På 1930-tallet arbeidet en kvinne som het Edel på brygga nedenfor huset der hun bodde med mann og fem barn, på en øy på Nord-Vestlandet. Hun var født som lausunge av kokka i gruvene i Sulitjelma, og flyttet etter hvert til Mørekysten. Der fødte hun sitt første barn ti måneder før hun giftet seg. Da barnet skulle døpes, ville ikke presten at barnet skulle bæres fram over kirkegolvet, men komme inn bakveien. Hun nektet. Og fikk det som hun ville.

Senere skrev Edel i arbeiderpressa om bryggearbeidernes tøffe kår. Men hun nøyde seg ikke med det. Denne vinteren var arbeidet med pakking av saltet sild i tønner ekstra krevende, fordi silda var liten og arbeidet måtte gå fort. De brukte lengre tid på å fylle en tønne. Betalingen var dårlig, og siden de fikk betalt for hver tønne ble den nå enda dårligere. Da hun gikk til arbeidsgiver for å be om mer penger, møtte hun motstand.

Arbeidsgiveren, som var den som eide fabrikken og bestemte arbeidernes lønn, var også den som eide butikken på øya, og bestemte hva maten de kjøpte, skulle koste.

Det gjorde hun også da hun forsøkte å dra i gang organisering av de ansatte i fagorganisasjonen, for å jobbe for høyere lønn. Flere ble redde for arbeidsgiveren og fryktet for jobbene sine, og vegret seg derfor for å ta opp kampen. Arbeidsgiveren, som var den som eide fabrikken og bestemte arbeidernes lønn, var også den som eide butikken på øya, og bestemte hva maten de kjøpte, skulle koste.

Det skremte ikke Edel. Sammen med sin mann dro hun med båt til nærmeste by og deretter med tog til Oslo. Der hadde hun møter med fagorganisasjonen. Hva som hendte der, og hvem hun snakket med, vet jeg ikke. Det finnes noen bilder, men de har jeg ikke sett. Jeg vet bare at etter at hun returnerte til hjemstedet sitt, fikk arbeiderne høyere lønn og medlemskap i fagforeningen.

Denne kvinnen var min oldemor.

I 1935 kom LO og daværende NAF, nå NHO, til enighet om den første Hovedavtalen mellom partene i norsk arbeidsliv. Siden har den vært sentral, og bidratt til ro og samarbeid. Den har bidratt til å ivareta informasjonsplikten, samarbeidet, tillitsvalgtes rettigheter og etter hvert også likestillingen mellom kvinner og menn. Langvarige streiker og lockout-situasjoner har imidlertid også funnet sted etter dette. De har dreid seg om rettigheter vi i dag ser på som en selvfølge, blant annet 37,5 timers arbeidsuke.

En forvitret arbeidsmiljølov fra 2015

12.mars 2015 ble det oppnådd enighet mellom regjeringspartiene og støttepartiene Kristelig Folkeparti og Venstre om endringer i arbeidsmiljøloven. Lovendringene fører til økt adgang til midlertidige ansettelser. I praksis er dette å svekke oppsigelsesvernet, gjøre det vanskeligere for unge å få lån til bolig og våge å få barn. Lengre vakter og mer søndagsjobbing vil føre til tøffere turnuser. I et arbeidsliv hvor en ønsker å ha med flest mulig, lengst mulig, og turnusarbeid og lange vakter er dokumentert helseskadelig, synes dette paradoksalt. Mange plager er relatert til turnus. Spesielt kvinner rammes av dette, fordi kvinner er overrepresentert i turnusyrkene. Derfor vil endringene i loven også svekke likestillingen mellom kjønnene i arbeidslivet.

Har du vært ute i arbeidslivet, eller?

