Maddam takker Fett Tidsskrift for en høyst viktig og effektiv kampanje: #jegharopplevd. Her kan du lese tre historier fra tre forskjellige anonyme kvinner som ikke hadde plass til opplevelsene sine på twitter.

Vi blir ikke ferdige med disse historiene med det første. Og vi blir ikke ferdige med kjønnskampen før samfunnet er rettferdig og slike historier hører til det minimale.

_______________________________________________________________________

Krenkekor og ytringsfjas

Å late som om seksuell trakassering ikke fins, er sikkert en lur hersketeknikk fra de som føler seg krenket. At ikke- faglærde mannlige samfunnsdebattanter skal kneble kvinner som forteller om overgrep med diagnoser, kan vel ikke tolkes som noe annet enn virkelighetsflukt.

Av: Anonym kvinne (25)

I det siste har det vært debattert rundt kjønn, krenking og ytringsfrihet. Først begynte kampen mellom Trygdekontorets pornosketsj og Kari Jaquesson, deretter har debatten gått over til å handle om kvinners ytringsrom og opplevelser av seksuelle overgrep, samt «kritikerne» av dette. Å påstå at kvinner som forteller om dette lyver, virker for meg som et fjernt fortidsgufs. At kvinner tier om overgrep, vitner om en stor skam rundt dette i dagens samfunn.

Cathrin S. Frøyen og Heidi Helene Sveen skrev kronikker der de tok opp dette, og hvor de i tillegg delte egne erfaringer. De skriver at dette er «helt vanlige jenteliv», og at «mange kvinner vil kjenne seg igjen.» Kjetil Rolness og Hans- Petter Halvorsen med meningsfeller, svarer at dette er «paranoide generaliseringer» og forsøker å stille en eller annen slags mental diagnose mens de går i offerrollen over å ha følt seg krenka som menn. Selvsagt mens de anklager kvinner for å gjøre det samme.

Det personlige er politisk

Jeg er nødt til å spørre: Hva får noen til å reagere så mye på det andre skriver om sine egne opplevelser? Hvorfor har man et så sterkt behov for å bagatellisere eller kritisere andres fortellinger om seksuelle overgrep? Slik jeg har vurdert debatten til nå, har den hovedsaklig foregått mellom kvinner som reagerer og forteller, med menn som kritiserer disse fortellingene. Sistnevnte er for meg et forsøk på å tie både kvinner og overgrep som samfunnsproblem i hjel. På denne måten opprettholdes praksisen med at ofre for seksuell trakassering og overgrep ser dette som et personlig, og ikke politisk problem.

 Vi vet at rundt ti prosent av jenter i Norge voldtas, og dette er bare minimaltallet. I tillegg kommer mørketall og voldtektsforsøk.

Rolness og Halvorsen føler seg altså krenka ved at noen kvinner tar opp seksuell trakassering som ukultur i samfunnet, fordi de tolker det som et angrep på sitt kjønn. For det første vil ytringsfriheten til kvinnene som tar opp dette tabuet innsnevres dersom vi ikke skal kunne snakke om ting som potensielt kan såre menn. Det er ikke en paranoid generalisering at seksuell trakassering forekommer, vi vet at det forekommer. Å la være å lytte til kvinnenes historier er tvert om å mate overgripere. Vi vet at rundt ti prosent av jenter i Norge voldtas, og dette er bare minimaltallet. I tillegg kommer mørketall og voldtektsforsøk. Ofre for seksuell trakassering er antakeligvis enda høyere.

#Jegharopplevd

Noen spurte om hvorfor det var slik at «noen kvinner ser ut til å oppleve dette hele tiden, mens andre ikke gjør det». Basert på egne erfaringer vil jeg anslå at de fleste jenter vil oppleve en form for seksuell trakassering i løpet av livet. Rundt en fjerdedel av mine venninner har opplevd voldtekt, og flere jeg kjenner har blitt spyttet på, slått, tatt kvelertak på og/ eller blitt antastet i ulike sammenhenger. Min erfaring er at når man først begynner å snakke med jenter om temaet, begynner historiene å renne inn. Et åpenbart svar på spørsmålet er at noen kvinner har lært hva seksuell trakassering er, mens andre ikke har det. Det betyr ikke at de har spesielt ulike erfaringer, det betyr bare at noen ikke har lært å knytte hendelsene til konseptet. En viktig årsak til det er at det er stor informasjonsmangel på seksuelle overgrep og trakassering i skolen. Jentene opplevde hendelsen som gal, feil eller ubehagelig, uten at de visste hva det var- gjerne også uten at de turte å si fra.

