De siste årene har jeg stadig lest henvisninger til «flinke piker» og “flink-pike syndromet”. Skal vi tro medieoppslagene fra det siste året kan syndromet forklare alt fra mangelen på kvinnelige toppledere, sykefravær i kvinnedominerte yrker og utbredelsen av depresjon blant unge jenter.

Hva mener vi egentlig med «Flink pike»?

Kort oppsummert brukes “flink-pikesyndromet” som en samlebetegnelse på alle mulige problemer som kan komme i kjølvannet av å være flink og samtidig ha vagina. Det ingen tvil om at begrepet har en negativ klang. Er du flink pike så har flinkheten din blitt problematisk.

Eva Grinde oppsummerer det slik i kommentaren “Ja til flinke piker” (Dagens næringsliv, 2011) “alle personlige egenskaper har en oppside og en nedside. «Flink pike» -stempelet er gjennomsyret av nedsidene. Pliktfølelse blir til at du kun presterer for å blidgjøre alle andre (,,,) og ansvarsfølelse til at du er like forutsigbar og kjedelig som en gjennomsnitts pensumliste: en skoleflink flittiglise – men hverken nytenkende eller streetsmart”. De flinke pikene som beskrives i avisspaltene presterer ikke fordi de har et indre ønske om gode prestasjoner, men fordi de henter all sin verdi fra å leve opp til ytre krav. Og til slutt blir de syke av det.

Så vidt jeg vet finnes ikke flink-pike begrepet i den psykologiske forskningen, og det er ingen som har definert begrepet på en god og etterprøvbar måte. Likevel høres det ut som en medisinsk diagnose.

Og diagnosen er populær selv om den ikke er særlig vitenskapelig. Noe av populariteten kan sikkert forklare med nytteverdien – det blir et samlebegrep for flinkhetens skyggesider. Som Eva Grinde beskriver finnes det skyggesider ved de fleste personlige egenskaper. Og hvis ønsket om å prestere glir over til kravet om perfeksjon kan livet bli vanskelig. Det er per definisjon umulig å være perfekt. I alle fall til enhver tid, i andres øyne og på alle felt.

Det er vanskelig å bli god hvis du aldri kan tillate deg selv å gjøre feil og hvis du ikke følger dine egne interesser.

Perfeksjonismen har et kjønn

Mange helsearbeidere og forskere har vært opptatt av de samme mekanismene norske journalister prøver å beskrive når de snakker om flinke piker. Den amerikanske forskeren Brené Brown skiller mellom den sunne drivkraften vi trenger for å oppnå fremragende prestasjoner og den usunne perfeksjonismen. I motsetning til de fleste som bruker “flink-pike” -begrepet baserer Brown seg på mange års forskningsarbeid når hun utformer teorier.

Jeg liker Brown sin definisjon av perfeksjonisme:

Perfectionism is the belief that if we live perfect, look perfect, and act perfect, we can minimize or avoid the pain of blame, judgement and shame.

Jeg synes definisjonen illustrerer hvor fort et slikt tankesett kan bli avhengighetsskapende. Alle kan gjøre feil. I det perfeksjonistiske tankesettet er det ikke rom for å akseptere at selv de aller flinkeste gjør feil og at det ikke er alt vi har kontroll over. Feilen blir beviset på at vi må prøve enda hardere, vi var ikke perfekte nok.

Brown poengterer også at et annet kjennetegn ved perfeksjonistisk tankesett, at vi lar de rundt oss definere hva som er verdifullt, istedenfor å lytte til vår indre stemme. Slik Brown definerer begrepet står perfeksjonisme i veien for gode prestasjoner. De som skårer høyt etter denne definisjonen har faktisk problemer med å prestere.  Og det gir jo mening, det er vanskelig å bli god hvis du aldri kan tillate deg selv å gjøre feil og hvis du ikke følger dine egne interesser.

