Malin Jacob har i UTE-Magasinet i to ulike innlegg kritisert tidligere innlegg av meg på Maddam om hvordan menn og naturen er fremstilt.

Det er delvis en kritikk mot fremstillingen av naturen som noe maskulint. Det skrives: ” Som kvinne kjenner jeg meg ikke igjen i disse innleggene, fordi lengselen og draget mot naturen er like iboende hos meg selv.” På spørsmål mitt om hvor kvinnen er i fremstillingen av mannen og naturen, så sier hun at kvinnen har vært der hele tiden.

Delvis er det en kritikk av at man latterliggjør naturen som et sted for ettertanke, og delvis er det en kritikk av at man fremstiller naturen som et sted for mannen.

Etter å ha lest innleggene sitter jeg med en snikende følelse av at mitt innlegg ikke helt klarte å kommunisere det jeg ønsket.

Hun har jo på en måte helt klart rett: kvinnen har vært i naturen hele tiden både faktisk og i kulturen. I litteratur, populærkultur og kunst har kvinnen et nært forhold til naturen. Det er bare å se på den siste anlagte skulpturparken på Ekeberg i Oslo. Den er dedikert til kvinnen, skulpturene er plassert ut i naturen og beskrevet som motstykket til den maskuline Vigelandsparken.

Ellers er det flere filmer som fremstiller feminitet gjennom et nært forhold til naturen, det er bare å nevne den norske filmen Uskyld og  von Triers  Antichrist som viser kvinner med en enorm dragning mot naturen og det spirituelle. De norske mytene og folkefortellingene er også preget av det samme med den ville huldra som lurer menn vekk fra sivilisasjonen.

Det er derfor egentlig noe relativt nytt når mannen fremstilles med en eksistensiell dragning mot naturen. Og stikkordet her er ”fremstilles”. Det er ikke en beskrivelse av hvordan virkeligheten rent faktisk er.

Jeg kan ikke se annet enn at det er en trend hvor menn i magasiner, tv og filmer har en svært romantisk lengsel mot å bruke naturen. Severin på NRK har for eksempel i skrivende stund stirret ut i marka etter hjort i 15 TV-minutter. Mannen som bruker naturen – alene – har gjort stor suksess i kulturen. Lars Monsens på tvers over Canada er et annet eksempel.

Kvinner blir ikke fremstilt på samme måte. Og ikke fordi kvinner ikke gjør det. Det er ingenting jeg har funnet som tilsier at kvinner tilbringer mindre tid i naturen enn menn, eller bruker det mer som rekreasjon. Ja det finnes kvinner som har gjort det stort på natur og friluftsliv, men med unntak av Cecilie Skog så er resten av a-naturkjendisene menn. Og der Monsen turer avgårde alene, har Skog en mannlig sidekick som hun leder gjennom en Grønlandskryssing.

Og nettopp det er et poeng.

Hvorfor fremstilles ikke kvinner i naturen, som dette er noe hun ”må” gjøre, eller noe som hun kun gjør sammen med menn? Kvinner fremstilles i stedet som at det hun må gjøre er å fikse i hjemmet, og ønske å få barn. Det er denne delingen jeg lurer på hvorfor har oppstått.

Jacob skriver videre at vi alle kan trenge å komme oss ut i naturen for å slå av sosiale medier og koble av. Det er en lengsel som både kvinner og menn har og som jeg tråkker på. Det jeg derimot kritiserer er jo det omvendte, at man skrur på sosiale medier for å fortelle om at man er i naturen og ensomheten. Naturen er blitt det nye ”nyter en selvbrent kaffekopp mens jeg hører på den steingamle vinylplata mi”,

Forherligelsen av de store friluftslivsprosjektene gir også en terskel for de som ikke har vært så mye i naturen. Det er enten å gjøre som Helge Ingstad, ellers så kan du lik så gjerne holde deg hjemme. Og ihvertfall ikke oppsøke betjente hytter eller t-merket stier, det blir noe foraktfullt fremstilt som 17-mai tog. Trenden, slik jeg tolker den i dag, er at du helst skal gå langt – alene.

Det er flott at naturen brukes, jeg er også mye ute og elsker det. Men mitt innlegg handlet altså ikke omdet, men om hvordan dette fremstilles her inne i sivilisasjonen.

Bilde: CCS, A Forest