Plutselig stakk han fingeren i skrittet mitt mens han lo.

Det var slik jeg opplevde det selv. Første gang jeg befølt på rumpa, var på barneskolen. Dette skjedde igjen da jeg var i tenårene. Ved 19- årsalder var jeg i et kortvarig forhold med en gutt som viste seg ikke å være spesielt snill. En sommerdag gikk vi gatelangs hjem fra fest. Jeg hadde på meg skjørt, og i motsetning til han, var jeg edru. Plutselig stakk han fingeren i skrittet mitt mens han lo. Da jeg sa stopp, det der liker jeg ikke, bare gjentok han det samme en gang til. Fordi jeg ikke på noe vis var blitt opplært hjemme eller i skolesystemet om grensesetting og seksuell trakassering, fanget jeg ikke opp hendelsen som det det var, rent bortsett fra den ubehagelige følelsen. Jeg følte meg ikke respektert. Men hadde noen spurt meg som nittenåring i et spørreskjema om jeg var blitt utsatt for seksuell trakassering, hadde jeg sikkert ikke svart ja.

«Litt voldtatt»

Et år senere hadde en gutt sex med meg til tross for at jeg sa nei. Jeg gjorde ikke fysisk motstand, men jeg hadde jo heller ikke samtykket. I ettertid tenkte jeg på om dette var voldtekt eller ikke. Jeg tror grunnen til det er at kunnskap om voldtekt og overgrep i samfunnet er for lavt. Vi trenger å lære om dette på skolen, vi trenger flere holdningskampanjer mot voldtekt, og vi trenger å lære grensesetting og hvordan håndtere og sanksjonere slike hendelser. Når jeg snakket med venninner om dette, viste det seg at flere av dem hadde opplevd det samme. Det var dessuten mange som kunne fortelle at gutten i løpet av samleiet fjernet kondomet uten at jenta merket det, noe som også er en form for overgrep fordi jenta ikke har samtykket til ubeskyttet sex.

Når det rammer menn

Sannheten er at når kvinner blir latterliggjort, trakassert eller krenket, ofte basert på kjønn og seksualitet – og når de så sier ifra- så blir de møtt med mer latterliggjøring og krenking. «Hun og hylekoret», «går i offerrollen, ja», «kvinner er svake og tåler ikke noe altså?», «humørløse og pripne», «er kvinner liksom hellige og ukrenkelige de?», får de høre, mens de febrilsk forsøker å overbevise folk om at de ikke hater menn. Men det interessante er, at når menn blir møtt med latterliggjøring, kritikk eller krenking, er det plutselig ikke greit for noen. Da reagerer folk sporenstreks, og særlig mannfolka selv.

Jeg har vært vitne til dette en rekke ganger. Senest denne uken så jeg en ny holdningskampanje rettet mot umodne gutter for å få dem til å senke farten. I videoene er det to jenter som leser opp kommentarer fra gutter som skrytet av hvor fort de kjører. Hensikten er å utfordre holdningene for å få et mer trafikksikkert samfunn. Selvsagt hagler det inn med kommentarer fra gutter og menn som føler seg krenket av at disse kampanjene bare retter seg mot dem, «fordi jenter råkjører også.» Men kampanjen følger noe som heter statistikk. Statistikken viser at de aller fleste involvert i alvorlige trafikkulykker er gutter og menn. Ulykkene skyldes både førerfeil og direkte lovbrudd som ruspåvirkning, råkjøring og mangel på bilbelte. Når ny statistikk for noen uker siden konkluderte med at «kvinner er bedre sjåfører enn menn», stormet det i kommentarfeltet med horder av krenkede menn.

Dessverre blir mange kvinnelige samfunnsdebattanter møtt med hersketeknikken ad feminam.

