Psyk nok?

public-domain-images-free-stock-photos-shoes-walking-feet-grey-gravel--1000x666

I 2015 burde vårt forhold til psykiske lidelser være så normalt at det er like naturlig å protokollføre ”psykologtime” ved fravær på jobben, som å skrive ”tannlegetime”. Slik er det dessverre ikke.

Jeg kjenner en som av og til takker nei til invitasjoner fordi hun har slik angst at hun ikke makter å være sosial. I stedet sitter hun hjemme med katastrofetanker og sjekker komfyren og alle stikkontaktene gjentatte ganger for å forsikre seg om at det ikke skal bli brann i huset mens hjertet hamrer vilt bak ribbeina og halsen snører seg, svetten pipler og pusten er tung.

Jeg kjenner en som har tre tablettoverdoser bak seg med ditto sykehusinnleggelser, forårsaket av alvorlig depresjon. Den siste overdosen kunne tatt livet av ham hvis han ikke tilfeldigvis hadde blitt funnet på gata der han lå bevisstløs i sitt eget oppkast.

Jeg kjenner en som lukker seg inne hos seg selv og gråter alene i dagevis, fordi angsten og depresjonen gjør at hun har dager der hun ikke klarer å glede seg over livet. Hun tenker at hun er en belastning for alle rundt seg, og at det beste er å holde seg unna og ikke være en byrde i kraft av egen person.

Alle disse tre har venner, jobb og familie. Men de aller fleste rundt dem vet ikke at de gjennomgår dette. Hos noen, ikke en gang nærmeste familie

Psykiske sykdommer har ingen quick-fix

Mange somatiske sykdommer har en helt annen posisjon.

Hvis noen får kreft, hjerteinfarkt, brekker et bein eller får lungebetennelse blir det fort kjent i vennekretsen eller i familien. Det skrives på sosiale medier, og god bedring-meldinger strømmer inn. Familie og venner kommer på sykebesøk. Det er flott og viktig.

Det dreier seg om kroppen. Det kan fikses. Det kan syes, medisineres eller skjæres bort.

Dårlige nerver er lavstatus

Når noen legges inn på psykiatrisk avdeling på grunn av psykisk sykdom, kan det i mange tilfeller hende at det knapt finnes noen som vet at det skjer. Jeg har til og med opplevd at den syke angivelig har vært på “ferie”. Det ble for skamfullt å tilkjennegi at den mentale helsen ikke spilte på lag. Man er ”gal”, ”et psykiatrisk tilfelle”, ”fungerer ikke” eller ”har dårlige nerver”. I et prestasjonssamfunn og i et samfunn som setter somatiske lidelser på toppen av hierarkiet, kan det å være psykisk syk gjøre at du daler på den sosiale rangstigen.

Kroniske lidelser skaper ikke suksesshistorier som leger kan sette på CVen sin

Mellom 6 og 12 % av befolkningen lider av depresjoner til enhver tid.  Kvinner lider oftere av psykiske lidelser enn menn, og rundt en fjerdedel av den norske befolkningen vil i løpet av livet rammes av en angstlidelse. Det er med andre ord svært vanlig å ha en psykiatrisk diagnose, eller i løpet av livet å få en.

I et forskningsprosjekt har Jan Grue og medarbeidere rangert ulike lidelser etter prestisje. Der fremgår det at angst og depresjoner ligger nesten i bunnen av lista. Interessant nok er de i selskap med andre typiske kvinnedominerte diagnoser, som fibromyalgi og anoreksi. Felles for diagnosene er at de gjerne er langvarige og ofte blir en del av livet, det som omtales som ”kroniske lidelser”. For noen ender det med uføretrygd. Kroniske lidelser er ikke noe som skaper suksesshistorier leger kan sette på CVen sin. Kroniske lidelser er lavstatus, og kvinner er overrepresentert.

Svingdørpasientene

Psykiske lidelser finnes det ingen quick-fix for. Og i den grad folk står fram med sine sykdommer, gjelder det ofte de som har kjempet seg gjennom det og blitt friske. Det får de klapp på skuldrene for. Velfortjent, vil jeg si, for det er tøffe tak å kjempe seg gjennom. De som er skikkelig syke, som går ut og inn av behandling og som bruker store deler av livet sitt på å prøve å bli friske men får tilbakefall etter tilbakefall, hører vi ingenting om. De har heller ikke noe sterkt talerør i offentligheten, fordi de fleste av dem har mer enn nok med å kjempe mot sykdommen.

Så når profilerte personer som Carl I Hagen i tillegg går ut i en av landets største aviser og ber folk om å ta seg sammen og komme seg på jobb, tråkker han på de syke, de som allerede ligger nede.

Det er feigt, kunnskapsløst og urettferdig, og det er slike som Carl I Hagen som bør ta seg sammen. Å sparke på allerede svake grupper i samfunnet er det siste disse menneskene trenger. Dessuten burde alle vite at psykiske lidelser er så vanlig at det like så godt kan være han du deler kontor med som er blant de hardt rammede.

