike forvetninger trenger vi altså ikke å gjøre noe med. Kvinner tjener mindre – fordi vi fortjener det.
Forskningen peker på manglende likestilling – synserne på at det er greit
I går kom det en ny bok om forskning på kjønnskvotering i styrene. Den viser at det er liten tvil om at kvoteringslovgivningen har ført til store endringer: Kvinneandelen i styrene som omfattes av lovkravet har økt fra tilnærmet null til 40 prosent. Samtidig er toppledelsen i næringslivet stadig er svært mannsdominert, og at ingenting tyder på at andelen kvinnelige ledere øker raskere i selskaper med pålegg om jevn kjønnsfordeling i styrene. Er dette også kvinnenes egen skyld fordi de ikke jobber nok? Kan det i så fall henge sammen med at menn i topplederstillinger har kvinner som redder hverdagslogistikken hjemme, mens kvinnelige toppledere ikke har det?
I veldig mange familier uten toppledere er det også slik. Han jobber mer – hun ordner logistikken hjemme. Han går opp i lønn og posisjon – og det er “naturlig” at hun tar seg av logistikken hjemme. Tilslutt er det så lite lønnsomt for familien at det skal satses på kvinnens karriere at om hun har lyst til det, så må hun selv tilrettelegge for det. Alternativer er å ikke ha en familie – et valg menn ikke trenger å ta.
Likelønn og lederposisjoner er to ulike områder hvor de store tallene viser at vi har en vei å gå før vi er likestilte. Det er også begge områder der det insinueres at det er “naturlig” og greit at vi ikke er likestilte. Jeg tror Marie Simonsen har rett; vi har kommet til den fasen hvor synsere skal forklare og “skildre” hvorfor det ikke er et mål at kvinner skal tjene like mye som menn. La oss håpe at det betyr at noen snart har tenkt til å gjøre noe med det.
Om forfatteren
Susanne
Partipolitisk uavhengig byråkrat som innerst inne er rabiat radikaler. Er Østkant-patriot, og lar seg lett hisse opp i diskusjoner om forskjellene i Oslo. Blir irritert av mannsjåvinister, kjærringprat, smalltalk, broilere, folk som ikke er prinsippielle, og de som vi fortjener å ha det bedre fordi vi tilfeldigvis ble født i Norge eller i en rik familie. Altså: folk flest. Blir blid av å røyke, drikke vin, gå på ski, få skryt og å være sammen med gode venner. Kaster ofte bort tiden på meningsløse dataspill.
Related Posts
-
På jobb kan eg gå på do åleine
Plutseleg var eg igjen på kontoret – første dag på jobb etter foreldrepermisjon. Ungen byrja i barnehagen same dag, og eg sit framføre datamaskinen igjen. […]
Når applausen har stilnet, hva skjer da?
Over hele landet applauderes de som står i førstelinjen i kampen mot COVID-19, men hva skjer når applausen har stilnet? Vil vi som sitter på […]
Det eneste vagt plausible forklaringen jeg har lest på hvorfor Telenor valgte en mannlig toppleder, var fordi de er involvert i så mange land der kvinner fortsatt er annenrangs borgere, at en kvinnelig toppleder ville svekket selskapets muligheter. Det er i beste fall en bekvemmelighetsforklaring av de sjeldne!
Men nå er det vel sånn at menn og kvinner ansatt i samme stilling med samme erfaring og bakgrunn tjener det samme (med variasjoner fra firma og personlige forhandler selvfølgelig).
At ulike yrker og stillinger har ulik lønn kan vi vel ikke få gjort så mye med, ihvertfall ikke kun på bakgrunn av kjønn. Og hvorfor skulle vi det egentlig?
Finnes forøvrig arbeidsplasser der kvinner tjener mer enn menn også:
http://www.universitetsavisa.no/politikk/article38088.ece
“Kvinner i vitenskapelige toppstillinger ved NTNU tjener mer enn sine mannlige kolleger. Sterke sentrale føringer om å prioritere kvinner i siste lønnsoppgjør nærmer seg lønnsdiskriminering av menn.”
Kvinner tjener mindre fordi de, på gruppenivå, velger yrker med lavere inntekt enn menn og jobber færre timer. Dersom de ønsker mer lønn, må de velge andre yrker og jobbe mer. Verre er det ikke.