Slik «flink pike» brukes i norske medier i dag er det nesten synonymt med Browns perfeksjonismebegrep. Det destruktive ønske om å leve opp til andres krav blir presentert som noe unikt kvinnelig. Dette er det grunnleggende problemet med å bruke et begrep som “flink pike” for å forklare psykologiske mekanismer. Det eneste vi kan gjøre med det er å slutte å bruke det, og heller snakke om perfeksjonisme eller negativt ladet perfeksjonisme.

Det er noe grunnleggende uhøflig med å ta for gitt at alle kvinner som presterer på høyt nivå lider under dette tankesettet. Hvis du googler “flink pike” finner du intervjuer med alle de mest vellykkede kvinnene i Norge som bedyrer hvor lite flinke de er. Det skjønner jeg godt, ingen har lyst til å få sine største prestasjoner forklart som resultatet av en sykelig prestasjonstvang.

I tillegg har mange gjort et sunt opprør ikke bare mot bruken av begrepet, men også mot det tankesettet som kan ligge bak. Direktøren for Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth, har skrevet en bok med tittelen “Godt nok for de svina” som blant annet handler om kraften i det å gjøre jobben sin godt nok, og akseptere at man ikke kan greie alt. Journalisten Aspaas har spilt inn en sang med tittelen ‘Flink pike kan du være selv”.

Jens Stoltenberg – en soleklart kandidat for flink pike-stempelet

illustrasjonsbilde: Jens Stoltenberg taler ved stemmerettsjubileet, foto: Arbeiderpartiet tilgjengelig under CC BY-ND 2.0

“Lær deg å gi litt faen!”

Den mest irriterende oppfordringen til å bli mindre flink var når fem vellykkede menn sto fram i Aftenposten og oppfordret flinke piker til å slappe av mer. Eller som journalister ofte skriver, vi må lære oss å gi litt faen. Dette er verdens dårligste råd.

For det første er det mange situasjoner hvor det ikke holder å si, “jeg gjorde mitt beste». Hvis barnet ditt blir mobba er det liten trøst at rektor har lært å “akseptere seg selv som hun er”. Om Jens Stoltenberg hadde vært kvinne hadde han vært en soleklar kandidat for “flink-pike” -stempelet. De færreste vil gi han formaningen om å lære seg å “gi litt faen” i jobben som generalsekretær i NATO.

Å nedvurdere flinkhet, nøyaktighet og pliktfølelse for å slippe unna sykeliggjøringen i begrepet fungerer ikke for meg. Da skulle jeg heller ønske meg en kulturell motreaksjon hvor flinke piker viste fram at det var fullt mulig å være flink og frisk. Det er for dumt at kvinner nå er nødt til å velge mellom å fremstå enten som flinke og syke, eller som uflinke, slomsete og friske.

Hadia Tajik gjorde et forsøk på å ta begrepet tilbake da hun ble minister i 2012 og sa følgende til NRK, “ Du har helt rett i at jeg er en flink pike og det som er bra med å være en flink pike er at man jobber hardt, at man er grundig, at man gjør så godt man kan til enhver tid”.

Det virker likevel som skyggesidene av begrepet er så sterke at det ikke lenger er mulig å ta det tilbake. Når ikke engang Hadia Tajik har greid å snu trenden, tror jeg det kan bli vanskelig for oss andre å ta begrepet tilbake.

Jeg tror jenter som jobber hardt oftere får beskjed om “ta det litt med ro” enn unge gutter som jobber tilsvarende hardt.

Hvordan kan vi vite hva som driver folk til å prestere?

Ettersom det ikke er handlingen i seg selv, men motivasjonen for den som bestemmer om noen er drevet av usunn perfeksjonisme er det ikke så lett å vite når de rundt oss presterer for sin egen del og når de er drevet av ytre krav. Når vi samtidig kjønner perfeksjonismen så sterkt som vi gjør risikerer vi å sette perfeksjonismemerkelappen på en rekke aktiviteter, rett og slett fordi det er unge jenter som driver med dem.