Hersketeknikker som ytringsfjas

Humor og satire er en hersketeknikk som kan benyttes til å misbruke ytringsfriheten. Men ofte føles det som om humoren er på menns premisser og på kvinners bekostning. Det er det kvinnebevegelsen oftest reagerer på, snarere enn det handler om «helliggjøring av kvinner.» Dessverre blir mange kvinnelige samfunnsdebattanter møtt med hersketeknikken ad feminam. Den går ut på at kvinner som taler i offentligheten, ofte møter på kommentarer om utseende, kjønn og seksualitet (se bare på Hilary Clinton), i tillegg til å bli anklaget for å være «sensitiv», «aggressiv», «moraliserende» eller «humørløs». Forskningstall har vist at menn oftere blir møtt på sak eller person, mens kvinner blir grovere hetset i debatten med trusler og kommentarer som er mer personlige og personkarakteristiske. Det er dessuten tendenser til at det kvinner sier og gjør, oftere blir tolket som noe alle kvinner sier og gjør, enn det blir for menn. Hvis dette er noe «man som offentlig person bare må tåle» (som noen mente i Jaquesson- debatten), så lurer jeg på hvorfor ingen mannlige samfunnsdebattanter har blitt møtt med slutshaming eller pornoparodi.

Det forundrer meg at Rolness og co forsøker å diskreditere andre menneskers åpenhet og historier om alvorlige hendelser.

Rett til å hate?

Det er en vesentlig forskjell på ytringsfrihet og hat. Ytringsfriheten gir oss retten til å krenke organisasjoner, autoriteter, ideologier, religioner og stater. Men å krenke enkeltpersoner er ikke ytringsfrihet, men mobbing. Når forakt og hat mot individer eller kjønn florerer i debattforum, så er det verken sunt, rettferdig eller moralsk forsvarlig. Vi har også noe som heter ytringsansvar. Man står til ansvar overfor de ytringene man har friheten til å si. Hat er imidlertid distinktivt annerledes enn kritikk eller meningsytring. Hatuttalelser på kjønn, rase, legning og etnisitet er ulovlig. Det burde alle voksne mennesker vite.

Det forundrer meg at Rolness og co forsøker å diskreditere andre menneskers åpenhet og historier om alvorlige hendelser. Som om de ikke vil ta innover seg at det finnes menn som ikke respekterer kvinners grenser eller eierskap over sine egne kropper. Som om de på et vis ønsker å forsvare disse i et felles krenke-hylekor, snarere enn å kunne diskutere et seriøst samfunnsproblem. For hvem bør man egentlig forsvare, offer eller overgriper? Og hva får Rolness og Halvorsen til å tro at de vet mer om livene til norske jenter enn det jentene vet selv? Tror de ikke på dem, kan de sikkert få det bekreftet av SSB, sykehus, politi, lærere, barnevern eller av psykologer – der jobber det jo også menn.

_______________________________________________________________________

Ikke bare én gang

Jeg fikk ingen arr på sjelen av den første opplevelsen, men så var det også bare begynnelsen. Siden har det gått slag i slag.

Av: Anonym kvinne (28)

Jeg har med stor interesse fulgt den siste ukens debatt om seksuell trakassering og emneknaggen #jegharopplevd på Twitter. Jeg er så glad for at det med dette har åpnet seg et rom for å snakke om hvor utsatte kvinner er for seksuelle krenkelser, kun i egenskap av å være kvinne.

Jeg ønsket å bidra, og logget meg inn på Twitter. Men da jeg skulle begynne å skrive møtte jeg på to utfordringer: jeg turte ikke å fortelle under mitt eget navn, og jeg klarte ikke å velge hva jeg skulle fortelle.

Jeg har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet, trakassering og overgrep av et sånt omfang at jeg kan kategorisere hele livet mitt i seksuelle krenkelser.Første gang var jeg 4 år. Jeg hadde ikke begreper om det som skjedde og forstod meg således ikke krenket av hendelsen. Da.

«Jeg var vulgær og ba om det»

Det skjedde i mormors stue. Hennes nye mann befølte meg i skrittet fordi jeg var så vulgær at jeg satt på gulvet og lekte med dukker, i skjørt og med spredte ben. Dermed ba jeg om det. Det var i alle fall det min ste-morfar fortalte politiet. Jeg husker ikke så mye av denne hendelsen. Men jeg husker at jeg tenkte at han måtte være en rar mann som tok barn på tissen. Det var jo ikke lov. Jeg fikk ingen arr på sjelen av denne opplevelsen, men så var det også bare begynnelsen. Siden har det gått slag i slag.

