“For meg er feminismen et frigjøringsprosjekt. Det er en ideologi som handler om å erstatte strukturer som diskriminerer med frihet til å ta egne valg.” I Audun Lysbakkens siste bok, “Frihet sammen – en ny sosialisme for en ny tid”, som ble lansert forrige tirsdag, ble det tydeliggjort at feminismen er et grunnleggende ideologisk fundament for SV. Boka er delt inn i en grønn, en rød og en rosa del.

Balansekunst

Det overordnede målet med boka er å meisle ut en ny kurs i tråd med partiets grunnleggende ideologi, frihetlig sosialisme. En sosialisme basert på maktkritikk, fellesskap og personlig frihet. Da SV ble opprettet, satte partiet seg fôre å mestre en politisk balansekunst, det skulle stå for en “tredje vei”. Det er dette Lysbakken nå forsøker å bringe videre. Den tredje veien – mellom pragmatikk og systemkritikk, mellom NATO og Russland (eller andre stormakter), mellom assimilering og kulturrelativisme og mellom demokratisk kontroll og individuell frigjøring – er ingen lettvint vei. Heldigvis har partiets medlemmer alltid vært orientert på ulike sider at tilsvarende mange konfliktakser. Det er derfor ingen fare for at Lysbakken ikke vil dyttes tilbake på knivseggen hvis han faller for mye ned på den ene siden. Dette gjenspeiles også kanskje i at boka favner såpass bredt som den gjør. Miljø, prekariat, gründervirksomhet, ytringsfrihet og krig og fred – flere av partimedlemmenes kjeppheseter får sin rettmessige behandling.

Det Lysbakken kan best, er økonomi og velferd. Dette blir derfor kanskje ikke overraskende trukket fram som de reformene partiet bør satse på framover: heldagsskole med fysisk aktivitet, leksehjelp og mat, bemanningsnorm for lærerdekning i skolen og sykepleierdekning i eldreomsorgen og en tillitsreform i offentlig sektor hvor målet er å kvitte seg med målehysteriet. Heldigvis for både SV og Lysbakken er det en match mellom partiets mål og lederens prioriteringer. I sosialdemokratiet er tross alt store velferdsreformer det som på mest omgripende måte fører til økonomisk omfordeling, integrering og, ikke minst, likestilling.

Rosa

Som en del av generasjonen som fikk sin feministiske oppvåkning etter utgivelsen av “Under det rosa teppet” (Nina Bjørk), er Lysbakken i utgangspunktet skeptisk til rosa. Det hjelper heller ikke at han har blitt utsatt for lyseblått- og rosahysteriet i alle leke- og klesbutikker etter han ble far. Lysbakken sier likevel at han har lært seg å like fargen. Den siste tiden representerer den heller en bølge nye feminister, klar til kamp.

Lysbakken kaller utviklingen fra hans egen farmors tid til den hans datter fødes inn i, med ham selv som permittert minister, for en frihetsrevolusjon. Framstegene har vært enorme. Likevel er det store kamper som gjenstår, også i Norge. Lysbakken viser til betydelige ulikheter innen inntekt og arbeidsliv. Han trekker også fram de nedslående funnene fra Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (2014) som viste at 1 av ti norske kvinner har blitt voldtatt. For Lysbakken er det viktig å understreke at dette ikke handler om tilfeldigheter og personlige valg. Det er systematisk:

Svaret på to enkle spørsmål avgjør om du er feminist:

Er det systematiske forskjeller i fordelingen av makt og penger mellom kvinner og menn i Norge?

Og: Vil du gjøre noe med det?

Kan du svare ja på begge, er du feminist.

Av feministiske gladhistorier peker Lysbakken på det faktum at Norge er en av få land som har høy sysselsetting blant kvinner, uten at fødselstallene går ned. I Norge kan kvinner (og menn) kombinere jobb og familie, noe som er godt for samfunnsøkonomien, men som først og fremst er viktig for kvinners mulighet for økonomisk selvstendighet. Økonomisk selvstendighet er tross alt den viktigste forutsetningen for at kvinner skal kunne ta egne valg og være frie. Men denne friheten kom ikke av seg selv. Etter den rød-grønne regjeringsperioden etterlot SV seg et tydelig rosastempel: barnehagereformen ble gjennomført, foreldrepermisjonen kraftig utvidet og tredelt, retten til ammefri styrket og kontantstøtten for toåringer fjernet.

“Svaret på to enkle spørsmål avgjør om du er feminist: Er det systematiske forskjeller i fordelingen av makt og penger mellom kvinner og menn i Norge? Og: Vil du gjøre noe med det? Kan du svare ja på begge, er du feminist.”

Til tross for at Lysbakken er forsiktig med å dele det private, har han på ett punkt vist at det personlige er politisk. Da han som minister var i pappaperm, sjokkerte det flere, og det viste hvor fastlåste mange fortsatt var i synet på foreldreskap. Holdningsendringene likestilllingen av foreldrepermisjonen førte til i det norske folk var så stor, at det nesten går an å kalle det en stille revolusjon.