Et eksempel jeg festet meg ved er Hilde Sandviks Ope brev til ein son. Brevet begynner slik “Biceps beveger ikkje verda ein millimeter. Verda treng gutar som ikkje tar etter dei flinke jentene”. Slik jeg leser Sandvik ønsker hun fortelle sønnen sin at det er viktig å lytte til sin egen indre stemme. For å få frem hva hun mener kontrasterer hun jentene som allerede har blitt flinke piker og bruker helgen på kjøpesenteret for å perfeksjonere hvordan de blir oppfattet av andre, opp mot sønnen som har en indre motivasjon for ting. Det har han hatt fra han var interessert i dinosaurer og frem til han går fjellturer i dag.

Her synes jeg Sandvik viser hvordan det selv med gode intensjoner fører helt galt av sted når vi kjønner perfeksjonisme. At jenter liker å henge på kjøpesenter istedenfor å gå på fjelltur betyr ikke nødvendigvis at de er fanget i disse destruktive tankemåtene. Det kan vel være vel så mange perfeksjonister, kanskje flere og, på DNT-hyttene som andre steder. Gjennom å hente fram aktiviteter vi assosierer med tenåringsjenter som selve symbolet på en slik perfeksjonistisk levemåte skaper vi et bilde av at det å gå på kjøpesenter og å være perfeksjonistisk er uløselig knyttet til hverandre.

Det viser også hvor viktig det er å lytte til folk – og ikke fortelle dem at de ikke egentlig presterer for sin egen del, men lider under samfunnets krav. En slags bisarr konsekvens av denne måten å tenke på er at jeg tror jenter som jobber hardt oftere får beskjed om “ta det litt med ro” enn unge gutter som jobber tilsvarende hardt. Men hvordan kan egentlig vite hva det er som driver folk? Og er det ikke av og til greit å slite seg ut, å bli enspora og bli skikkelig flink?

Uansett hva du ønsker å oppnå, om det er å være en harmonisk og rolig forelder, starte ditt eget selskap, gi ut bok, bli stjernekokk på TV eller komme inn på jussen krever de fleste prestasjoner hardt arbeid. Jeg tror ikke unge jenter trenger den ekstra belastningen det er å hele tiden måtte forsikre andre om at det går så bra og at det de gjør egentlig er så lett – og at de slettes ikke lider av noe syndrom!

Begrepet ekskluderer menn

Når er så tullete begrep blir populært så tror jeg det er fordi det gjør det lettere å snakke om vanskelige ting.  Og jeg tror mange menn har lyst til å delta i samtalen. Fenomenet hadde nok ikke fått så mye spalteplass om det ikke gir gjenklang, uavhengig av kjønnsidentitet

Selv om det ikke er noe gøy å få ønsket om å prestere gjort om til et syndrom kan vi kvinner skylde på flink pike-syndromet når vi strever med å oppfylle samfunnets krav til perfeksjon. Men hvilket alternativ har menn som føler på det samme?

Gjennom å kjønne perfeksjonismen stenger vi menn og gutter ute fra samtalen om hvor skadelig den kan være. Hvem vil melde seg på en samtale hvor diagnosen ikke bare innebærer å innrømme svakhet, men demaskulinisering på kjøpet?

En oppfordring

Vi får ikke mye hjelp fra dagens medievirkelighet hvis vi skal prøve å ha en bedre samtale om perfeksjonismens konsekvenser. Samtidig som mediene gjerne slår opp at dagens unge lider under prestasjonsjaget, skriver de med skrekkblandet fryd om taperne på kjønnsmarkedet, arbeidsmarkedet og boligmarkedet. Det er lett å føle seg utenfor.

Vi kan kanskje likevel oppfordre dem til å slutte å bruke et begrep uten en presis definisjon, som sykeliggjør dyktige kvinner og som gjør det vanskeligere for menn å delta i samtalen om psykiske problemer.

Flink-pike begrepet er modent for historiens skraphaug sammen med hysteri, nymfomani og alle de andre fantasidiagnosene menn gjennom historien har satt på kvinner. Her bør vi feminister gå foran med et godt eksempel og slutte å bruke det selv.

–

Gjesteblogger Klara Furuberg er feminist med mastergrad i pedagogikk.

Forsidebilde: Legodame av maddam.no (CC BY 4.0)