Som 6-åring opplevde jeg å bli truet med å bli kastet ned i et hull i ruinene av en gammel villa hvis jeg ikke tok på tissen til en eldre gutt innen 100 sekunder.

Som 4-5 åring opplevde jeg at gutter i barnehagen holdt meg fast for å ta på tissen min. Jeg minnes at kroppen min strittet imot, at jeg var redd, men at jeg ikke turte å si “nei”. Jeg har opplevd at naboguttene fortalte at de ville gjøre det samme med meg som de hadde sett i pornofilmene til faren sin, og at de gjorde det.

Som 6-åring opplevde jeg å bli truet med å bli kastet ned i et hull i ruinene av en gammel villa hvis jeg ikke tok på tissen til en eldre gutt innen 100 sekunder.

Jeg har opplevd at en lærer kom inn i garderoben da vi dusja etter gym i 6.klasse. Vi var 4 nakne jenter som forsøkte å holde igjen døra. Han brøt den opp, skjøv oss til side og ble stående å se på oss. Lenge. Imens vi skrek, og desperat forsøkte å skjule at barnekroppene våre var i ferd med å bli kvinner.

Jeg opplevde å bli kløpet i puppene på ungdomsskolen. Flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har opplevd at en eldre gutt dro av meg buksa i skolegården i storefri.

Da jeg gikk i 8.klasse opplevde jeg at en gjeng gutter i 10. bar meg ut i snøen, åpnet buksa mi og fylte trusa mi med snø. Og at læreren min kjeftet, ga meg anmerkning og førte fravær fordi jeg dro fra skolen. Det spilte ingen rolle at jeg var kald, våt og krenket.

Voldtatt som 13-åring

Jeg opplevde som 13- åring å bli voldtatt av kameraten til venninna mi. Han som bare skulle kjøre meg hjem etter et besøk en helt vanlig tirsdagettermiddag, men som istedet kjørte meg ut i skogen. Jeg kan ikke beskrive tankene og følelsene som raste gjennom kroppen min da det gikk opp for meg at jeg ikke var på vei hjem. Da han stoppet bilen i et skogholt og det åpenbare var et faktum, kjempet jeg ikke imot. Jeg kapitulerte, lot ham gjøre hva han ville og håpet at jeg ville overleve.

Siden slet jeg med depresjon, angst, skam- og skyldfølelse. Tenk at jeg var så dum å sette meg inn i den bilen. Tenk at jeg var så dum å tro at han faktisk ville kjøre meg hjem. Jeg burde ha visst bedre. Jeg skulle ha skreket, sparket og slått.

Etter endt soning tok voldtektsmannen kontakt med meg, for å beklage det han gjorde mot meg og for å fortelle meg at jeg var det deiligste ligget han hadde hatt.

Det tok lang tid før jeg erkjente at det ikke var min skyld, at det var en voldtekt. Foreldrene mine anmeldte ham. “Mann (19) siktet for utuktig omgang med barn under 14 år” stod det så fint skrevet i lokalavisen. Da anmeldelsen ble kjent ble jeg kalt “hore” på skolen. En klassekamerat viste meg et bilde av en mann han tydelig mente var stygg og vemmelig, og sa “han her er 19 år, vil du knulle han også?” Jeg klarte ikke lenger å møte på skolen og gikk glipp av nesten 1,5 års skolegang.

Saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling, men ble gjennoptatt to år senere da han ble anmeldt for voldtekt av en annen jente. Da innrømmet han endelig å ha voldtatt meg. To år senere ble det rettsak og han ble dømt til ubetinget fengsel. Etter endt soning tok voldtektsmannen kontakt med meg, for å beklage det han gjorde mot meg og for å fortelle meg at jeg var det deiligste ligget han hadde hatt.

Legen spurte om jeg var våt og kåt

Da jeg var 15 år gammel var jeg hos en venninne på fest. Det ble sent og jeg sovnet. Jeg opplevde å våkne av at en mann hadde hånda i trusa mi. Jeg har opplevd å bli kløpet i rumpa av faren til en av venninnene mine.