Lurer på hvordan det hadde gått om vi feks hadde hatt kvinnelig statsminister, feks… ;-)
Ja, men det er også slik at det er flere menn høyere i hierarkiet innenfor veldig mange sektorer. Det kan jo bety at det er lettere for menn å klatre i mange systemer også. Om man sammenligner titler og sier at de med samme tittel har lik lønn, så blir det litt feil fordi det sier lite om hvem som har fått de titlene, oppgavene som gjør at de er kvalifisert til titler og lederstillinger osv. En bok jeg skrev om for en stund tilbake, beskriver godt både den vertikale og horistontale ulikestillingen vi har i det norske arbeidslivet: https://maddam.no/2014/12/ulikestilling-i-arbeidsmarkedet/
Lavere lønn – fordi vi fortjener det. Ingen grunn til å gjøre noe med det, altså.
Det er sant Susanne, men ved å ta spesielle hensyn på bakgrunn av at man antar at det stemmer kan slå veldig feil ut også. Er en kvinnelig kandidat automatisk bedre enn en mannlig fordi man har færre kvinner i bedriften? Det er “fort gjort” at det plutselig blir andre veien igjen, og at man da kanskje ender opp med et like dårlig alternativ.
Fortjene er her et økonomisk begrep. En tjeneste og vare er verd det andre er villige til å betale for det.
Så gitt at du fremdeles aksepterer en viss form for kapitalisme, hva kan gjøres?
Tåpelig og umodent svar, forhold deg til det han faktisk skriver og ikke lull deg inn i en offerrolle komplett fri for refleksjon over egenansvaret for hvor du befinner deg i livet, slutt å gjemme deg bak ett “vi kvinner” og gjør noe med din egen tilkortkommenhet, så får du det bedre. Det sporet du viser at du følger vitner ikke om særlig modenhet og vilje til egeninnsats for å få det bedre.
Om du/dere kvinner føler at du/dere har for lav lønn, så er det åpenbart grunn nok til å gjøre noe med det ja. Men istedetfor å sitte der som en sippete misfornøyd unge som venter på at andre skal ordne opp, er det på tide å gjøre en innsats selv. En mann som synes han tjener for dårlig ville aldri blitt møtt med respekt om han viste samme holdning og forventet at samfunnet skulle ordne opp for ham, han hadde f.eks valgt å skifte yrke eller videreutdanne seg for å gå opp i lønn.
Man er faktisk ansvarlig selv for de valg man tar i livet. Vi lever i en markedsøkonomi, ikke kommunistisk planøkonomi slik du later til å tro.
Jonas, det er jeg helt enig i. Mitt poeng er at selv i kvinnedominerte yrker er det ofte høyere andel menn jo høyere man er opp i hierarkiet. Om to stykker er sykepleiere, og den ene er avdelingsleder og den andre ikke, så vil ikke tallene du refererte til plassere de i samme kategori, men de har samme utdannelse. Derfor mener jeg at det ikke blir helt riktig å sammenlikne like lønn for samme stillingskategori, fordi det skjer en utsiling til de stillingene som er attraktive.
Når det gjelder mange kvinnedominerte stillinger, så fungerer jo ikke markedet særlig bra. Lærere er et godt eksempel på det; det er ganske prekær mangel på lærere, men det har jo ikke gjort at lønnen har skutt i været. Likevel er det ganske bred enighet om at vi skal ha offentlige skoler med utdannede lærere. Da mener jeg at markedet må reguleres eller det må brukes politiske virkemidler som økt lønn eller bedre arbeidsvilkår for å få tak i arbeidskraft på tjenester som er viktige i samfunnet. Det samme gjelder hjelpepleiere. Lønnsnivået til jurister og ingeniører er feks bedre, også i det offentlige (selv om det ikke er like bra som i det private).
Jeg tipper Thom klarer å svare helt fint selv. Forøvrig så er det mange, både kvinner og menn, som prøver å gjøre noe med skjevheter i arbeidslivet. Og da blir man møtt med at kvinner fortjener å tjene mindre, at de ikke ønsker å jobbe så mye og at man er “en sippete misfornøyd unge”.
Og det kan jeg være enig i, men med det sagt, ønsker du å sammenligne lønn på bakgrunn av utdanning?
