Jeg traff Svein Tore Østvik, også kalt Charter-Svein, tidligere i uka. Han fortalte at han noen ganger tenkte på hvordan det måtte være å ligge på dødsleiet og se tilbake på livet og skjønne at man bare har vært opptatt av egen materiell lykke, egoisme og suksess. At man har glemt å se rundt seg. At man ikke har brydd seg om naboen som sliter, de som ikke har like mye som en selv eller de som trenger en hjelpende hånd. Hvor kjipt må ikke det være?

På døra på badet hjemme henger denne plakaten med sitatet av Andy Warhol. Man kan knise litt av den, med god grunn. Det er definitivt for mye å be om at alle faktisk skal like alle. Men at vi skal være ålrighte med hverandre – er det egentlig for mye å be om? Jeg tenker at godeste Andy er inne på noe viktig: Det blir bedre for alle om vi klarer å være greie.

Jeg prøver å være ganske grei og snill. Men det er ikke alltid like lett. Noen ganger kan det være vanskelig å være grei fordi man selv er sjenert. Kanskje ser du noen på en pub som du kjente på ungdomsskolen, men ikke har sett på lenge. Eller én du har truffet på gjentatte møter eller fester, men aldri hilst på ordentlig. Da er det lett å bli usikker og smyge seg forsiktig gjennom lokalet uten å hilse. Eller du har sagt noe til en kollega som var litt for utleverende, eller bare flaut av en eller annen grunn. Eller du har sagt noe som kanskje var i overkant krast etter en øl eller to for mye. Ofte gjør eller sier vi ting som kompliserer forholdet vårt til andre. Det blir komplisert og vanskelig. Ofte vanskeligere enn det trenger å være. Noen ganger kan det til og med hende at vi sårer. Da føles det ofte lettest å trekke seg unna, ikke ta det opp og bli kjølig.

Eller du har vært for travel og vet at du har forsømt gode venner. Det kan være kleint det også. Eller du syns bare det er vanskelig å finne en god måte å si eller vise at du bryr deg på. Noen ganger er du uenig med noen, og har egentlig ikke spesielt lyst til å være så grei. Jeg tror jeg kan innrømme å ha prøvd alle variantene. Og på ulikt vis er resultatet at jeg ikke alltid er så grei.

Det er jo egentlig ikke så bra. For selv om det er lettere å trekke seg tilbake med kleinheten, de kompliserte følelsene eller uenighetene, så vil jeg jo helst gjøre som Andy sier: Jeg vil være grei. Jeg vil helst strekke meg litt lengre og tørre å si det jeg tenkte jeg burde si. Jeg vil være en som er både modig og sårbar nok til å vise at jeg er glad i deg.

Hvorfor tør vi ikke å vise at vi bryr oss og setter pris på hverandre oftere? Om ikke man vil si det rett ut, så bør man hvert fall klare å vise at “du er viktig for meg”, “jeg liker den du er”, “jeg lærer mye av deg, “jeg er glad for at vi er venner”. Kanskje bør man faktisk si det rett ut litt oftere også. Det går i det minste an å sende en sms.

Det er alltid skummelt å gjøre ting man kvier seg for eller syns er kleint. Men jeg tror vi hadde fått det bedre da. Med oss selv og med hverandre. Jeg blir hvert fall utrolig glad når noen sier til meg at jeg er viktig for dem. Gjør ikke du?

Med fare for å høres ut som en gjennomsnittlig selvhjelpsbok: Du får bare én sjanse. Gjør det beste ut av det. Strekk deg litt lenger så du kan se tilbake og vite at du gjorde det du kunne for at menneskene du er glad i visste at de var viktige. Og at folk du kjenner har hatt det hyggelig med deg, og sluppet å føle seg dumme, overflødige eller uviktige.

Jeg kunne skrevet er grundig og dypsindig analyse av maktforhold og ulikhet. Men i dag vil jeg bare si som Charter-Svein: Vær grei. Hver eneste dag som kommer. 

Bilde: i think everybody should like everybody av Katrin Svabo Bech (CC BY-NY-ND 2.0)