Min mormor jobbet som renholder i Forsvaret, eller «vaskekjerring» som man sa på den tiden. Dette var i tiden før fagbrevene gjorde sitt inntog i alle yrkesfelt og effektivisering ble et ord renholdere måtte forholde seg til stadig oftere. Forandringen ble ekstra tydelig da mormor ble så gammel at hun trengte hjemmehjelp.

Jeg spurte henne en gang hva hun syntes om det å ha hjemmehjelp. Hun hadde veldig klare meninger om hvordan ting skulle gjøres og hun var ikke fornøyd. «De ødelegger gulvene mine», sa hun stille. Jeg lo litt, og tenkte at nå var kanskje mormor litt vel kritisk. «Hvordan det?» spurte jeg. «De har det så travelt, de vrir ikke moppene skikkelig», sa hun og la til: «Jeg har prøvd å vise dem hvordan de skal gjøre det, men de hører ikke på meg». Det var neppe vond vilje som gjorde at de unge hjemmehjelpene ikke hørte på mormor. Det var kanskje heller vissheten om at deres tilmålte tid var kort, og skulle de bli ferdig, var det ikke tid til noe moppekurs. Ei heller en kaffekopp og en prat, som mormor noen dager trengte mer enn rene gulv.

Arbeidssituasjonen til renholderne, både i offentlig og privat sektor, har forandret seg drastisk siden mormor var yrkesaktiv.

Trege og late kjerringer

Arbeidssituasjonen til renholderne, både i offentlig og privat sektor, har forandret seg drastisk siden mormor var yrkesaktiv. De som vasker Forsvarets lokaler er ikke lenger ansatt i Forsvaret. De jobber i Forsvarsbygg, en offentlig eid underleverandør med monopol på leveranse av renholdstjenester til Forsvaret.

En bekjent av meg, «Trine», er 35 år gammel og jobber som renholdsoperatør i Forsvarsbygg. Hun er også alenemor til to barn i barnehagealder. Siden hun begynte i jobben for ti år siden har renholderne vært gjennom tre runder med effektivisering. Var renholderne ineffektive i utgangspunktet? Trege og late kjerringer som vasket gulv i et ulidelig lavt tempo? Nei, men ledelsen i Forsvarsbygg ble pålagt å spare penger. Økonomene som fremmer slike spareforslag blir sjelden uføretrygdet fordi kroppen er utslitt. Kanskje det var derfor de ikke tok med i regnestykket at repetitivt arbeid i høyt tempo gir betennelser og slitasjeskader.

Renhold har alltid vært et kvinnedominert yrke. «Trine» og kollegene hennes har fagbrev og yrkesstolthet og tok utfordringene på strak arm. De skulle ikke ha det på seg at kvaliteten på renholdet ble dårligere, når flere krav om effektivisering kom. Det at «Trine» ikke klarte å løfte sønnen sin etter en effektiv dag på jobben, var heller ikke tatt med i regnestykket.

Politikere og pennestrøk

«Trine» holdt likevel motet oppe. Hun hadde i det minste et trygt arbeidsforhold, en grei lønnsavtale, og ikke minst en god pensjonsordning. Trodde hun.
Femte september i fjor fikk hun imidlertid en helt annen beskjed. Uten forvarsel ble renholdsoperatørene innkalt til et møte. Der fikk de beskjed om at renholdstjenestene til Forsvaret skulle ut på anbud, og at Forsvarsbygg ikke fikk delta i anbudsprosessen. «Trine» og kollegene hennes fikk ingen informasjon ut over dette. Dette var vedtatt av politikerne i forsvarsdepartementet. Med et pennestrøk var «Trine» og rundt fire hundre andre renholdsoperatører i realiteten oppsagt.

Vakuum og ventetid

Tida gikk og det var dørgende stille fra departement og arbeidsgiver. I mellomtiden levde «Trine» i et vakuum. Hvor lenge kunne hun regne med å ha jobb? Kunne hun beholde huset hvis hun ble gående arbeidsledig? Både hun og kollegene kjente denne usikkerheten på kroppen. Stemningen på kafferommet var trykket og tung, og latteren satt ikke lenger løst i gangene på forsvarsbasen.

Det som ikke ble nevnt i «gladmeldingen» var at den største innsparingen nå var i boks. Pensjonen renholderne hadde spart opp i Statens Pensjonskasse blir nemlig kraftig redusert ved en slik virksomhetsoverdragelse.