 

Bilde: Publicdomainarchive.com

 

 

 

 

 

 

Om forfatteren

Gro

Gro

Jeg er kreftsykepleier, intensivsykepleier og engasjert fagorganisasjonsmedlem. Som representant for et tradisjonelt kvinneyrke med dyktige kolleger av begge kjønn, er jeg opptatt av fag, arbeidslivspolitikk og likestilling, og gjerne gjøre kål på noen fordommer. Jeg liker byen, kaffe og papiraviser, og å dingle med beina fra et høyt fjell.

Visit Website

12 Comments

  1. Jo Øiongen 21/04/2015

    Dette var et interessant innlegg, til det dreide seg over til å bare handle om kvinner. Alle som sliter med sin mentale helse fortjener å bli hørt og sett. Uavhengig av kjønn. Å aktivt sette prestisje og “typiske kvinnelidelser” sammen og bombastisk plassere psykiske lidelser og andre angivelig kvinnelige lidelser som noe uten prestisje gjør ikke annet enn at en opplever kvinner som stakkarslige. Hverken menn eller kvinner er stakkarslige i kraft av sitt kjønn!

    Dette begynte bra og endte sytete. Noe som er trist da det fjerner fokuset fra det som er viktig, at vi har et samfunn der vi tilbringer mer og mer tid bak en skjerm der vi leser om andre sine “vellykkede” liv på “sosiale” medier. Mentale lidelser handler ikke om menn eller kvinner, det handler om mennesker og samfunnet vi lever i. Spørsmålet er hva slags samfunn vi ønsker å leve i, og hvordan skal vi komme oss dit?

  2. Gro Author

    Jeg er selvsagt enig med deg i at verken menn eller kvinner er stakkarslige i kraft av sitt kjønn. Men jeg ser ikke hvordan å nevne at det forekommer overrepresentasjon av kvinner innen visse diagnosegrupper bidrar til å “stakkarsliggjøre” dem. Jeg synes derimot det er viktig å skrive om. Jeg er opptatt av kvinners helse og posisjon i samfunnet, og at samfunnets forhold til blant annet angst og depresjon må normaliseres og ufarliggjøres. Ingen skal behøve å skamme seg over en psykiatrisk diagnose. Verken kvinner eller menn.

    Rangordningen av diagnosegrupper er fra en forskningsrapport som jeg linker til, og ikke noe jeg har “bombastisk plassert”. Det finnes mange andre diagnoser på den listen, men det ville blitt en veldig lang tekst om jeg skulle tatt for meg alle.

    Alle som sliter med sin mentale helse fortjener å bli hørt og sett, og derfor håper jeg at flere vil bruke tid og krefter på å skrive om det. Dersom denne teksten motiverer deg til å skrive om psykisk helse og det du synes er viktigst å sette fokus på, er det ikke noe som er bedre enn det.

  3. Jo Bakken 22/04/2015

    Arrester meg jeg tar feil. I studien du referer til, fremgår det, basert på artikkelen i Aftenposten, ikke noe sted at pasientens kjønn er blant faktorene som har størst betydning for respondentenes rangering av sykdommene. Det kan selvfølgelig ikke utelukkes at sykdommer med høyere forekomst blant kvinner har lavere status enn andre sykdommer, men å trekke slutningen at “kvinnesykdommer” generelt har lavere status basert på denne studien synes å være å trekke implikasjonene vel langt.

    Jeg har hørt om studiene som viser at kvinner oftere lider av psykiske lidelser enn menn. Dette er selvfølgelig noe som bør studeres videre da dette, for eksempel, kan gi opphav til økte og varige forskjeller på arbeidsmarkedet og for pensjonsvilkår. Imidlertid tror jeg vi skal være litt forsiktige med å la kjønn bli en for dominerende faktor i denne forskningen. Viktigere enn det er å avdekke hva det er som gjør at spesielt kvinner er overrepresentert, er det å finne forebyggende tiltak og behandlinger som hjelper hele befolkningen. En sykemeldt mann representerer jo et like stort (eller kanskje større grunnet menns høyere lønn) samfunnsøkonomisk nyttetap som en kvinnelig sykemeldt. Her er jeg litt nysgjerrig på hva feminister tenker om naturvitenskaplige forklaringer. Feminister har jo ikke akkurat vist seg som de sterkeste forsvarere av slike forklaringer tidligere.

  4. Varm_kaffe 22/04/2015

    Bra du syntes hele innlegget med unntak av ett av avsnittene var interessant, da (y) !

  5. Varm_kaffe 22/04/2015

    Jeg er enig med Gro. Sånn jeg ser det: det skal ikke være en konkurranse om hvem som er “best”. Vi har ting å lære av hverandre. Gutter (generaliserende, but you get my point) gjør ting riktig som jenter gjerne kan lære av, og omvendt. Jenter blir oftere psyke og har feks. flere tilfeller av selvskading, men menn har jo som kjent en høyere selvmordsrate. Men å si det blir kanskje “stakkarsliggjøring av menn” ;) ?

