Med ”F-ordet. 155 grunner til å være feminist” skriver Marta Breen, Madeleine Schultz og Jenny Jordahl seg inn i den norske likestillingshistorien med en treffende bok om feminismedebatten anno 2015. Boka burde bli obligatorisk pensum på videregående. At økonomiske forskjeller mellom norske kvinner og menn omtales i en bisetning, er derimot bokas svakhet.

Forfatterne viser tydelig at de har god oversikt over den vide feminismedebatten i Norge, med referanser både til historiske hendelser, teoretikere, filmer, kultur, debatter, og trekker linjer fra 1700-tallet til i dag. For alle som vil oppdatere seg på den norske feminismedebatten er boka et godt oppslagsverk og innføringsbok.

Boka er ikke en tørr teoretisk gjennomgang, men en sprek bok i magasinformat med både tegneserier, plakater og illustrasjoner som gir boka en ekstra piff. Bokas populistiske format hindrer ikke at forfatterne tørr å ta tak i kontroversielle temaer som porno. Alle feminister som har vært ute en vinternatt før vet at deltagelse i pornodebatten medfører mye kjeft og anklager om å være ”party-poopere”, årsaken til at feminismen aldri blir populær eller til skade for andre ”viktigere” saker.

Forfatterne er svært personlige med personlige historier om depresjon, utestengelse og egne seksuelle opplevelser. Men der Knausgård bare drar linjene fra sine personlige historiene tilbake til seg selv, danner de personlige historiene i denne boka hovedpoenget i argumentasjonen om at feminismen gjelder for alle kvinner. Ikke bare for enkelte kvinner, for kvinner i Afghanistan eller utsatte grupper. Alle kvinner møter diskriminering i familien, blant venner, i skolen, på fest, på jobben, på treningsstudio – i hverdagen! Derfor finnes det 155 grunner til å være feminist.

Bokas åpenbare publikum er jenter i 20 åra og yngre. Kvinner uten barn og gjerne før de har gått inn i arbeidslivet. Det er derfor forståelig at temaer som barnehager, foreldrepermisjon og arbeidsliv ikke står i fokus. Likevel er det en svakhet at boka ikke har større fokus på de økonomiske forskjellene mellom kvinner og menn. I 2015 er kvinners bruttolønn 326 400 kr. Menns bruttolønn er 487 800 kr (SSB 2015). Kvinner er overrepresentert blant midlertidige ansatte og deltidsansatte noe som gjør det vanskelig å skaffe seg egen bolig, planlegge fremtiden og være økonomisk selvstendig. Kvinner er også underrepresentert i lederposisjoner i landets maktfora – næringslivet, politikken, media, akademia, forsvaret, statsaparatet, organisasjonslivet og så videre. Dette gjør at menn har mye mer makt og innflytelse enn kvinner, og er en veldig viktig grunn til at kjønnsrollene er så vanskelig å oppheve. Kjønnsforskjeller handler ikke bare om verdier og holdninger, men det er også økonomiske forskjeller og makt som opprettholder dem.

Manglende fokus på økonomi gjør også at man går glipp av de viktigste tiltakene for økt likestilling i Norge i dag. Likelønn, hele og faste stillinger, et tilrettelagt arbeidsliv, 6-timersdagen, kvotering til styrer og verv er tiltak som i dag er avgjørende for å få bukt med kjønnsdiskrimineringa i Norge.

Jeg tror ikke forfatterne er uenig med meg her, men hadde de valgt å gi de økonomiske sidene ved feminismen mer plass hadde det blitt en bedre bok. En god feminisme bok kommer derfor ikke unna å ta for seg en økonomisk maktanalyse mellom menn og kvinner, selv om det kanskje er noe damer over 30 år er mer opptatt av enn videregående elever som fremdeles bor hos mamma og pappa.