Tidsklemme

Feminismen må være hverdagsnær, ikke livsfjern. Du skal ikke måtte ha en doktorgrad i kjønnsforskning for å være feminist. Derfor er likestillingskampen i arbeidslivet så viktig. Når feminismen blir en høytsvevende diskusjon om identitet, treffer den få. Når den blir politikk for å forbedre folks hverdag, kan den bli en voldsom kraft. (195)

Når en sosialist skriver om feminisme, kommer man selvsagt ikke unna arbeidsliv, hele og faste stillinger. Her er analysen og kravene som de alltid har vært. Men Lysbakken trekker det lenger, og stiller seg spørsmålet om ikke det er på tide å komme videre. Han løfter derfor fram den støvete parolen om 6-timersdag og lanserer et tidsriktig reformforslag om “arbeidstidsreduksjoner”. Når flere kvinner opplever et behov for å jobbe deltid, flere småbarnsfamilier sliter med å få endene til å møtes og jaget om forbruk og inntjening stjeler tid fra det som er viktig i livet, mener Lysbakken at arbeidstidsreduksjon er svaret. Lysbakken vet kanskje at SVs velgere er utålmodige og at det gjelder å vise mot hvis man skal skille seg fra AP: “At kravet om nye arbeidstidsreduksjoner fortsatt fremmes av så få, viser at store deler av venstresiden har blitt systemlojal og fattig på visjoner.” (191)

Falsk frihet

I en bok om frihet kommer man ikke unna å snakke om høyresidens frihetsbegrep. Det er tross alt de som først og fremst har eierskap til liberalismen, og tilsynelatende har løsningene som fører til mest individuell frihet. Lysbakken kaller dette falsk valgfrihet. Ideen om at alle uavhengig av kjønn har like muligheter og at det er opp til hver familie å velge hvem som skal ta ut mest foreldrepermisjon, er ikke frihet. Lysbakken mener høyresiden forfekter en frihetsfundamentalisme, som “[…] hindrer seriøse forsøk på å forstå hva slags strukturer som skaper den systematiske skjevfordelingen av alt fra makt og penger til omsorg og overtid.” (196)

Lysbakken står på at frigjøring og kulturforandring ikke er noe som kommer automatisk. Det er noe man må jobbe for. Han viser til holdningsendringen blant unge gutter etter innføring av sexkjøpsloven, kjønnsnøytral ekteskapslovgivning og åpen debatt om patriarkalske strukturer i enkelte religiøse miljøer, som viktige eksempler på hvordan man aktivt kan skape endring.

Ingen rosa uten rødt

“Det er helt riktig at sosialisme aldri har vært synonymt med likestilling. Også arbeiderbevegelsen har vært dominert av menn.”

Etter “Frihet sammen” ble lansert har det oppstått to nye avdelinger av partiet Feministisk initiativ (F!) i Norge, ett i Bergen og ett i Oslo. Grudrun Schyman, som for ti år siden etablerte F! i Sverige har i sine homepartys gitt overbevisende innføringer i hvordan klasseperspektivet til venstresidepartiene ofte overskygger kjønnsdimensjonen. Hun vil derfor sette feminismen først, og mener dette er noe som går på tvers, og er et behov for, i alle partier i den svenske riksdagen.

Til dette sier Lysbakken seg dels enig: “Det er helt riktig at sosialisme aldri har vært synonymt med likestilling. Også arbeiderbevegelsen har vært dominert av menn. Feminismen er derfor en egen ideologisk retning.” Han legger likevel til at SV står i en særstillig. Det er ikke et endimensjonalt rødt parti. SV er det eneste paritet på stortinget som har programfestet at de er feministisk. Det vil si at de ideologisk sett er feministiske og sosialistiske i sin grunnleggende maktanalyse. Lysbakken legger til at ideen om grønn bærekraft også er en del av partiets verdigrunnlag.

På Maddam har Olivia, Malin og Kari tidligere skrevet at F! i verste fall kan skade feminismen, ved at de i likhet med MDG eller andre nisjepartier tar velgere fra andre partier i samme ærend. Resultatet kan bli at ingen av disse partiene blir store nok til å komme over sperregrensen. F! var nok en vesentlig grunn til at Vänsterpartiet fikk urovekkende lav oppslutning ved forrige riksdagsvalg i Sverige.

Lysbakken er også skeptisk til F! som prosjekt, men da av mer ideologiske årsaker:

Jeg tror ikke det er mulig å skape et likestilt samfunn, eller et samfunn uten rasisme, uten en politikk for sosial utjevning. Jeg synes Schyman underslår den store betydningen klasse har i dagens samfunn, og derfor også må ha i ethvert politisk prosjekt for mer frihet og likhet. Derfor tror jeg et feministisk parti blir et bedre redskap for folk som kjemper for slike mål, hvis det også er et venstreparti. (202)

Lysbakken sier han har blitt glad i rosa, men at det er ekstra fint sammen med rød og grønt. Det er ingen ting som tyder på at F! i større grad enn SV har et feministisk-ideologisk utgangspunkt. Det gjenstår likevel å se om Lysbakken, med sin nye kjærlighet for rosa, vil tørre å ta i bruk F-ordet oftere og vise at feminismen er en prioritet også i politisk handling.

*****

Bilder

Audun på rosa: faksimile fra nettartikkelen “Audun vasser i damer“, db.no

Balanseballerina: “Sulle punte” fra Stefania Ricci Frabattista (CC BY-NC-ND 2.0)

Rosa ballonger: “Flaming lips” fra be▲-t (CC BY-NC-ND 2.0)