Jeg har opplevd å bli spurt av en anerkjent overlege på et av Norges største sykehus om jeg var våt og kåt da jeg fortalte om seksuelle overgrep under en konsultasjon.

Jeg har opplevd å bli voldtatt på danskebåten da jeg var 15. Jeg skrek og gråt, av redsel og smerte. Men han holdt meg fast og fullførte. To ganger. Denne hendelsen skadet underlivet mitt alvorlig, og jeg har fremdeles plager av psykosomatisk art.

Jeg har opplevd at kamerater har tatt tak i hoftene mine og latt som de har sex med meg bakfra når jeg har bøyd med ned for å knyte skolissa eller for å plukke opp noe fra bakken.

Jeg har opplevd å bli spurt av en anerkjent overlege på et av Norges største sykehus om jeg var våt og kåt da jeg fortalte om seksuelle overgrep under en konsultasjon.

Voldsoffer og dramaqueen

Da jeg var 18 år var jeg på byen med en venninne og en kompis da jeg mistet nattbussen hjem fra Oslo. Kameraten min sa jeg kunne sove hos ham. Jeg nølte. Han sa “herregud, tror du jeg skal voldta deg eller”. Jeg følte meg dum. Det var jo ikke sånn at jeg egentlig trodde det.

Så jeg ble med ham hjem. Da jeg la meg, trøtt og full, kom han bort til meg og rev av meg trusa. Jeg klarte ikke å gjøre motstand, men jeg klarte å flette bena mine sammen slik at han ikke kom til. Jeg ba ham om å la meg være. Han stønnet, kysset, beit, slo og klorte opp lårene mine, forsøkte å vri meg rundt og spre bena mine med makt. Verden gikk rundt, av alkoholrus og av sjokk. Hendene hans var overalt på kroppen min, men jeg klarte å beskytte meg fra penetrering. Til slutt dyttet han meg over på siden og begynte å masturbere imens han så på rumpa og det blottede kjønnet mitt. Han fikk utløsning og sovnet.

Da jeg hørte han snorke rømte jeg fra leiligheten. En barmhjertig (mannlig) taxisjåfør forbarmet seg over meg der jeg løp rundt i Oslos gater og ikke visste hvor jeg var. Han kjørte meg den lange veien hjem. Gratis. Dagen etter sendte “kameraten” min meg en sms hvor han kalte meg dramaqueen. Venninna mi fortsatte å holde kontakten med ham etter at jeg fortalte hva han hadde gjort.

Jeg har opplevd at det kom en mann og la seg ved siden av meg på stranda og begynte å onanere. Jeg har opplevd at menn forteller at de ikke vil ha noe med meg å gjøre så lenge jeg har kjæreste og/eller ikke vil ligge med dem. Jeg har opplevd å bli fortalt av fremmede menn at jeg ikke kan gå rundt med så deilige pupper og forvente at menn ikke skal ta på dem.

Dette er en liten bukett av de seksuelle krenkelser ulike menn utsatte meg for før jeg rakk å fylle 20 år. For ikke å nevne de utallige gangene jeg har opplevd å bli antastet på dansegulv, på fest, på jobb, i diverse køer og de kollegaer som åpenlyst har diskutert rumpa mi, menn som har fotografert meg i bikini på stranda eller vilt fremmede som har spurt om å få se puppene mine og om jeg er god på å suge.

Hele mitt liv har jeg opplevd å være en høyst ufrivillig gjenstand for gutters og menns forlystelse, helt uten egenverdi.

Summen av mine opplevelser er overveldene og den er antakeligvis (og forhåpentligvis) ikke en representativ virkelighet for de fleste kvinner i Norge. Enkelte venninner mener at jeg har vært spesielt uheldig. Andre kan kjenne seg igjen i flere av mine opplevelser. Noen har opplevd verre.

Hele mitt liv har jeg opplevd å være en høyst ufrivillig gjenstand for gutters og menns forlystelse, helt uten egenverdi. De som har krenket meg er ikke bare avvikere. De fleste er såkalt vanlige gutter og menn; rampete guttunger, pubertale tenåringer, en umoden råner, en kjendis, en elektriker, en lærer, kompiser, en bestefar, en overlege, én utlending og ellers normaltfungerende, etnisk norske gutter og menn jeg har truffet på ulike steder i landet i ulike faser av livet, som antakeligvis ikke tenker over at de har satt dype spor i meg.