Fagforeningen jobbet på spreng for å få avklart situasjonen. Forsvarsdepartementet baserte sin avgjørelse på en rapport som var tvetydig. På den ene siden anbefalte rapporten anbudsutsettelse. På den andre siden viste tallene at en anbudsutsettelse kunne bli dyrere enn dagens ordning. En av grunnene er at Forsvaret mangler innkjøpskompetanse for å behandle anbudene.

Renholderne som skal vaske forsvarsbasene må dessuten være sikkerhetsklarerte. Sikkerhetslovens § 21 krever at opplysninger innhentes, og at det foretas vurderinger av pålitelighet, lojalitet og dømmekraft. Saksbehandlingstiden på denne klareringen er opptil tre måneder. Kostnadene ved sikkerhetsklarering var heller ikke med i regnestykket til politikerne i Forsvarsdepartementet.

Virksomhetsoverdragelse og pensjon

Det gikk nesten et halvt år før «Trine» fikk en avklaring. Renholderne skulle få tilbud om å bli med over til anbudsvinneren gjennom en virksomhetsoverdragelse. Beskjeden ble gitt som en gladmelding: Dere beholder jobben, bare med en annen arbeidsgiver! Det som ikke ble nevnt i «gladmeldingen» var at den største innsparingen nå var i boks. Pensjonen renholderne hadde spart opp i Statens Pensjonskasse blir nemlig kraftig redusert ved en slik virksomhetsoverdragelse.

Kun ideologi. Forsvarets slitere, de lavtlønte kvinnene, er de som tar regningen for anbudsutsettelsen. Forsvaret vil ikke tjene noe på den, og staten vil sannsynligvis tape.

For «Trine» er ikke dette veldig dramatisk. Hun har enda mange år igjen i arbeidslivet, og kan inngå ny pensjonsavtale. Den er riktignok dårligere enn den hun hadde, men det er verre for «Trines» kolleger som er over 55. De fleste av disse ligger rett under grensen for full opptjening av pensjon, men får ikke opprette ny pensjonsavtale. Resultatet er at de taper dermed ca.1,5 millioner kroner hver i pensjon. Det kan vi være helt sikre på at politikerne og økonomene har tatt med i regnestykket sitt.

En slik innsparing var uaktuell da Forsvarsdepartementet for noen år siden skulle kutte i staben til Forsvaret. Offiserene som da ble overtallige, beholdt redusert lønn fram til pensjonsalder, eller fikk studiepakker med etterlønn. «Trine» på sin side, er prisgitt en ny arbeidsgiver og dårligere arbeids- og tariffavtaler enn hun hadde i staten. Den nye arbeidsmiljøloven vanskeliggjør «Trines» situasjon ytterligere. Usikkerheten er stor. Har hun oppsigelsesvern i den nye bedriften eller risikerer hun å bli overtallig etter kort tid? Vil en ny arbeidsgiver pålegge henne kvelds- og helgearbeid, eller mer overtid? «Trine» fikk slett ikke noen avklaring eller gladmelding fra Forsvarsbygg i vinter. Hun fikk i stedet dårligere pensjon og en usikker fremtid.

Velkommen til fremtiden

«Trines» eldre kolleger kunne gått ut i tidlig pensjon med en viss verdighet, men nå kan de bare glemme å førtidspensjonere de slitne ryggene sine. De fleste må jobbe mye lengre enn de hadde tenkt, for å kompensere for pensjonstapet. Hvis de blir overtallige i den nye bedriften, står de på bar bakke i et arbeidsmarked som vil preges av stadig mer midlertidighet og hardere konkurranse. Skulle de bli utslitt av høyt tempo og ustabile forhold, er alternativet uføretrygd. Kostnadene ved dette må staten betale. Den samme staten som fant det formålstjenlig å anbudsutsette renholdstjenestene i første omgang, med begrunnelsen at det ville spare penger.

Hva kan forsvare et slikt regnestykke? Kun ideologi. Forsvarets slitere, de lavtlønte kvinnene, er de som tar regningen for anbudsutsettelsen. Forsvaret vil ikke tjene noe på den, og staten vil sannsynligvis tape. Skjebnen til «Trine» og de andre er uvesentlig for politikere på jakt etter ideologiske trofeer. Det er uansett ikke deres bestemor det gjelder.

Åshild Pettersen er 28 år gammel og kvinnepolitisk leder i Nordland SV

Bildet er tatt av SV, og brukt med tillatelse.

Bilder:

Forsidebilde: “Doors” av Dick Vos (CC BY-NC-SA 2.0)

Illustrasjonsbilde 2: “Banksy street cleaner” av Dan Brady (CC BY 2.0)

Illustrasjonsbilde 3: “Clean it up” av Judy (CC BY-NC 2.0)