I lovforslaget fratar regjeringspartiene lokale tillitsvalgte muligheten til støtte fra sentral fagforening ved inngåelse av arbeidstidsavtaler som innebærer lange vakter. Dette er helt klart en svekkelse av tillitsvalgtapparatet og dermed ivaretakelsen av ansattes arbeidsvelferd. Å stå som enslig tillitsvalgt i en kommune med arbeidsgivere som presser på for flere arbeidstimer i døgnet, skal kreve rimelig ryggrad om en ikke gir etter. Fremskrittspartiets Erlend Wiborg hevder at dette er et jevnbyrdig forhold mellom to parter som skal komme til enighet. Jeg velger å sitere Handel og Kontors Trine Lise Sundnes: ”Har du vært ute i arbeidslivet, eller?”

Ikke første gang rettigheter raseres

I 1980-tallets Thatcher-perioder i Storbritannia ble fagforeningene rasert og statlige sikkerhetsnett fjernet fordi hun mente at folk måtte selv ta ansvar for sine egne liv og egen økonomi. Hun sa: ”there is no such thing as society”. Resultatene ser vi i dag. De sosiale og økonomiske forskjellene har økt kraftig fra på 60-tallet å være på linje med datidens Sverige. I 2015 er de på linje med USA. Det er skremmende at politikere som representerer regjeringspartiene har Thatcher som forbilde.

Pilotenes prinsipielt viktige konflikt

I Norge har vi nettopp vært vitne til en streik der flere ropte varsko om fagforeningsknusing. Dette var en prinsipielt viktig konflikt, og pilotene i Norwegian høstet mye støtte fra andre fagforeninger. Arbeidsforskningsinstituttet uttrykker også i en rapport bekymring for liberaliseringen i norsk luftfart. Mange frykter at dette vil legge premisser for andre deler av norsk næringsliv, og det var også grunnen til at Unio og europeisk fagbevegelse gikk ut og støttet Parat i denne konflikten.

Veien dit har blitt kjempet for av folk som sto opp for oss, før vår tid. Det er viktigere enn billige flybilletter

Arbeidstakerrettigheter har ikke kommet, og består ikke, av seg selv. Det er historieløst når mange viser at de støtter Kjos i Norwegian-streiken, og ikke ser poenget med å være medlem av en fagforening. Vi må ikke ta våre opparbeidete rettigheter for gitt. Veien dit har vært kjempet for av folk som sto opp for oss, før vår tid. Det er viktigere enn billige flybilletter. Forbrukerne, som Kjos snakker om, må nemlig være arbeidstakere før de har muligheten til å være forbrukere.

Så hvorfor organisere seg?

• Du bidrar til et trygt arbeidsliv for alle. I land med lav organisasjonsrate, står ansatte svakt og har mindre innflytelse på sin egen arbeidshverdag. I konflikter, ved usaklige oppsigelser eller kritikkverdige forhold på arbeidsplassen har du som medlem adgang til hjelp fra tillitsvalgte og organisasjonen.
• I Norge har vi ingen minstelønn. Er du ikke organisert, er det opp til deg å forhandle med arbeidsgiver. Som medlem i fagorganisasjonen kan du kreve tariffavtale, og lønn deretter.
• Tariffavtaler sikrer bedre betaling for ubekvem arbeidstid, bedre pensjonsordninger og mer feriepenger og ferie.

I Norge har vi tradisjon for høy grad av fagorganisering. Dette gjelder også arbeidsgiversiden.

Samfunnet vårt hadde sannsynligvis sett helt annerledes ut uten sterke organisasjoner. Både historien og nåtiden viser at mange arbeidsgivere og politikere på høyresiden vil gi mer makt til arbeidsgivere og mindre til fagorganisasjonene. Den politiske kursen som eksisterende regjering legger for dagen, viser at det er viktigere enn noen gang å være en del av dem som jobber for en kollektivt bedre arbeidshverdag.

Det var mennesker som oldemor som var med på å legge grunnlaget for det arbeidslivet vi har i dag. Vi skylder henne, og de andre, stor takk. Av respekt for dem, og av ansvarlighet for kommende generasjoner, skylder vi dem også å aldri slutte å jobbe for et trygt og forutsigbart arbeidsliv.

Bilder:

Overtime greenham demos 1980

Women at work

Factory