 Fremfor å fordype meg ytterligere i Salanas’ ideer begynte jeg å lese feministisk teori. Det ble min åpenbaring. Jeg innså at det var samfunnet, og ikke meg det var noe galt med.

Byttet ut mannehat med feministisk teori

En stund hatet jeg menn. Jeg trodde at alle var onde og jeg leste Valerie Solanas’ Skum Manifesto med stor fascinasjon. Det var en fase fylt av selvskading, selvmedisinering, sorg og hat. Hat mot menn og hat mot meg selv. Det var en kort, men nødvendig del av prosessen med å bearbeide opplevelsene, gi slipp på skammen og gi meg selv rom til å være sint. Jeg er fremdeles sint, men ikke på meg og ikke på menn. Jeg er sint på samfunnet, på strukturer, holdninger og på en kultur som undertrykker kvinner.

 Jeg vet at det finnes flest av gode menn som ikke trakasserer, krenker eller forgriper seg på andre. Men når det finnes mange menn som gjør det så er det en risikosport for den enkelte kvinne å forsøke å skille mellom disse.

Fremfor å fordype meg ytterligere i Salanas’ ideer begynte jeg å lese feministisk teori. Det ble min åpenbaring. Jeg innså at det var samfunnet, og ikke meg det var noe galt med.

Jeg forstod at det heller ikke er noe grunnleggende galt med menn, men med måten, særlig gutter, sosialiseres inn i samfunnet på. Jeg opplever det som provoserende når folk påstår at feminister hater menn. For meg var det nettopp feminisme som lærte meg å IKKE hate dem.

Idag er jeg gift med en god mann. En mann jeg elsker svært høyt, som elsker og respekterer meg, kroppen min og grensene mine. Med tid, kjærlighet og omtanke reparerte han det andre menn hadde ødelagt i meg.

Jeg vet at det finnes flest av gode menn som ikke trakasserer, krenker eller forgriper seg på andre. Men når det finnes mange menn som gjør det så er det en risikosport for den enkelte kvinne å forsøke å skille mellom disse. Det er tilfeldig hvem som rammes, men det er ikke tilfeldig at seksuell trakassering, uønsket seksuell oppmerksomhet og overgrep rammer kvinner i så stor skala.

Nå har vi begynt, men vi må fortsette å snakke om hvordan vi oppfører oss mot hverandre og hvordan vi oppdrar barna våre. Fra barnsped av, må vi lære gutter og jenter å kjenne på og gi uttrykk for egne grenser, og å respektere andres. Vi må slå ned på seksuell trakassering når vi er vitne til det, stå opp for hverandre og reflektere over hvordan vår atferd påvirker og oppfattes av andre mennesker.

At voksne menn via statskanalen seksualiserer, objektifiserer og går inn for å krenke kvinner som hever stemmen for så å bagatellisere deres opplevelse av det hele er respektløst og arrogant, og en legitimering av tingenes tilstand. Jeg er veldig glad for at det er så mange som tar til motmæle og forteller at det faen ikke er greit!

_______________________________________________________________________

Vold er ikke sex

#jegharopplevd forveksler vold med sex

 Av: Anonym kvinne (36)

#jegharopplevd å bli invitert på fest bare for å finne meg selv innelåst i en leilighet med tre menn.

Jeg har opplevd å høre to av dem bli enige om at dersom jeg ikke var med frivillig skulle de voldta meg. Jeg har opplevd å motvillig gå med på det fordi jeg var livredd for hva som ville skje hvis jeg gjorde motstand. Jeg har opplevd at den ene jævelen trengte seg inn i taxien da jeg endelig fikk dra, for så å be meg på date. Jeg har opplevd at den mannlige taxisjåføren hørte meg si; jeg vil ikke gå på date med en som akkurat har voldtatt meg, uten å ytre et eneste ord. Jeg har opplevd å tenke på i 15 år hva som hadde skjedd hvis jeg hadde protestert. Jeg har opplevd å tenke at det er hundre prosent nytteløst å anmelde. Jeg har opplevd å ikke ville dele historien fordi jeg ikke vil være “et offer”.

Bilde: Screenshot fra Fett Tidsskrift sine hjemmesider.