For isåfall, om to personer har lik utdanning så kan forsåvidt det brukes til å danne et bilde av lønnsforhold (men tar på ingen måte hensyn til personelige egenskaper, erfaring evt. annen type utdanning i tillegg), men så fort vi beveger oss ut av kategorien og ser på lønn kontra hvor lang utdanning man har, f.eks bachelor mot bachelor, fagbrev mot fagbrev o.l så vil det gi et feilaktig bilde i mine øyne, ettersom mange yrker er vidt forskjellige, og noen yrker er bedre “beskytta”.
Se på heismontører, de har kun et vanlig fagbrev på lik linje med elektriker, men tjener i gjennomsnitt bortimot 200,000,- mer i året, fordi de har vært flinke til å stå på krava og fått yrket bedre “beskytta” i forhold til hvilke krav som stilles til personell som skal arbeide med heiser o.l.
I tillegg er de veldig få, med tilsvarende stigning i etterspørsel som i andre bransjer.
Jeg sier ikke at jeg er uenig i det du sier, men jeg tenker at det ofte er flere sider ved en sak, og at ikke alltid er “så enkelt”, hvis jeg tolker deg riktig.
Jeg er faktisk enig med deg Susanne.
Tidligere kunne stat og det offentlige skilte med de beste av de beste, og man tjente bra nok til å få de beste folka, med bra ordninger i forhold til pensjon, sikker jobb og så videre. Staten var for mange et mål å jobbe for.
Nå har jeg inntrykk av at de som ender opp med å jobbe i det offentlige (enten det er IT-sektor, konsulenter, prosjektledere, høgskolelærere eller andre høyt utdannede mennesker) på langt nær er de beste, noe som reflekteres i at de beste ikke ønsker å jobbe med en middels lønn med middels vilkår, når de kan tjene bortimot det dobbelte i privat sektor med tilsvarende bedre arbeidsvilkår. Det reflekteres blant annet i antall (beklager språket) IT-fuckups vi har hatt i NAV, Politiet, helsevesen og lignende.
Sånn jeg ser på situasjonen idag, ender vi opp med de dårligste folka til de vanskeligste stillingene – noe som gjenspeiler seg daglig i prosjekter som blir gjennomført.
Det jeg derimot ikke er enig i, er at det er spørsmål om kjønn og kvotering. Det må åpenbart gjøres noe med virkemidler og tiltak for å få bedre folk i mine øyne, men det gjelder ikke spesielt kvinner – det gjelder hele sektoren.
Dette er, delvis, poenget mitt. I mange “kvinneyrker” er det ikke noe reelt marked; offentlig sektor har monopol. Lærere og sykepleiere, som er dominert av kvinner, har ingen reelle alternativer til det offentlige som arbeidsgiver. Da kan det offentlige betale lavere. Det er ingen konkurranse. I motsetning til f.eks. jurister og ingeniører, som kan jobbe i det private.
Alternativet er å bevilge lærere og sykepleiere plutselige og vesentlige lønnsøkninger, som er fullstendig urealistisk. Det offentlige hverken kan eller vil øke sine utgifter plutselig og uten at de må. Videre, en plutselig lønnsøkning i noen få yrker, hadde ført til ringvirkninger i hele arbeidsmarkedet. Andre yrkesgrupper hadde krevd tilsvarende lønnsøkning, privat næringsliv måtte ha økt sin lønn for å tiltrekke seg arbeidskraft osv. Mao, et fullstendig urealistisk forslag.
Som gjør dermed problemstillingen til et stort paradoks. Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn skyldes i stor grad manglende konkurranse i kvinneyrker, men samtidig er de som kjemper for likelønn mot økt konkurranse.
Dette skyldes i stor grad at offentlig sektor har økt i størrelse og andel av arbeidstyrken, kombinert med små lønnsforskjeller innad i offentlig sektor. Det gjør at de flinkeste kan tjene langt mer i privat sektor. Så lenge alle skal tjene omtrentlig likt i offentlig sektor, vil man ikke klare å lokke til seg de flinkeste.
Vel, forskjellen er jo at et bakstreversk land fint kan velge bort et privat firma (f.eks. ikke gi de en kontrakt, eller lisens for å operere i landet) om de ikke liker topplederen, mens de ikke på samme måte kan “avskjære” en statsleder.