  6. Gro Author

    I artikkelen fra Psykologtidsskriftet som jeg linker til i avsnittet over, fremgår det at kvinner er overrepresentert når det gjelder angst og depresjoner. I tillegg står det der at det å lide av angst og depresjoner i kombinasjon har dårligere prognose når det gjelder risiko for uførhet. Så det er ikke en slutning som er basert på denne ene studien, men en slutning som er basert på flere studier. Det finnes selvsagt diagnoser hvor menn er overrepresentert. Fokuset mitt i dette innlegget har vært skam rundt psykiske lidelser generelt og konsekvenser for kvinner spesielt, mye på grunn av at angst og depresjoner er veldig vanlig og derfor rammer mange.

    Jeg er enig med deg i at det bør gjøres flere studier på dette og på mange andre aspekter ved psykiske lidelser også. Som jeg skriver: Det bør bli mer fokus og oppmerksomhet rundt dette.

    Hvis du vil vite hva jeg (eller andre) mener om “naturvitenskapelige forklaringer” ønsker jeg at du utdyper hva du mener med det og på hva, for det fremstår som litt utydelig.

  7. Jo Bakken 22/04/2015

    Det er noe forskning innen blant annet nevropsykologi, som riktignok er på et tidlig stadium, som antyder at forskjeller i utskillelsen av visse hormoner kan være en av forklaringene på kjønnsforskjeller i forekomsten av alvorlige angst- og depresjonslidelser. Forskningen er inntil videre ikke i stand til å bringe på banen entydige resultater, og det er derfor knyttet stor usikkerhet til funnene. Mitt spørsmål er ganske enkelt at dersom denne forskningen viser seg å generere signifikante og robuste resultater, er dette noe som feminister vil være villige til å akseptere og forholde seg til i diskusjonen om hvilke sosiale, og, ikke minst, medisinske implikasjoner kjønnsforskjeller har for sannsynligheten for å utvikle angst og depresjon?

  8. Gro Author

    Du spør altså om jeg (fordi jeg kun kan svare på vegne av meg selv) er villig til å akseptere potensielt solide forskningsresultater som viser en sammenheng mellom hormonell påvirkning og visse psykiske lidelser, om jeg forstår deg riktig. Det spørsmålet synes jeg er et spørsmål på linje med hvorvidt jeg er villig til å akseptere forskning som viser at genetisk disposisjon eller arvelighet kan øke risiko for visse former for kreft.

    Det ville være interessant for meg om du forklarte hvorfor du mener at spørsmålet ditt er relevant for temaet i dette innlegget.

  9. Nina Er 24/04/2015

    Så utrulig bra med et slikt innlegg. Som psykolog ser eg stadig behovet for at vi tenker oss om i forhold til korleis vi ser på og behandler sårbare mennesker som ikkje ønsker noko anna enn å få god hjelp. Ifjord blei eg intervjua om korleis en skal forholde seg til effektiviserings-krav i helsesektoren: http://www.nrk.no/sognogfjordane/underskriftskampanje-i-helse-forde-1.11313810
    Ha ein kjempefin dag og fortsett med å skrive gode og viktige innlegg!

  10. Gro Author

    Tusen takk, Nna! :) Ha en fin dag du også.

  11. Jo Bakken 24/04/2015

    Fordi jeg gang på gang har erfart at feminister ikke er interessert i, eller ikke er villige til å diskutere biologiske faktorer som kan forklare forskjeller mellom kjønnene. Her er jeg nok rimelig forutinntatt, men inntrykket er at alt dreier seg sosiale strukturer og spesifikke forventninger knyttet til det å være kvinne. Ja, det er sågar de som hevder at hele distinksjonen kjønn er sosialt konstruert. Men nok om mine generelle innvendinger mot feminismens forhold til vitenskap. Den viktigste implikasjonen for ditt innlegg av forskningen jeg viser til, er at kjønnsforskjeller i hyppigheten av psykisk sykdom er noe vi kanskje til en viss grad dessverre må leve med. Selvsagt er det slik at vi må iverksette forebyggende tiltak som vi anser som effektfulle, men her mener jeg altså at kjønn ikke skal være en dominerende faktor. Jeg har imidlertid stor tro på medisinsk forskning som tar hensyn til nettopp biologiske forskjeller mellom kjønnene.

  12. Gro Author

    Det jeg synes er viktig når det kommer til kjønnsforskjellene i denne saken, er å være bevisst på at de eksisterer slik at man kan sette inn tiltak der de trengs. Og hvis det er en trend at det man beskriver som typiske “kvinnesykdommer” jevnt over har lavere status og er mer skambelagt, er jo det også et strukturelt problem. Uavhengig om man skal beskrive den økte hyppigheten som “biologiske årsaker”.

    Å ha stor tro på medisinsk forskning utelukker ikke, etter mitt syn, å ha evnen til å kunne se at strukturer har noe å si når det kommer til hva slags syn samfunnet møter ulike diagnosegrupper med.